UHELDIG HOLBERG-PRIS TIL ISRAEL

Holberg-prisen 2006 gikk til professor Shmuel N. Eisenstadt ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Det burde den ikke ha gjort. 

Hans palestinske naboer og kolleger har opp­fordret oss til å boikotte Israels akademiske og kulturelle institusjoner. (Se for eksempel Omar Barghouti: Resisting Israeli apartheid. Babylon nr.2 2006.) Da bør vi vente med å belønne re­presentanter for nettopp disse institusjonene med akademiske ærespriser. Dagen for prisut­delingen var ironisk nok 29.november, årsda­gen for FNs deling av Palestina i 1947. Siden 1977 har dette vært FNs internasjonale dag for solidaritet med Palestina og det palestin­ske folket.
 

DEN AKADEMISKE OG KULTURELLE BOIKOTTEN retter seg mot institusjoner. Det avgjørende er altså at man representerer offisielle israelske akade­miske eller kulturelle institusjoner, som i Ei­senstads tilfellet er Det hebraiske universite­tet. En boikott må i så fall gjelde uavhengig av representantenes statsborgerskap og uavhen­gig av om de er jøder eller ikke. Det er ingen grunn til å boikotte israelere som privatperso­ner dersom de distanserer seg fra institusjone­ne. Det er heller ingen grunn til å boikotte re­presentanter for grupper som aktivt forsøker å bekjempe okkupasjonen og apartheidsyste­met.
 

HVORFOR BOIKOTT?
Fordi det er ett av de få midlene folk flest i Nor­ge, det som ofte kalles «civil society», har til å fortelle israelsk opinion hvordan vi reagerer på deres behandling av palestinerne. De fleste is­raelere kjenner bare den palestinske virkelig­heten fra sin egen tid som okkupasjonssoldat. De har tre års verneplikt, etterfulgt av en år­lig tjeneste som reservister. Det finnes mili­tærnektere og grupper som protesterer mot okkupasjon og apartheid. Det finnes også is­raelere som støtter palestinernes oppfordring til boikott. De fortjener all mulig anerkjennel­se for sitt mot, men de er sørgelig få. Israelere er som andre folk. De fleste har nok med sitt. Som en av dem sa da jeg spurte hvorfor de var så få: «Det er vel ikke så mange i Norge heller, som protesterer aktivt mot sin egen regjerings brudd på menneskerettighetene.»

De israelerne som engasjerer seg, utsetter seg til gjengjeld for atskillig ubehag fra sine egne. Historien om israelske Tali Fahima for­teller oss hvor redde israelske myndigheter er for å la sine innbyggere møte palestinerne som likeverdige mennesker. Denne kvinnen arbeidet som sekretær og var en apolitisk Li­kud-velger til hun i 2003 fikk det for seg at hun ville finne ut hvorfor palestinerne angrep Is­rael. Møtet med «de andre» fikk store konse­kvenser, og førte til arrestasjon og fengsling i Israel. Etter tretti måneder i fengsel sier hun til avisa The Guardian: «Min første forbrytel­se var at jeg nektet å samarbeide med sikker­hetstjenesten, min andre forbrytelse at jeg in­sisterte på å møte palestinerne, og min tredje forbrytelse at jeg protesterte mot Israels draps-politikk.»(Guardian Weekly 12-18.01.2007).
 

AKADEMISK FRIHET
Det har lenge vært nokså bred støtte i Norge for en forbrukerboikott av Israel, og «Nei til Is­raels Jaffa-appelsiner». Hvorfor er det så mye vanskeligere med en akademisk boikott? Det handler om akademisk frihet, sier du kanskje. Men skal hensynet til akademisk frihet i Israel stå i veien for palestinernes krav om den sam­me friheten? Palestinske professorkolleger av Holberg-prisens vinner har ikke engang beve­gelsesfrihet mellom hjem og arbeidsplass, el­ler mellom samarbeidende palestinske institu­sjoner. De er som er heldige nok til å få reise utenlands, er ikke garantert tillatelse fra Israel til å reise inn i okkuperte områder igjen. «Rei­sen er det ekte Akademia» sa Jens A.Riisnes til Replikk sist høst (nr.22, 2006). Det er i så fall et «akademia» som palestinske akademikere er utestengt fra. Likevel finnes det meg bekjent ingen offisiell akademisk eller kulturell institu­sjon i Israel som fordømmer overgrepene mot palestinske naboer og kollegaer. Ikke ett eneste vedtak fra et universitetsstyre eller et rektor­råd. 

