Habermas og den ideale talesituasjon: En innføring.

Forfatter: Petra Hedberg

Denne artikkelen er ment som en innføring i et av hovedbegrepene i Habermas’ posisjon, nemlig ’den ideale talesituasjon’. ’Konsensus’ og ’diskurs’ er to av nøkkelbegrepene i denne sammenheng: Han forutsetter at påstanders sannhet og riktighet avhenger av om deltakerne i en ’dialog’ (diskurs) som under bestemte forutsetninger kan komme til en ’enighet’ (konsensus) om det som blir påstått. Habermas forutsetter at både faktautsagn og normative/moralske utsagn kan begrunnes i en diskurs. Han skiller imidlertid mellom to typer diskurser, teoretiske og praktiske, siden normer og fakta har ulik status ’eksistensielt sett’. Han skiller også mellom ’den ideale talesituasjon’  og ’reale talesituasjoner’, dvs. mellom de allmenne (ideale) forutsetningene for en gyldig konsensus, og de faktiske (reale) talesituasjoner der dialogen utspiller seg. Habermas’ terminologi gjør hans filosofi vanskelig tilgjengelig, så jeg vil derfor komme ordforklaringer og eksempler.

Den ideale talesituasjon er et av grunnbegrepene i Habermas’ diskursteori. Innbakt i dette begrepet ligger betingelsene for en gyldig konsensus, med diskursteoriens terminologi. Habermas har, hovedsakelig sett, en konsensus-teori om sannhet, som går på at en påstands sannhet (eller riktighet) avhenger av at deltakerne i en diskurs (’dialog’[1]) innfrir visse allmenne forutsetninger for en gyldig konsensus. Deltakerne i en diskurs skal, blant annet., være i stand til å diskutere på et upartisk og likeberettiget grunnlag.  Upartiskhet betyr at argumenter skal være saklig fremlagt og saksorientert, og ikke f.eks. personorientert. Likeberettigelse betyr at alle deltakere har den samme retten til å komme med argumenter. Et krav om ’gjensidig anerkjennelse’ er også innbakt i diskursen, noe som innebærer at deltakerne må ta hverandres argumenter i betraktning på et gjensidig vis. Ifølge Habermas (1990, 201)[2] er symmetri (likeberettigelse) og resiprositet (gjensidig anerkjennelse) å betrakte som to av diskursens (den ideale talesituasjons) grunnbetingelser. Det følger av dette diskursteoretiske synet på sannhet at en påstands gyldighet ikke er et resultat av hva det enkelte individ måtte mene er sant eller riktig, men at påstander må diskuteres i en dialogbasert setting som innfrir kravene om symmetri, resiprositet og upartiskhet, med andre ord: Diskursens gyldighetsbetingelser.Habermas skiller mellom ’gyldighet’ og ’sannhet’, fordi gyldigheten av en påstand avhenger av om diskursens betingelser er innfridd, mens dens ’sannhet’ også vil avhenge av om påstanden stemmer med fakta (1999, s. 289[3]). Slik sett vil også en usann påstand kunne være gjenstand for en gyldig konsensus, hvis f.eks. en vitenskapelig diskurs blir enige om at et forskningsresultat er i strid med hva man først antok/fremla som hypotese. Enigheten vil i dette tilfelle dreie seg om at påstanden/antagelsen/hypotesen som først var antatt å være sann faktisk er usann på grunn av sin manglende overensstemmelse med fakta. Gyldighet skal m.a.o. ikke forveksles med sannhet/usannhet.

Et viktig poeng i denne forbindelse er at Habermas betegner sin posisjon som ’formal’ og ’prosedural’: Posisjonen angår reglene (gyldighetsbetingelsene) for hvordan man kommer fram til en gyldig konsensus, men dette har ingen innvirkning på hva man substansielt sett/innholdsmessig sett kommer fram til. Den vitenskapelige diskursen kunne først ha kommet til en enighet om at påstanden var sann, for så å komme til en enighet om at den er usann. Hvorvidt enigheten i både det første og andre tilfelle er uttrykk for en gyldig konsensus, vil være avhengig om gyldighetsbetingelsene (symmetri, resiprositet, upartiskhet) er innfridd.

