Presseetikk i terrorens tid

Terroren 22. juli 2011 har fått mange konsekvenser. Makthavere har måttet gå i seg selv, også pressen. Debatten om dekningen av grusomhetene har tydeliggjort behovet for en presse som er trygg på sin rolle og som evner å begrunne den i det offentlige rom. Aldri tidligere har dagens medier stått overfor en liknende situasjon. Hele 77 mennesker ble drept, flere hundre skadet på ulike måter, adskillige tusen var sterkt berørt, en hel nasjon preget. Ikke siden maidagene i 1945 har behovet for oppdaterte nyheter vært sterkere i befolkningen. Samtidig var svært mange mennesker i en ekstremt utsatt og sårbar situasjon. Pressens oppgave var å utøve sannferdig rapportering uten å krenke disse unødig. Terroren tydeliggjorde mange presseetiske dilemmaer og skapte den mest engasjerte debatten om medienes rolle vi har hatt på lenge.

av: Terje Angelshaug. På trykk i Replikk #34: Å VELGE.

 

Pressens institusjonaliserte etikk finner vi i Vær Varsom-plakaten, først vedtatt i 1936 og siden revidert en rekke ganger. Diskusjoner om presseetikk dreier seg som regel om hva pressen ikke bør gjøre, om den har gått over streken, og så videre. Langt mer sjelden blir det drøftet hva pressen plikter å gjøre, hvilke unnlatelsessynder den har begått og hva den har fortiet som burde ha blitt publisert.

Temaet for denne artikkelen er noen av valgene pressen og Pressens faglige utvalg (PFU) gjorde i sin søken etter å finne balansepunktet mellom sannferdig rapportering og hensynsfull journalistikk. Dette skjønnet må mediene utøve hver eneste dag, men terrorens dramatikk og forferdelige konsekvenser gjorde valgene vanskeligere og mer omdiskuterte enn de vanligvis er.

Vær Varsom-plakatens første kapittel definerer pressens rolle slik pressen selv oppfatter den. I fem punkter understrekes blant annet verdien av ytringsfrihet, fri informasjonsformidling, fri adgang til kildene, retten til å informere om alt som skjer i samfunnet og å avdekke kritikkverdige forhold. Det er bred enighet om pressens rolle og privilegier i Norge, og den har dermed de beste forutsetninger for å klare sin viktigste oppgave: å rapportere sannferdig. Blant alle dem som sviktet før 22. juli i fjor må vi derfor også regne pressen. På tross av alle sine rettigheter og muligheter for kritisk journalistikk mot makthavere, klarte den ikke å avsløre de mange svakhetene i landets terrorberedskap.

 

Regjeringskvartalet

Terroren begynte med den voldsomme eksplosjonen i Regjeringskvartalet denne stille ettermiddagen. Vi husker alle de ufattelige bildene fra Oslo sentrum. Høyblokken var blitt gjennomsiktig. Inngangspartiet var borte. Vinduer langt oppover i etasjene var blåst ut. Gatene var fulle av løsmateriale revet ut av bygningene som huset landets sentrale maktapparat. Støvet drev mellom de skadde husrekkene. Strøket så ut som en krigssone. Urolige bilder fra et håndholdt kamera fortalte mer enn ord om eksplosjonens ødeleggelser. Og vi så mennesker – En kvinne med blod over hele ansiktet, en annen med en lang trepinne gjennom hodet, også blodig, desorientert, men ufattelig nok ved bevissthet. Vi så mennesker som hjalp hverandre, redningsmannskaper og noen som tilsynelatende bare vandret forvirret rundt i en by de ikke kjente igjen. Noen gråt. Disse bildene umiddelbart etter eksplosjonen ble etter hvert supplert med filmer fra overvåkningskameraer som viste eksplosjonens voldsomme virkninger langt fra åstedet.

Bildene fra Oslo sentrum denne ettermiddagen og kvelden utgjorde en sterk og sannferdig dokumentasjon av hva som hadde skjedd. De har etterlatt seg varige spor i nasjonens bevissthet. De er viktige deler av vår historie.

