Argumentets tvangløse tvang (oversatt)

Det er vel tilnærmet riktig å si at for et virksomt og velfungerende demokrati er det nødt til å ligge en rasjonell og kritisk diskusjon til grunn for de mer formelle beslutningsprosessene. Denne diskusjonen kan foregå gjennom en offentlig sfære. Samtidig forstår jeg det som at du etter hvert har fått et mer pragmatisk syn på demokrati. Hvordan kan de til dels idealistiske og kontrafaktiske teoriene dine, bli integrert i våre vestlige, kapitalistiske samfunn i henhold til ditt prinsipp om demokrati og i henhold til det desentraliserte samfunnet du skisserer i Faktizitet und Geltung? Hva er forutsetningene for å utvikle solidaritet og identitet i henhold til dine prinsipper innen et reelt demokrati?
J.H.: Den kommunikative tilnærmingen til deliberativ politikk på er ment å skulle overføre demokratiteoriens sterkt normative antakelser til de moderne samfunns komplekse rammer. Dette er nødvendig for å beskytte vår hang til demokratiske idealer mot de såkalte “realistenes” vanlige kynisme. En side av den modellen jeg utviklet i den boken du nevner, er en arbeidsfordeling mellom på den ene siden den “kaotiske” kommunikasjonsflyten hos en “svak offentlighet” i den politiske offentlighet og på den andre siden den institusjonaliserte diskurser, forhandlinger og beslutninger innen parlamentariske organer, domstoler, administrasjonskontorer etc. Man trenger ikke forlange all verden av den store gruppen passive og uoppmerksomme borgere. Man forventer at de over tid vil utvikle holdninger for og imot stridsspørsmål når de forsyner seg av bruddstykker av larmen fra den offentlige meningsutvekslingen som omgir dem. I motsetning til det etiske statsborgerskaps lave profil må et levende samfunn også få frem enkeltpersoner, grupper og nettverk som tilfører samfunnet relevante saker, informative bidrag og et bredt spekter av argumenter for og imot. Samfunnets faktiske problemer, konflikter og nederlag må komme til uttrykk i dannelsen av offentlige meninger som skyves frem på den formelle agendaen i politiske institusjoner.

J.H: Innen våre nasjonalstater finnes det mye som kan bryte ned den offentlighet sfære: utestenging av tilsidesatte grupper og subkulturer; fundamentalistiske gruppers polariserende virkning; private medias manglende uavhengighet av kommersielle interesser og politisk press, den begrensede eksponering aktører i det borgerlige samfunn får i media, den korporative politikks tilbaketrekking fra den offentlige sfære etc. Men i samfunn preget av mange religioner og livssyn er det bare kommunikasjonsflytens rensende funksjon, slik den filtreres gjennom offentlighetens kanaler, som sørger for at den demokratiske prosessen (kombinert med nasjonale valg) kan legitimere de politiske beslutningene som fattes av statens institusjoner (der det drives deliberasjoner som kan påvirkes av folkeopinionen).

J.H: Dette er hvorfor jeg tror at en tilblivelse av en europeisk offentlig sfære og et sivilt samfunn som strekker seg over de nasjonale grensene, nå er den mest vesentlige betingelsen for videre skritt på veien til en ”fordypning” av den Europeiske Union og en harmonisering av nasjonal politikk. Scenarioet for hva vi trenger er ikke så vanskelig å gjennomføre – og ikke helt urealistisk heller. En Europeisk offentlig sfære og et kryssnasjonalt sivilt samfunn med felles politisk kultur må ikke bli sett på som et nytt og høyere nivå over og oppå de arenaer for offentlig kommunikasjon som så langt er institusjonalisert bare innenfor nasjonalstaten. De allerede eksisterende arenaene for nasjonale offentlige rammeverk må være gjensidig åpne for hverandre gjennom en helt enkel oversettelse fra et språk til et annet. De samme europeiske diskusjonsemnene må ikke bare bli gjenstand for uenighet innen parallelle nasjonale offentlige sfærer; debatten må dessuten gå videre med en åpenhet overfor hvordan den samme debatten utvikler seg i hver enkelt av de andre nasjonale arenaene. Som et første skritt, må pressen med en nasjonal sirkulasjon i et land, kobles til horisontale meningsutvekslinger når det gjelder fokus, hovedinnhold og kontekst i de korresponderende uenighetene i andre land.
Den norske fredsforskeren og leder for Trancend, professor Johan Galtun, sa i den seneste utgivelsen av Replikk at en løsning for en mer demokratisk verden er avhengig av et mer demokratisk FN, hvor blant annet FN-forsamlingen må være folkevalgt, og opprettelsen av EU-liknende konstellasjoner i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Hva er dine synspunkter på disse spørsmålene?