 

Teoretiske og praktiske diskurser:

Bildet er imidlertid noe mer komplisert enn dette, siden Habermas skjelner mellom faktautsagn og normative utsagn; mellom ’er’ og ’bør’. I likhet med Hume mener han at faktautsagn viser til forhold i verden som kan beskrives, og derfor forteller oss hvordan faktiske forhold i verden ’er’, mens normative utsagn forteller oss noe om hvilke regler som bør gjelde i menneskelig samvær og hvordan mennesker bør handle. Man ’bør’ for eksempel ikke kjøre i fylla, men det ’er’ et faktum at 10% gjør det. Faktautsagn (deskriptive utsagn) kan være sanne eller usanne: Hvis påstanden om at 10% kjører i fylla ikke stemmer med fakta, er den usann. Normative utsagn er riktige eller gale: I noen kulturer betraktes det som et legitimt påbud at kvinner ’bør dekke til håret’, mens dette påbudet betraktes som galt i vår kultur.

Til forskjell fra Hume (og i likhet med Kant) mener Habermas at også normer og moralske vurderinger kan begrunnes med argumenter. Her skiller han mellom teoretiske og praktiske diskurser, i analogi med Kants skille mellom teoretisk og praktisk fornuft (jf. [1981], s. 19, 39). Den teoretiske diskursen innbefatter deskriptive/beskrivende utsagn som refererer til fakta, mens den praktiske diskursen har med normative utsagn av typen forbud og påbud å gjøre. Både deskriptive og normative utsagns gyldighet avhenger av diskursens betingelser. Teoretiske diskurser innehar imidlertid et tilleggskriterium, siden deskriptive utsagn er påstander som inneholder en referanse til fakta, noe normative utsagn ikke har. Normer eksisterer nemlig ikke uavhengig av mennesker, men er avhengig av menneskelig anerkjennelse for å fungere som normer; dette betyr ganske enkelt at hvis ingen betrakter noe som en norm, så vil den heller ikke kunne få status som norm. Faktautsagn viser derimot til en objektiv verden som eksisterer uavhengig av vår beskrivelse av den ([1981]: s. 88-89)[4].

Teoretiske diskurser (påstander om sannhet) avhenger derfor av et induktivt kriterium i tillegg til et konsensuskriterium for sannhet:

In theoretical discourse the gap between particular observation and general hypotheses is bridged by some canon or other of induction. An analogous principle is needed for practical discourse. (Habermas (1990): 63)
 
Praktiske diskurser avhenger av et annet kriterium, siden praktiske diskurser tar opp normative og moralske spørsmål som vil kunne berøre enkeltindividers behov og interesser. Normers allmenngyldighet avhenger av om de kan aksepteres av individer som berøres av normen, og som også i en diskurs ville ha støttet opp under denne normen.  Habermas har derfor formulert et såkalt universaliseringsprinsipp som skal angi nettopp hvilke generelle regler som må gjelde i praktiske diskurser[5]. En norms gyldighet avhenger av om:

 (U): All affected can accept the consequences and the side effects its general observance can be anticipated to have for the satisfaction of everyone’s interests (and these consequences are preferred to those of known alternative possibilities for regulation). (Habermas 1990, 65)
Habermas skjelner i denne sammenheng mellom gjeldende og gyldige normer, siden gjeldende normer er normer som faktisk er i bruk i en kultur, mens gyldigheten avhenger av diskursens betingelser. Normen/påbudet om at kvinner bør bære hodeplagg ville neppe vinne gehør blant kvinner i vår kultur, og hvis kvinner i vår kultur tok del i en praktisk diskurs som diskuterte dette spørsmålet, ville normen/påbudet neppe få støtte. Et forbud mot hodeplagg ville imidlertid også kunne avvises, av andre ’berørte parter’. Den ideale talesituasjon legger altså heller ikke noen føringer på hva praktiske diskursen skal komme fram til, men sier bare noe om prosedyrene/reglene for hvordan man kommer fram til det. At berørte parter skal trekkes med i en diskurs, er en meget vesentlig regel/forutsetning. En kort bemerkning om forskjellen mellom ulike typer praktiske diskurser: En viss svekkelse av universaliseringsprinsippet (diskursprinsippet) gis i politiske diskurser, siden politiske diskurser blant annet er såkalte advokatoriske: Dette innebærer at berørte parter ikke selv er deltakere, men får sine interesser uttrykt via politiske representanter. Politiske beslutninger har en annen begrensning som gjør at politiske diskurser ikke er ’diskurser’ i streng forstand: Politiske beslutninger taes på grunnlag av majoritetsprinsippet. Enda en begrensing ligger i at retten til politisk deltakelse i form av valgdeltakelse og politisk representasjon er forbeholdt statsborgere av en stat, selv om alle borgere i prinsippet kan delta i den offentlige debatt[6]. I moralske diskurser er kravet om deltakelse langt høyere, i den forstand at berørte parter prinsipielt skal taes med, og at ’alle’, prinsipielt sett, kan betraktes som berørte parter.
I tillegg til de to symmetri- og resiprositetsbetingelsene som inngår i både teoretiske og praktiske diskurser, vil også fire såkalte gyldighetskrav[7] inngå i formuleringen av ’den ideale talesituasjon. En diskursivt oppnådd konsensus avhenger av:

1)      Et krav om forståelighet, som innebærer at deltakerne i en diskurs må kunne forstå hverandre på rent språklig nivå.

2)      At det reises sannhetskrav[8]: I teoretiske diskurser reises sannhetskrav som overprøves diskursivt.

3)      At det reises riktighetskrav: I praktiske diskurser reises krav om normativ riktighet som overprøves diskursivt.

4)      Sannferdighets/oppriktighetskravet: Dette går på deltakernes subjektive tilstand, dvs. at de er sannferdige og oppriktige når de reiser et krav om sannhet eller riktighet.

Rent oppsummeringsvis kan man derfor si at både teoretiske og praktiske diskurser avhenger av de nevnte symmetri- og resiprositetsbetingelser, men at teoretiske i tillegg avhenger av et induksjonskriterium, mens praktiske avhenger av et universaliseringskriterium. I teoretiske diskurser reises krav om forståelighet, sannhet og sannferdighet, mens i praktiske reises krav om forståelighet, riktighet og oppriktighet.

Reale og ideale talesituasjoner.

Et viktig skille i Habermas’ posisjon er skillet mellom ideale og reale talesituasjoner, også kalt ideale og reale diskurser. Dette er et svært viktig skille, siden reale (faktiske) talesituasjoner ikke kan ventes å innfri diskursens betingelser til hundre prosent. Gjeldende kommunikasjon vil dessverre ofte kjennetegnes ved forhold som forhindrer at man argumenterer på et likeverdig og gjensidig vis. Økonomiske interesser, maktposisjoner og personfokusering kan forhindre at diskursens gyldighetsbetingelser blir en aktualitet.

Habermas skjelner i den sammenheng også mellom ulike rasjonalitets- og handlingstyper, noe som kompliserer bildet ytterligere (jf., Habermas [1981]: s. 279-288, 333-334, og evt. Habermas 1999, s. 130[9]).

1)      Den kommunikative rasjonalitets- og handlingstype. Denne formen for rasjonalitet er grunnleggende for diskursens form for kommunikasjon, siden denne typen har gjensidig forståelse og konsensus som målsetting. Den er, med Habermas’ ord, ’forståelsesorientert’.2)      Den strategiske rasjonalitets- og handlingstype. Denne er mål-middelorientert, og gjør bruk av kommunikasjon for å oppnå andre mål enn forståelse. Økonomiske transaksjoner er et godt eksempel på kommunikasjon av denne type, siden økonomiske transaksjoner har økonomisk vinning som mål. Av denne grunn er den ikke primært ’forståelsesorientert’, men ’suksessorientert’.