 

Utøya

I tilfellet Utøya ble situasjonen en annen. På formiddagen fredag 22. juli var Gro Harlem Brundtland gjest blant AUF-erne, og i følget hennes var flere TV-team. Da terroristen ankom sent på ettermiddagen var både Brundtland og TV-teamene reist. Det er selvsagt umulig å vite hva som ville skjedd om Behring Breivik hadde kommet noen timer tidligere, slik planen var, men både forløpet og mediedekningen av dramaet på Utøya ville utvilsomt blitt svært forskjellig fra det vi har sett.

Da terroristen gikk i land fra fergen MS «Thorbjørn», var ingen pressefotografer til stede, men NRK hadde et helikopter over Oslo sentrum for å fotografere ødeleggelsene i regjeringskvartalet. Da meldinger kom til redaksjonen om skyting på Utøya, ble helikopteret omdirigert og kom frem til åstedet omtrent fire minutter før beredskapstroppen gikk i land, og i følge NRK-ledelsen fløy helikopteret rundt 200 meter over øyen. NRK har fått mye kritikk av pårørende for at de sendte et helikopter til Utøya, fordi det er blitt hevdet at ungdommer forlot gjemmestedene sine og utsatte seg for fare for å påkalle helikopterets oppmerksomhet. NRK har på sin side beklaget at de omdirigerte helikopteret og ville unnlatt å gjøre det dersom de hadde visst mer om situasjonen på bakken.[1]

Pressens kanskje viktigste rolle er å dokumentere virkeligheten, og å fortelle seere, lesere og lyttere hva som skjer. Med de meldingene NRK fikk fra Utøya, var det en soleklar plikt for mediehuset å sende helikopteret avgårde for, om mulig, å kartlegge hva som foregikk. Å kritisere NRK for den beslutningen er å røpe manglende forståelse for hva som er pressens funksjon. Pressefolk oppsøker farlige, kaotiske og uforutsigbare situasjoner overalt på kloden for å dokumentere terror, kriger, naturkatastrofer og lignende fordi det er jobben deres, og de gjør det på vegne av oss alle.

Resultatet av helikopterturen ble bilder av terroristen midt blant sine ofre. Bildene var tatt på lang avstand. Hva de faktisk viste, ble gradvis avdekket. Da NRK ble klar over hva de hadde fått med seg fra Utøya, ble bildene umiddelbart videresendt til TV 2 og etter hvert til internasjonale medier. Statskanalen besluttet at de ikke kunne beholde bildene eksklusivt til eget bruk fordi; «De var så spesielle og situasjonen var så spesiell», skriver nyhetsredaktør Stein Bjøntegård i en e-post til meg. Han opplyser også at NRK heller ikke tok seg betalt for bildene. Beslutningene forteller mye om hvor stor allmenn interesse NRK mente disse bildene hadde, og de har siden gått verden rundt. De gir oss i alle fall en idé om hvordan terrorhandlingen ble gjennomført.

For å være absolutt sikre på at ingen ofre skulle kunne gjenkjennes, fjernet NRK all farge fra bildene de første ukene. Etter at identifiseringen av ofre var gjennomført og pårørende hadde fått melding om hvor deres barn var blitt drept, tok NRK i bruk de originale bildene. Ingen norske pressefolk var, så vidt jeg vet, i nærheten av og tok bilder av Utøya i tiden umiddelbart etter terroraksjonen. Den svenske fotografen Niclas Hammarstrøm var imidlertid i båt ved øya og har tatt en rekke sterke bilder. De viser blant annet døde ungdommer ved pumpehuset der mange ble skutt. Hammarstrøms billedserie ble premiert i den internasjonale konkurransen World Press Photo som samler deltakere fra hele verden. Hammarstrøm jobber for den svenske avisen Aftonbladet, som har publisert de fleste av bildene hans. Det eneste av bildene som jeg kjenner fra norske medier ble trykket i Aftenposten og viser Marius Hoft som klamrer seg fast i en fjellskråning. Han overlevde massakren. Bjøntegård gir meg følgende vurdering av Hammarstrøms bilder:

De fleste av dem var helt uaktuelle fordi de var for nærgående, for sterke og unødig avslørende. De går helt på tvers av våre etiske prinsipper. Men noen av dem har vært diskutert, for eksempel Marius Hoft som klamrer seg til berghyllen. Jeg tror ikke de er blitt brukt av oss, men jeg vet de har vært diskutert og med en riktig journalistisk begrunnelse vil vi kunne bruke et slikt bilde. Men da selvsagt i samforstand med den som er avbildet. Bilder av de døde er uaktuelle.

