Arkitektur og antimakt

Den offentlige arkitekturdiskusjonen handler ofte mer om hva som egner seg på trykk enn om hvordan arkitekturen skal fungere og hvem den skal fungere for. I kampen om å skape oppmerksomhet og salgbare nyheter er det fort de mest vågale og grafisk vennlige prosjektene som får den største omtalen, mens mange av de viktige diskusjonene som arkitekturen tar opp i seg forblir udiskuterte.

Dyrkingen av ikoner i arkitektverdenen er tydelig både når det gjelder personer og bygg. Allikevel ser man en utvikling som tyder på at arkitektur ikke lenger er noe som kun formes av arkitekter. I mange miljøer finner vi prosjekter som bærer bud om at arkitektens rolle som koordinator og samfunnsbygger får stadig større spillerom. Arkitekten er ikke lenger bare den som tegner og planlegger et hus. Han eller hun er snarere en koordinator av brukerens behov, forventninger i samfunnet, tekniske krav og sin egen skapende vilje. Arkitekten skal styre den komplekse prosessen det er å bygge riktig hus på riktig sted til riktig tid. I flere nye norske prosjekter ser man et utvidet samarbeid med brukerne om utformingen av et prosjekt. Her trer arkitekten ut av den elitistiske rollen som designer og ikonmaler og inn i rollen som aktivist.

LOKALE FORTELLINGER. Fantastic Norway heter et ungt arkitektkontor som har sin base i ei ambulerende, knallrød campingvogn. Haakon Matre Aasarød og Erlend Blakstad Haffner startet bedriften i 2003 da de hadde permisjon fra utdannelsen ved Bergen Arkitektskole (BAS). Gjennom utstrakt reisevirksomhet og eksepsjonelle talegaver, har de satt seg fore å lage arkitektur basert på tett og personlig dialog med stedene de jobber i. De mener selv at alle steder er tråklet sammen av historiene og livene til folk som bor der, at hver klient er annerledes og at hvert sted på sin måte er besynderlig. Ved hjelp av det de kaller «stuntarkitektur », mobiliserer de lokalsamfunn i diskusjonen rundt nye prosjekter, og inviterer folk til å delta i den kreative prosessen. Kombinasjonen av kaffe- og vaffelmøter i den røde campingvogna og ukentlige spalter i lokalavisene, gjør at duoen ender opp med prosjekter som diskuteres offentlig og får en lokal forankring. Av og til kan engasjementet i lokalsamfunnet muligens være i sterkeste laget. Da de to arkitektene i 2005 jobbet med prosjekter i Bodø by, opplevde de at campingvogna ble gjennomboret av et tjuetalls kulehull. Arkitektene selv mente dette var beviset på at oppholdet hadde vært vellykket, og anmeldte ikke skytingen til politiet. «Når folk tar seg bryet med å skyte på vogna vår, må det være et tegn på at de ikke har vært likegyldige til at vi har vært i Bodø», kommenterte de til Avisa Nordland 12. januar. Fantastic Norway har laget en sekspunkts kokebok for hvordan man ender opp med et prosjekt. 1) Flytt inn, bli lokal! 2) Les lokal historie. 3) Tegn ditt eget kart. 4) Innvader den lokale maktstrukturen. 5) Finn en klient. Og 6) Drikk med de lokale. Der mange arkitekter velger å angripe nye steder fra fugleperspektiv, har Fantastic Norway gjort froskeperspektivet til sin forse, og da trenger man ikke nødvendigvis ha en problemstilling å starte med. Heller ikke en klient. Alt man trenger er historier.

MARGINALE ROM. I årets diplomkull fra BAS utmerket diplomstudent Mats Odin Rustøy seg ved å prosjektere en helt ny bydel på Dokken i Bergen. Hele bydelen ble bygget rundt et rehabiliteringssenter for rusmisbrukere, der alt fra studenthybler og parkrom til eldreleiligheter og motorvei ble mikset med fasiliteter for avrusning og rehabilitering. Studenten mente at rehabiliteringen av rusmisbrukere er et samfunnsansvar, og at nærmiljøet må være med på jobben med å «normalisere»en marginalisert gruppe i samfunnet. Med seg i utviklingen av prosjektet hadde Rustøy rusmisbrukere som han kom i kontakt med gjennom å oppsøke rusmiljøene i byen. Tilnærmingen til de marginaliserte var direkte og fysisk. Blant annet tok han med seg en gruppe studenter på utveksling fra Kina til Nygårdsparken for å bygge tak til de regnutsatte narkomane. Måten dette initiativet ble mottatt på i Bergen kommune, fortalte sitt om hva slags ringeakt misbrukerne har å slite med i hverdagen. Kommunen var i utgangspunktet positiv til tiltak i Nygårdsparken, men mistet hurtig all interesse for saken når det ble snakk om narkomane brukere. Rustøy tok alle forholdsregler og innhentet de påkrevde tillatelsene fra politi og andre instanser, og han sørget for at konstruksjonen ikke kunne brukes som sprøyterom eller gjemmested. Da han så møtte lederen for Grønn etat, fikk han blankt nei. Han «måtte da skjønne» at de ikke var interesserte i mer negativt fokus rundt Nygårdsparken! En ekstra forespørsel til byråd for utvikling, Lisbeth Iversen, førte heller ikke fram, og de narkomane blir stående i regnet. På den høytidelige seremonien for utdeling av diplom på Bergen Arkitektskole, stilte en av rusmisbrukerne som hadde vært involvert i prosjektet, med takketale. Mannen var takknemlig for å ha blitt spurt til råds, og han var dessuten stolt av resultatet. I tillegg hadde selvtilliten gitt ham mot nok til å oppsøke nær slekt han ikke hadde møtt på ti år. Her var det verken arkitekten eller konstruksjonen som var i fokus. Det var snarere det sosiale nedslagsfeltet og måten prosjektet vokste i hodene på dem som medvirket som var bemerkelsesverdig. Arkitekturen trenger slett ikke bygges for å bli virkelig!