3)      Den instrumentelle/teleologiske rasjonalitets- og handslingstype. Til forskjell fra de to andre trenger er ikke denne avhengig av intersubjektivt, kommunikativt basert handling: Det er en mål-middel form for rasjonalitet som kjennetegnes ved handling snarere enn samhandling. Tekniske fag gjør bruk av denne rasjonalitetstypen, og den er også i bruk i eksperimenter som utføres innen f.eks. naturvitenskapelig forskning. Denne typen er også suksessorientert, ikke forståelsesorientert.

Når disse rasjonalitets (og handlings-) typene lar seg koble til skillet mellom den ideale og reale diskursen, så er det fordi det ofte er den strategiske rasjonalitets- (og handlings-) type som forhindrer at diskursens betingelser innfris i optimal forstand. Her kan økonomiske interesser være et relevant eksempel å trekke inn, siden en deltaker kan være ’usannferdig/ikke-oppriktig’ med hensyn til hva som motiverer ham/henne til å reise et bestemt sannhetskrav. Økonomisk vinning og makt kan f.eks. spille en større rolle enn en ’argumentativ søken etter sannhet’ innenfor en vitenskapelig diskurs. Dermed vil en tilsynelatende ’forståelsesorientert kommunikasjon’, som utelukkende har ’forståelse og konsensus’ for øye, bli korrumpert av suksessorientert kommunikasjon og (sam)handling. I den forbindelse skiller Habermas også mellom ’åpen’ og ’skjult’ strategisk kommunikasjon/samhandling. Bruk av verbale trusler vil være et eksempel på åpen strategisk kommunikasjon, som når en bankraner truer bankfunksjonærer for å oppnå den ønskede effekten av at de gir ham penger. Bruk av verbal manipulasjon og tilbakeholdelse av informasjon for egen vinnings skyld vil være et eksempel på skjult strategisk kommunikasjon.   Rasjonalitets- og handlingstypene eksisterer rimeligvis ikke atskilt fra hverandre i reale diskurser. En diskurs som åpent diskuterer ulike tiltak for å oppnå et felles mål, som for eksempel en gruppe forskere som søker etter økonomisk støtte til et forskningsprosjekt, vil gjøre bruk av både den kommunikative og den strategiske rasjonaliteten. Denne diskursen vil være forståelsesorientert så lenge den strategiske rasjonaliteten er underordnet den kommunikative.

Distinksjonen mellom den ideale talesituasjon og de (mange) reale talesituasjoner er et svært viktig skille hos Habermas. Denne distinksjonen har også et kritisk siktemål, siden det er mulig å avdekke mangler hos reale talesituasjoner når de ikke tilfredstiller (innfrir) diskursens betingelser. Hvis en praktisk diskurs ser bort fra berørte parters interesser, så vil dette være en alvorlig mangel ved praktiske diskurser. Hvis en teoretisk diskurs blir preget av økonomiske interesser, så vil man kunne reise spørsmålet om diskursen primært er forståelsesorientert, eller om strategisk kommunikasjon og (sam)handling har tatt over. Dette kritiske siktemålet vil lett gå tapt hvis man ser bort fra skillet mellom ’det ideale’ og ’det reale’. Tittelen på denne artikkel kunne derfor like gjerne vært  ’Den ideale talesituasjon versus den reale talesituasjon/de reale talesituasjoner’.

Anvendt litteratur:
Habermas, J. [1976], ‘What is universal Pragmatics?’, i: Cooke, M. (ed.)(1998), On the Pragmatics of Communication, Cambridge/Massachusetts: MIT Press, s. 21-105.
Habermas, J. [1981], The Theory of Communicative Action, Volume I, Cambridge/Massachusetts: Polity Press, 1997.
Habermas (1990), Moral Consciousness and Communicative Action, Cambridge/Massachusetts: Polity Press, 1990.
Habermas [1992], Between Facts and Norms. Contributions to a Discourse Theory of Law and Democracy, Cambridge/Massachusetts: Polity Press, 1996.
Habermas, J. (1999), Wahrheit und Rechtfertigung, Frankfurt a.M.: Suhrkamp, 1999.
 