Debatten om bildene har vært heftig, ikke bare i Norge. Den danske avisen Information er blant dem som har problematisert norsk presses beslutning om ikke å vise denne billedserien.

Tidligere fotosjef i den danske avisen Politiken uttaler 28. februar følgende til Information om Hammarstrøms bilder: «Dette er noen vanvittig viktige bilder. Man er nødt til å tenke på at bildene er unike. Alt som finnes av bilder fra Utøya, er tatt etter tragedien, fra folkemøter og begravelser», sier Per Folkver. Han kaller det utidig at mediene blandet sammen følelser og ytringsfrihet. «Det er noe dypt paradoksalt i at de som gir seg ut for å ivareta ytringsfriheten er svært selektive i hva de ønsker at befolkningen skal se. Man kan ikke gjemme bildene vekk i et forsøk på å beskytte seg selv, for det vil ikke utslette historien om Utøya», sier Folkver.[2]

 

Bilder av døde mennesker 

Det eksisterer intet forbud i Vær Varsom-plakaten mot å publisere bilder av døde mennesker. Det er heller ingen bestemmelser i plakaten om at de døde har krav på noe spesielt vern. Vi ser også stadig dramatiske foto publisert fra alle verdens kanter av døde mennesker som er blitt ofre for ulike typer vold og naturkatastrofer. Slike bilder blir ofte premiert fordi de blir betraktet som viktig dokumentasjon av virkeligheten. Det var også begrunnelsen for premieringen av Hammarstrøm.

Pressens faglige utvalg (PFU) har i skrivende stund fått inn 60 klager på presseetiske overtramp i forbindelse med dekningen av terrorsaken. De fleste er behandlet, og seks ganger har PFU konkludert med brudd på god presseskikk. I to av tilfellene gjaldt saken nettopp publisering av foto med et offer for terroren. Stavanger Aftenblad og Dagsavisen valgte å trykke et bilde av den bombeskadde høyblokken der det i forgrunnen lå en død kvinne. De to avisene mente situasjonen var så ekstraordinær at den rettferdiggjorde en publisering avisene ikke ville gjort under mer normale omstendigheter. «Vårt valg, ut fra et omfattende bildemateriale fra Oslo sentrum, var å bruke et bilde som viste noe av ødeleggelsene og smerten etter bombeeksplosjonen», skriver Aftenbladet i sin begrunnelse til PFU.[3] Det var kvinnens enkemann som klaget sakene inn for utvalget. Selv om konens ansikt var sladdet, reagerte han sterkt på bildene. Han fikk utvetydig støtte i utvalget, og i konklusjonen skriver utvalget blant annet:

Pressens Faglige Utvalg ønsker å være helt klar på at det er pressens oppgave å fortelle om virkeligheten også gjennom å bruke bilder som kan oppleves som belastende. Samtidig er det en etablert praksis i norsk presse å vise tilbakeholdenhet når det gjelder publisering av bilder av døde personer i en situasjon der de nærmeste pårørende kan bli konfrontert med dem. Det må derfor være en forskjell på å vise bilder fra krigs- og katastrofesituasjoner i andre land, og lokale bilder.

Utvalget er enig i at det påklagede bildet på Stavanger Aftenblads forside rent illustrativt har betydelig styrke og historisk verdi. Men utvalget er helt uenig med avisen når den argumenterer med at den ekstraordinære situasjonen gjorde bildebruken presseetisk akseptabel. Utvalget mener tvert imot at det forelå en presseetisk plikt til ikke å trykke bildet, på et tidspunkt da de nærmeste kanskje ikke engang hadde mottatt et endelig dødsbudskap. Og det er nettopp de nærmeste pårørende Vær Varsom-plakatens punkt 4.6 handler om. Der heter det: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.» 