SAMFUNNSANSVAR I PRAKSIS. Ved Auburn University i USA driver den engelske arkitekten Andrew Freear og studentene hans den oppsøkende arkitektpraksisen The Rural Studio. Studioet drives som et kurstilbud på arkitektstudiet ved universitetet. Kontorets uttalte misjon er å la studentene ta hva de måtte ha av abstrakte ideer, basert på kunnskap og studier, og transformere disse til fungerende løsninger i et av USAs fattigste områder: Hale County i Alabama. Ved hjelp av dialog og nært samarbeid med enkeltpersoner og samfunn, bygger studentene bolighus og samfunnsanlegg for den fattigste delen av befolkningen. I prosjektene resirkuleres brukt tømmer, høyballer, gamle bilvinduer, ruller med papp og gamle nummerskilt til å skape hjem, kirker, idrettsbaner, lekeplasser og parkanlegg. Deltakelsen i The Rural Studio er like mye en utdannelse i hvordan man tar samfunnsansvar, som i teknikk og formgiving. Samuel Mockbee, mannen som startet The Rural Studio i 1992, reiste ofte rundt til andre arkitektskoler verden over, og snakket om erfaringene fra studioets virke. Han mente de aller fleste arkitektutdanninger er helt like. «Most of them dress all in black; they all seem to say the same things. It’s become very stale, very unimaginative.» Mockbee sier ingen er mer i glad i å tegne og å lage modeller enn han selv, men at tegning og modellbygging ikke er arkitektur. The Rural studio, sier han, tar utdanning ut av den teoretiske sfæren, gjør den virkelig, og viser studentene hvordan kraften i arkitektur kan brukes til å forandre folks liv.

ÅPEN FORM. Ofte er det slik at arkitekten glemmer at arkitekturen ikke er til for seg selv eller teknikken, men for folk. Ifølge teorien om Åpen Form, som ble utviklet av den polske arkitekten og kunstneren Oscar Hansen og videreutviklet av Svein Hatløy (tidligere rektor ved Bergen arkitektskole), bør arkitektens oppgave være å bygge for det store tallet av individer. Teorien ble utviklet med bakgrunn i erfaringene med maktarkitektur under Den andre verdenskrig, og den strenge modernismen som dominerte arkitekturdiskusjonen på tretti- og førtitallet. Tanken er at alle individer har rett til å vises, og at dette må gjenspeiles i arkitekturen vi bygger. Vi bygger ikke lenger for én klient, slik man gjorde i barokken, men for et helt samfunn. Å bygge Åpen Form handler om å legge til rette for et mangfold av uttrykk. Det viktige er ikke å dominere eller «vinne» den visuelle dragkampen som vi finner i omgivelsene våre, men å gjøre det neste innlegget bedre. Ideelt sett bygger man en bakgrunn for handling, hvor individet får mulighet til å være deltaker heller enn å bli tilsidesatt som tilskuer. Oscar Hansens konkurranseutkast til minnesmerket i utryddelses-og konsentrasjonsleiren Auschwitz står som et tydelig eksempel på hvordan uttrykk for antimakt kan finne rom i arkitekturen. Den rigide leirstrukturen med brakker på rad og rekke og den snorbeine veien fra inngangsport til krematorium, krevde et grep som ikke bygde videre på det formhierarkiet som var lagt opp, men som tok avstand fra maktmisbruket og varslet en ny tid. Løsningen kom i form av en bred asfaltert stripe, som skar seg diagonalt gjennom leiren. Den startet ute ved veien, og gikk gjennom gjerdet utenfor den forhatte porten. Så fortsatte den inn mellom brakkene i full bredde, slik at de ble stående som grelle ruiner i en mørk veibane. Til slutt skar den forbi krematoriet, og ut i en enorm åker, hvor den ble avsluttet like plutselig som den begynte. Budskapet var klart: Dette setter vi en sort strek over, og beveger oss videre. Prosjektet vant førstepremie i konkurransen, men ble aldri gjennomført. Arkitektene som kort er introdusert i denne teksten har det til felles at de evner å omprioritere rekkefølgen av forventninger til arkitektrollen. Haakon Rasmussen, arkitekt i 3RW, har sagt at arkitektyrket i bunn og grunn handler om to ting: Å se, og å kommentere. Denne forståelsen åpner for at arkitekten kan ta samfunnsansvar ut over det enkelte bygg. Den største utfordringen ligger kanskje i å kunne se på nytt, å se om igjen. Når arkitekten blir aktivist og lar klienten medvirke i utviklingen av et prosjekt kan han eller hun vise oss sammenhengen mellom lavteknologi og høykultur. Den godt utviklede løsningen er ikke avhengig av høyteknologi, men av høy sosial innlevelsesevne, og ofte ser en at knappe ressurser gir kreative løsninger. Slik kan det bli et poeng nettopp å bygge for marginaliserte grupper og å gjøre den som ikke kan betale til sin klient.

KILDER

Dean, Andrea O. and Hursley, Timothy. 2002. The Rural Office, an Architecture of Decency. Princeton Architectural Press: New York.

www.bergenarkitektskole.no

www.fantasticnorway.no

www.cadc.auburn.edu/soa/rural-studio/

 

  

Legg igjen et svar