J.H:Jeg kunne ikke vært mer enig med Johan Galtung i den endringen som har funnet sted fra tidligere nasjonal til den nå postnasjonal konstellasjonen. Behovet for internasjonal koordinasjon og transnasjonal harmonisering av nasjonal politikk er åpenbar. Men vi må være forsiktige for ikke å avskrekke og underminere prosjektet for et effektivt politisk rammeverk for det internasjonale samfunnet ved å sette mål som lett kan bli anklaget for å være urealistisk. Jeg foreslår at vi erstatter de tradisjonelle kosmopolitiske idealene med en verdensrepublikk med prosjektet om en “konstitusjonalisering” av internasjonal lov. Hva vi behøver er en politisk konstitusjon for et nyskapende verdenssamfunn som tillater en global reguleringsform uten å være et globalt styresett i betydningen av en verdensregjering. FN trenger ikke noe monopol på en legitim maktutøvelse. Dette monopolet kan godt forbli innen nasjonalstaten, så sant statene først lærer seg å oppfatte seg selv som medlemmer av et internasjonalt samfunn og handler deretter i overensstemmelse med dette. De kan da fra sak til sak gi fullmakt til, et reformert og ikke-selektivt bestlutningsdyktig Sikkerhetsråd som handler under overoppsyn av en allment anerkjent Internasjonal Domstol. Den tiltrengte kooperasjonen følger den lignende logikken til kollektive sikkerhetssystemer.
J.H:En slik ordning krever først en forandring i forhold til begrepet om statlig suverenitet. Den suverene stat er av det internasjonale samfunnet, autorisert og forpliktet til å oppfylle, innen statens nasjonale grenser, menneskerettigheter og demokrati til alle innbyggerne på lik basis. Disse innbyggerne nyter godt av, i tillegg til sitt nasjonale statsborgerskap, statusen som verdensborgere og kan, derfor, vente en effektiv intervensjon fra FN under omstendigheter som kan anses som nødssituasjoner som for eksempel når et kriminelt nasjonalt styresett misligholder de sivile rettighetene som den har implementert og derved tilegnet seg suveren makt. Den andre betingelsen krever fra FN både forsterkningen av dens kapasitet til å handle og et smalt fokus på de sentrale funksjonene for å opprettholde internasjonal fred og implementeringen av menneskerettigheter.

Den globale situasjonen idag, kan bli karakteriser ved to grunnleggende kriser, den ene relatert til polariseringen mellom rik og fattig, og den andre til et økologisk problem. Hva vil du si er vårt ansvar som statsborgere i et demokrati hva gjelder disse krisene?