Utvalget mener altså at bildet har historisk verdi som illustrasjon av en nasjonal katastrofe, men det skulle ikke vært publisert der og da av hensyn til de pårørende. Utvalget nevner ikke hensynet til den dødes integritet og verdighet som noe argument i denne sammenheng. Derfor blir det heller ikke problematisert å vise bilder av døde mennesker fra fjernere himmelstrøk. Når det eventuelt ville vært forsvarlig å publisere bilder som disse fra terroren på norsk jord, sier utvalget intet om.

Ut fra behandlingen av denne saken i PFU kan en uten videre slutte at alle medier som hadde brukt de sterkeste bildene fra Hammarstrøms prisbelønte serie, ville blitt dømt for brudd på god presseskikk av utvalget. Slik debatten har gått om mediedekningen, kan vi med sikkerhet si at disse mediene også ville blitt fordømt av opinionen. Hensynet til pårørende og berørte i tilfellet Utøya må telle særlig sterkt ettersom ofrene og de hardest rammede er svært unge. Nettopp dette faktum har gitt de pårørende stor tyngde i den offentlige debatten om pressedekningen. Dette ble særlig tydelig da magasinet Paris Match publiserte Hammarstrøms bilder i et nummer. Dette anerkjente magasinet er også til salgs i Norge og pårørende reagerte umiddelbart på denne utgaven. Narvesen ble kritisert for å selge magasinet og besluttet å trekke det tilbake. Leder for støttegruppen etter 22. juli, Henry Blattmann, kritiserte Paris Match for uetisk journalistikk, men redaksjonen hadde vel strengt tatt ikke gjort annet enn å trykke bilder som dokumenterte en terrorhandling i et fremmed land.

I dekningen av norske forhold viser våre medier sjelden bilder av døde mennesker som ikke er tildekket, men det finnes unntak, hvorav ett i sin tid ble behandlet av PFU.[4] Aftenposten hadde 11. september 1995 et oppslag mange reagerte på. Et stort bilde viste to menn liggende på gulvet i Oslo Tinghus. Den ene lå skutt og drept i en blodpøl, mens drapsmannen lå ved siden av og var, da bildet ble tatt, pågrepet av politiet. Den døde var tiltalt for seksuelt misbruk av stedatteren som var gift med drapsmannen. Begge menn var av utenlandsk opprinnelse. Det var stedatteren som klaget saken inn for PFU, ikke fordi avisen viste bilde av den døde stefaren, men fordi hun mente avisen på en kritikkverdig og unødvendig måte identifiserte ektemannen i en drapssak som var under etterforskning.

I sin begrunnelse for bildet skriver Aftenposten blant annet: «Det er viktig å ha de unike omstendighetene i bakhodet ved vurderingen av om bildeoppslaget er i strid med pressens etiske normer eller ikke». Avisen betoner behovet for å dokumentere «den tragiske hendelsen» for ettertiden. I sin konklusjon sier PFU:

Etter utvalgets mening er hendelsen i Tinghuset så oppsiktsvekkende at det er naturlig for en avis å dokumentere den i form av bilder som fanger dramaet. Den avbildede mannen er helt ubestridelig den som avfyrte de drepende skuddene. Selv om han kan være gjenkjennelig innenfor sin egen krets, dreier det seg etter utvalgets mening ikke om en identifikasjon i strid med de presseetiske normer. 

Utvalget tar bare stilling til identifiseringen av drapsmannen ettersom klagen gjaldt dette forholdet. At bildet også viser et identifisert lik, blir ikke problematisert. Når utvalget tier om dette, må det bety at PFU mener at hele billedmotivet ligger innenfor de presseetiske rammene. Utvalgets beslutning begrunnes med behovet for å fange et ekstraordinært drama. En begrunnelse som ble avvist av utvalget i 2011 selv om dramaet da var sørgelig mye større.