I fjor kom en offentlig utredning om aka­demisk frihet i Norge (NOU 2006:19). Der kan man blant annet lese om den akademiske fri­hetens «legitime begrensninger», og at meka­nismer som verner om rettighetene må kom­bineres med mekanismer som fremholder forpliktelsene: «hensynet til individuell frihet [må] søkes satt inn i en ramme hvor den kan fremme snarere enn hemme felles innsats og kollektive prestasjoner» (s.20). Vi bør spør­re både oss selv og israelske kolleger hvor det akademiske fellesskapets grenser går, og hvor­dan vi kan fremme felles innsats. Skal vi bare godta at Israel markerer grensen for akade­misk frihet med en 12 meter høy betongmur mot det palestinske samfunnet de okkuperer? Akademisk frihet er lite verdt for grupper uten samme rett til utdanning som flertallet. Men­neskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch er blant dem som har påpekt at Israel har to parallelle, men atskilte skolesystem. Det er klare likhetstrekk til Sør-Afrikas apartheid­styre. Ett av fire skolebarn i Israel har ikke-jø­diske foreldre. De får sin skolegang i et skole­­­system som er ekstremt mye dårligere enn skolesystemet for det jødiske flertallet. (Second Class. HRW, New York 2001.) Skal vi godta at Israel lar grensen for akademisk frihet gå mellom jøder og ikke-jøder?


NASJONALE MYTER
Akkurat som i Norge tjener de akademiske og kulturelle institusjonene i Israel blant annet til å holde liv i viktige nasjonale myter. For Isra­el handler det blant annet om å rettferdiggjø­re diskriminering av ikke-jøder, okkupasjon og undertrykkelse. Israelske akademikere som støtter palestinernes boikott-oppfordring, me­ner at boikotten også kan utvide Israels akade­miske frihet. For eksempel er det fortsatt van­skelig å diskutere «i akademiske former» det som skjedde ved opprettelsen av den nye sta­ten i årene etter 1947. I Israel kalles det fort­satt bare «Israels uavhengighetskrig», selv om også israelske historikere har dokumentert at det var etnisk rensing, massedrap og tilintet­gjørelse av mange hundre palestinske lands­byer som ryddet veien for den nye staten. Det er ingen tegn til at skolebøkene blir oppda­tert i samsvar med historikernes beretninger. En framtidig forsoning vil tjene på at palesti­nerne lærer om jødenes Holocaust-erfaringer, men israelske jøder må også erkjenne virkelig­heten bak palestinernes katastrofe, på arabisk kalt al-Nakba.
 

Det forbauser sikkert ingen at Palestinako­miteen (som undertegnede tilhører) støtter og videreformidler palestinernes oppfordring om boikott. Kanskje det til og med kan gi et på­skudd. Men Palestinakomiteen er ikke tallrik i Norges akademiske og kulturelle miljøer om får denne utfordringen fra palestinerne. Det er i hovedsak andre enn oss som må svare med handling og diskutere metoder og omfang. Målet er ikke boikott, men slutt på apartheid og okkupasjon. Hvis andre metoder er mer ef­fektive, så prøv gjerne dem.
 

DIALOG ?
Det blir sagt at akademisk og kulturell boikott er ødeleggende for dialog. 2006 var året for in­vasjonen i Libanon og for «Operasjon Som­merregn» i Gaza. Benyttet noen sjansen til di­alog om menneskerettigheter og internasjo­nal lov med Holberg-prisens vinner? «Dag og Tid» spurte riktignok hva han mente om de­batten i Storbritannia om akademisk boikott av Israel, men svaret var mer preget av arro­ganse enn av vilje til dialog: «Antisemittisme er en del av europeisk kultur, og no vender ein blikket mot Israel», sa prisvinneren (Dag og Tid 10.11.2006). Journalisten godtok kritikk­løst at prisvinneren stemplet Israel-kritikerne som antisemitter uten å gå videre på spørsmå­let. Er det denne feige «dialogen» det er så vik­tig å bevare?
 

Norge har i mange år hatt kulturavtale med Israel. Det er vanskelig å se at vi har benyttet den til å påvirke israelsk politikk i positiv ret­ning. En akademisk og kulturell boikott betyr ikke at man skal slutte å snakke sammen, men det kan tvinge samtalen inn på vanskeligere og viktigere områder. Oppfordringen om boikott innebærer at akademikere og kulturarbeidere blir nødt til å ta opp de mer ubehagelige sam­taleemnene med sine israelske kolleger.

Legg igjen et svar