J.H: En ting er å kreve av myndighetene å avstå fra aggresjon og krenkelse av menneskerettighetene, men helt annen ting er å få de nasjonale statene sammen i en felles innsats for å utvikle, bli enige om og en implementering av en felles politikk. Global økonomisk og økologisk politikk vil dyptgripende intervenere i spørsmål hva gjelder nasjonenes politiske dagsorden, og krever ikke bare en negativ, men også positiv koordinert samarbeid på regjeringsnivå. Dette er gjenstand for kompliserte transnasjonale forhandlinger, hvor rammene FN setter, selv etter den påkrevde reformen, ikke er skapt for slike tilfeller. Hvis en global utvidelse av en innlandsk politikk skal i det hele tatt og noen sinne bli mulig, er dette bare oppnåelig innenfor rammene av en transnasjonal organisasjon, frembrakt av kontinentale makter hvor alle har et demokratisk mandat gjennom en forening av nasjonale stater og også innehar autoriteten til å komme frem til og implementere globale mål. Igjen må jeg si meg enig med Johan Galtung, når han ser for seg nødvendigheten av EU-liknende overnasjonale organisasjoner i Asia, Latin-Amerika og Afrika. De vil bli nødt til å konfrontere forhandlinger ikke bare med den gjenværende supermakten, men også med mektige land som Kina, India og Russland. EU er en kandidat for en slik rolle, men trenger fortsatt å oppnå en kapasitet til å tale med en stemme.
Jeg vil gjerne ta opp spørsmålet om livets mer eksistensielle og konkrete sider. Av egen erfaring vet jeg for eksempel at når jeg er representert i styremøter ved det filosofiske institutt ønsker jeg å bli raskt ferdige med de siste sakene på agendaen, for jeg trenger en røyk. Hva så med det eksistensialistene refererer til som situasjonens spesielle krav? Er det mulig å finne frem til det bedre argumentet når slike distraherende (og til dels absurde) eksistensielle elementer gjør seg gjeldende?

J.H.: La oss holde oss til politikken, der vi alltid lever med et tidspress når vi skal fatte våre beslutninger. Vi engasjerer oss i deliberasjoner, men er klar over at vi ikke kan vente en enighet. Vi kan ikke engang vente enighet om hva spørsmålet dreier seg om – hvorvidt vi kan forhandle og kjøpslå om det som skal avgjøres, eller hvorvidt en velvalgt løsning kan rettferdiggjøres i lys av empiriske, eller snarere pragmatiske, juridiske og moralske grunner. Vi er enige om beslutningsprosedyrene, for eksempel flertallsprinsippet. La meg bare si at den prosedurale kombinasjonen av diskurs og beslutning som metode må tolkes i henhold til tanken om at den demokratiske prosessen bare kan gi legitimitet til de beslutningene som blir fattet når både alle er likeverdig, om enn indirekte inkludert, og kvaliteten på deliberasjonen gir grunn til å forvente rimelige resultater. Da kan en flertallsavstemming oppfattes som avbrytelsen av en pågående diskusjon. Avstemningen skyldes det eksistensielle tidspresset og gir for en tid flertallet myndighet til å handle i tråd med sin oppfatning – mens tanken om en pågående debatt levner mindretallet et håp om at man i mellomtiden skal kunne overbevise flertallet og snu avstemningen neste gang. Det er slik den demokratiske politikk gir løfte om en “rasjonell diskurs” som lar seg forene med det eksistensialistene kaller “situasjonens spesielle krav”.
Jeg tror man med en viss rett kan si at du definerer rasjonalitet som en disposisjon til språk- og handlingskompetanse. I så fall er denne disposisjonen grunnlaget for deltakelse i en moralsk diskurs og kanskje i det hele tatt det som bestemmer det moralske subjektet. Men hva med de som mangler evnen til å tale, de med psykiske funksjonshemninger, barn etc.? Hva er deres status i den moralske diskurs? Og hva med dyrenes moralske status?

J.H.: Hør her: tanken om en moralsk diskurs bør ikke oppfattes for rasjonalistisk. Den som argumenterer fra et moralsk ståsted må kunne se saken fra alle de andres synsvinkel. Det krever sitt å skulle ta på seg en annens rolle: det forventes at man kan tolke og vurdere motstridende interesser og verdier ut fra deres verdensanskuelse og oppfatning av seg selv.

J.H: Ser vi se på det som må gjøres for at det skal bli tatt hensyn til de interesser barn og mennesker med relevante funksjonshemninger har, må vi ikke glemme det dr. Vetlessen en gang påpekte overfor meg: En moralsk diskurs kan ikke oppfylle sitt kognitive formål om den ikke stiller krav om at deltakerne skal vise empati og sympati for alle slags egenartede synspunkter og livsformer. Ner det gjelder dyrene, ser vi dem som deltakere i en asymmetrisk interaksjon. I den forstand inntar også dyrene rollen som andrepersoner. Dette definerer deres moralske status.

Samtalen i sin helhet kan leses på engelsk i Replikk #21

Legg igjen et svar