Med tanke på at 77 mennesker faktisk døde den 22. juli, er det et tankekors at dekningen i norske medier nesten ikke dokumenterer dette sentrale faktum. Politiet skal ha nektet fotografer å ta bilder av døde i regjeringskvartalet, og jeg har heller ikke sett bilder av såkalte bodybags fra 22. juli. Nyhetsredaktør Stein Bjøntegård bekrefter overfor meg at NRK besluttet å ikke vise bilder av likposer. I andre og langt mindre saker, har slike bilder vært vist i mange medier. Nylig så vi denne etablerte praksis da Sigrid Giskegjerde Schjetnes tildekkete lik ble båret ut av skogholtet der hun ble funnet. I de første dagene etter 22. juli var internasjonale reportere, med solid erfaring fra ulike terroraksjoner, i Norge. Mange av dem var forundret over at norske medier ikke viste terrorens brutalitet tydeligere.

 

Rekonstruksjonen

Bruken av bilder fra dramaet på Utøya den 22. juli og i dagene umiddelbart etter var altså meget begrenset og forsiktig. Den 13. august, tre uker etter terrorangrepet, foretok politiet en rekonstruksjon av forbrytelsene på øyen. Som eneste nyhetsorgan kjente Verdens Gang (VG) til dette og dekket hendelsen i papiravisen med bilder på førstesiden og over ti sider inne i avisen den 14. august. Saken utløste en storm av protester. Mange mente at rekonstruksjonen ikke burde vært omtalt og enda flere kritiserte avisen for å vise bilder der terroristen tok ladegrep. VG ble klaget inn for PFU, blant annet av Magnus Håkonsen (18), en overlevende fra Utøya.[5] I klagen er han sitert på følgende måte:

Det å våkne til bilder av gjerningsmannen som er tilbake på Utøya, er så forferdelig provoserende, at det knapt kan beskrives. Det og i tillegg våkne til bilder og video av vedkommende som tar ladegrep, er som en mental voldtekt. Uttrykket har blitt brukt før, men det skal godt gjøres å finne et bedre eksempel på dets betydning enn dette. Etter det helvete vi har vært igjennom, fortjener ingen av oss å våkne til slik bildebruk. Det finnes etiske regler for pressen, vi foreslår at de håndheves. Dette vil kunne hemme salgstallene noe, men journalistene vil kunne leve med seg selv etterpå. Det at VGs redaktør faktisk mener at dette kan forsvares, er et tegn på lite innsikt, og ikke minst utsikt. Det finnes ingen måte slik bildebruk kan forsvares på, med unntak av salgstall.

VG har et omfattende forsvar for billedbruken, og viser til at det ikke er enestående at rekonstruksjoner av forbrytelser dekkes av pressen. Avisen peker på at informasjonsbehovet i saken er enormt og at det journalistiske grunnoppdraget – å dokumentere og rapportere det som faktisk har skjedd – knapt noen gang har vært viktigere. VG slår også fast at det er lang og bred tradisjon for å publisere bilder som kan representere en betydelig belastning for berørte.

PFU mente at VGs dekning av rekonstruksjonen var i samsvar med god presseskikk og uttalte blant annet:

Utvalget mener at det påklagede ladegrep-bildet må være akseptabelt ut fra et berettiget informasjonsbehov. Slik utvalget ser det, har bildet en betydelig informasjonsverdi. Pressens bilder har en annen funksjon enn politiets, både for debatten her og nå – og for ettertiden som historisk dokumentasjon. Når det gjelder alvorlighetsgrad, overgår bombeeksplosjonen i Oslo og massedrapene på Utøya alle nasjonale saker som tidligere har vært omtalt i norske medier i fredstid. Derfor finner utvalget at bildet er en viktig del av den offentlige samtalen i forkant av rettssaken, og at dette hensynet må veie tyngst. Utvalget legger også vekt på at bildet var plassert inne i avisen.

I dette tilfellet får altså argumentet om bildets informasjonsverdi gjennomslag, mens argumentet ble avvist i tilfellene Stavanger Aftenblad og Dagsavisen. Det er neppe tvilsomt at behovet for informasjon og dokumentasjon var langt større 23. juli enn 14. august.