Anbefalt innføringslitteratur:
McCarthy, Thomas [1978/1981]: The Critical Theory of Jürgen Habermas, Cambridge/Massachusetts/London: MIT Press, 1996.
Nørager, Troels (1998): System og Livsverden. Habermas’ konstruktion af det moderne, Danmark, Frederiksberg: Forlaget ANIS.



[1] Habermas reserverer termen ’diskurs’ for de dialoger som fungerer i tråd med den ideale talesituasjons forutsetninger (Habermas [1981], s. 42). For enkelthets skyld vil jeg ofte bruke termen ’diskurs’ når jeg refererer til ’den ideale talesituasjon’.
[2] Jeg refererer her til den engelske oversettelse av Moralbewusstsein und kommunikatives Handelns (Suhrkamp: 1983). Det siste kapittelet av (Habermas 1990) er lagt til i den engelske utgaven. Derfor bruker jeg for enkelthets skyld (Habermas 1990) som referanse, og ikke opprinnelsesåret. Klammeparenteser viser i andre tilfeller til verkets opprinnelsesår når dette avviker fra utgivelsen som er brukt.
[3] Denne finnes også i engelsk oversettelse, under tittelen Truth and Justification. Denne anbefales imidlertid ikke som innføringslitteratur. Som innføring er spesielt kap. 4 i McCarthy relevant, og Nøragers bok er en lettlest introduksjon, jf. litteraturlisten.
[4] Habermas’ posisjon har utviklet seg i en mer realistisk retning hva sannhet angår fra 1981 til 1999. Jeg velger her de formuleringene av forskjellen mellom normer og fakta som er enklest tilgjengelig for en nybegynner, uten å ta hensyn til denne endringen. Den viderekomne leser kan med fordel sammenligne mine referanser til (Habermas 1981) med kap. 6 i (Habermas 1999).
[5]En mer generell formulering av dette prinsippet er det såkalte diskursprinsippet, jf. (Habermas [1992], s. 107): (D) Just those action norms are valid to which all possibly affected persons could agree as participants in rational discourses. I ([1992], spes. s. 108-9) skjelner Habermas mellom ulike typer praktiske diskurser (moralske, politiske, juridiske), slik at diskursprinsippet blir gjeldende innenfor alle typene, mens universaliseringsprinsippet reserveres til moralske diskurser. Jeg vil ikke gå detaljert inn på forskjellen mellom disse i denne innføringen til Habermas. Begge formuleringer av prinsippet tar ’berørte parter’ med i betraktning, som er det avgjørende skillet mellom de praktiske diskursene og de teoretiske.
[6] I tillegg til disse begrensningene skjelner Habermas mellom forhandlinger og diskurser, siden forhandlinger har kompromiss og ikke konsensus som mål, se bl.a, (Habermas [1992], s. 109). Dette kan gi en indikasjon på hvor kompleks hans posisjon er.
[7] I (Habermas [1981], s. 278, 307) referer han bare til tre gyldighetskrav, dvs. sannhet, riktighet og sannferdighet/oppriktighet. I (Habermas [1976]: s. 22), er kravet om forståelighet (intelligibility) inkludert som et fjerde gyldighetskrav, som faktisk fungerer som forutsetning for de andre. Dette er ganske enkelt fordi et krav om sannhet eller riktighet må være språklig forståelig for de impliserte parter.
[8] En kort ordforklaring: Et sannhetskrav er altså en faktapåstand som fremsettes av en person i en diskurs, og hvis sannhet/usannhet blir gjenstand for argumentativ overprøvelse. Riktighetskrav: En norm som på samme måte antas å være riktig/gal, og som blir fremsatt (’reist’) for å bli gjenstand for argumentativ overprøvelse.
[9] For den viderekomne Habermas-leser vil (Habermas 1999, kap. 2) være relevant. Dette kapittelet finnes også i engelsk oversettelse i (Cooke (ed.), 1998, kap. 7).

 

 

 

Legg igjen et svar