Når denne artikkelen skrives, er august nesten blitt september, over ett år etter 22. juli. Ennå har det ikke blitt vist bilder som dokumenterer terroren på Utøya bedre. Helge Øgrim, som er redaktør for fagbladet Journalisten skrev i mars i år følgende om angrepene på Hammarstrøms Utøya-bilder og behovet for dokumentasjon av terroren:

Hammarstrøms serie gir ny kunnskap om Behring Breiviks fanatisme og ofrenes lidelser. Særlig et bilde fra pumpehuset, tilsynelatende tatt da politiet først når fram til åstedet, gjør voldsomt sterkt inntrykk.

Det er skrevet mye viktig tekst om hva AUF-erne opplevde på øya. Flere av disse skildringene har etterlatt oss med bilder. Men noen ganger har fotografiet en spesiell evne til å fryse skjellsettende begivenheter i bevisstheten, slik et knippe bilder fra konsentrasjonsleirene, den spanske borgerkrigen og Vietnam gjorde. Da er bildet et vern mot glemsel og kynisme.

I norske redaksjoner fins det flere slike bilder fra 22. juli. Noen av dem hører hjemme i offentligheten.

 

Hvor mange detaljer?

Den presseetiske balansegangen mellom sannhetskravet og hensynet til de pårørende i dekningen av 22. juli har ved ett tilfelle vært så krevende at den også har splittet PFU. Det skjedde under behandlingen av en klage mot ABC Nyheter.[6] Nettstedet publiserte 21. november, fire måneder etter terrorangrepet, en nyhetsartikkel som omhandlet hva Anders Behring Breivik hadde fortalt politiet i avhør om henrettelsene på Utøya. Artikkelen ble klaget inn av Johannes Dalen Giske, overlevende fra Utøya og matros på MS «Thorbjørn». Han reagerte på alle detaljene i saken:

Artikkelen fremstår som en kavalkade av de aller verste detaljene fra Anders Behring Breiviks rekonstruksjon på Utøya. Her siteres avdøde menneskers siste ord gjennom gjerningsmannen, det er bilder av steder der foreldre har mistet barna sine og flere overlevende nevnes. Om enn ikke ved navn, så detaljert nok til at man selv og i noen tilfeller omverdenen kan forstå hvem det er snakk om.

Jeg er en av dem. I artikkelen sier ABB at han vurderte å drepe mannskapet ombord på MS «Thorbjørn», men ikke gjorde det fordi han trodde vi kanskje kunne være sivile. Senere i artikkelen omtaler han dette som en «militær strategisk feil». Frem til i går, søndag 21.11, var jeg av den oppfatning at han aldri var obs på min eksistens, og det er ganske traumatiserende å få det motbevist på en helt vanlig mandagskveld, uten noen som helst form for forvarsel. I tillegg er det sånn at steder der folk har blitt drept og omstendighetene rundt blir detaljert utbrodert i artikkelen. For mange av oss er det sånn at vi vet hvor folk døde, men ikke særlig mye mer. Å få servert drapsmannens versjon blir da enda mer graverende.

Jeg, og mange andre overlevende, etterlatte og pårørende synes det er vondt at mediene benytter seg av det lekkede materiale. Politiet og systemet forsøker å gjøre dette så grundig som mulig for at vi som er i sorg skal få et så helhetlig og riktig nyansert bilde som mulig når vi lurer på hva som skjedde med våre venner og barn. Når da tabloidavisene og sjokk-pressen får tilgang på – og ikke minst benytter seg av – den informasjonen og velger ut det de mener vil selge aviser, gir det oss både dårligere informasjon, økt ubehag, flere spørsmål og flere traumer.

I sitt forsvar påpeker ABC Nyheter at det er fire måneder siden 22. juli, at alle ofre er identifisert med navn og bilde, at overlevende og pårørende har vært tilbake på Utøya og at mange ofre har stått frem i mediene og fortalt i detalj om sine opplevelser. ABC Nyheter skriver:

Vi vil framholde at i realiteten er ikke ABC Nyheters reportasje annet enn hva alle overlevende selv har forklart offentlig, bare at det denne gang er gjennom Breiviks egne ord og med tillegg av hans refleksjoner.

ABC Nyheter opplyser også at de informerte lederen for pårørendeorganisasjonen før publisering.

I dette tilfellet, og i etterkant av rettssaken, har en del av pressedebatten dreid seg om publisering av vitneavhør og annet materiale fra politiets etterforskning. ABC Nyheter sier i sin redegjørelse følgende om dette:

Ifølge medieadvokat Jon Wessel-Aas er ikke innholdet i avhørsdokumentene taushetsbelagte slik mange synes å tro – Det du forklarer politiet må du også være forberedt på å fortelle retten. Hensynet bak at det ikke er offentlig innsynsrett er først og fremst til etterforskningen, og ikke til de som har forklart seg, sier Wessel-Aas til journalisten.no 10/1-2012. Han poengterer at med unntak av politiet er det ikke ulovlig for partene å gi informasjon fra avhørene til pressen. Han mener at kritikken mot mediene eventuelt må handle om hva de har publisert, og ikke hvem som er kilden til informasjonen. Wessel-Aas minner om at når politiet uttaler seg om etterforskningen via media, gir de nettopp informasjon fra avhør.

Dette synet bekreftes av PFU. Det er ikke ulovlig for pressen å publisere materiale fra politiets etterforskning, men den må nøye vurdere konsekvensene av slik publisering både for etterforskningen og for enkeltpersoner som kan rammes av offentliggjøringen.

PFU legger stor vekt på å komme frem til enstemmige beslutninger, fordi dets posisjon ville svekkes dersom utvalget ofte hadde kommet med delte konklusjoner. I denne saken lyktes det imidlertid ikke å bli enige. Flertallet konkluderte slik:

Slik utvalget ser det, ville det vært fullt mulig å omtale hva siktede har sagt i avhør i mer generelle ordelag, det vil si uten å bringe så mange detaljerte opplysninger fra konkrete hendelser under drapsperioden. Utvalget viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»

Utvalget legger stor vekt på at omtalen av massedrapene på Utøya berører svært mange unge ofre – noe som er spesielt i denne saken – og som må medføre økt varsomhet og større omtanke når det gjelder gjengivelsen av hva som skjedde den dagen. Etter utvalgets mening fremstår artikkelen unødig belastende for pårørende og ofre som var uforberedt på at disse opplysningene ville bli publisert.

Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.6, hvor det blant annet heter: «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende.»

På dette punkt mener utvalgets flertall at ABC Nyheter har brutt god presseskikk.

Mindretallet, som bestod at John Olav Egeland, kommentator i Dagbladet, og Georg Apenes, jurist, tidligere direktør i Datatilsynet og representant for allmennheten i PFU, uttalte derimot:

Utvalgets mindretall har kommet til en annen konklusjon. I tida etter 22. juli 2011 har mediene hatt som oppgave å belyse, kommentere og bringe fram ny kunnskap om terrorhandlingene. Saken har et usedvanlig alvor, omfang og betydning. Den berører svært mange. 

Dette forplikter mediene til en balanse som både ivaretar hensynet til de etterlatte og pårørende, og offentlighetens behov for informasjon. Den aktuelle reportasjen gjengir gjerningsmannens politiforklaringer i betydelig detalj, men gir samtidig relevant informasjon om hans tenkesett, motiver og strategi i møtet med politiet. Fremstillingen gir samlet et sterkt inntrykk, men er ikke unødig utpenslet.

Utvalgets mindretall mener ABC Nyheter ikke har brutt god presseskikk.

 

Konklusjon

De ekstreme terrorhandlingene 22. juli setter sentrale spørsmål om pressens oppgave på spissen. Hvilke grenser bør pressen sette for sin beskrivelse av virkeligheten når denne er skremmende og belastende for mange? Hvor mye kan pressen fortie før dekningen blir falsk og løgnaktig og pressen dermed svikter sin forpliktelse til å bedrive sannferdig formidling? Når presseetikk blir diskutert, synes de fleste ensidig å være opptatt av publiseringsreglene i Vær Varsom-plakatens kapittel 4 og glemmer de forpliktelser enhver journalist har til å søke sannheten – også når den er grusom, støtende og krenkende for mange.

Den presseetiske debatten etter 22. juli er dominert av pårørende og etterlatte og deres advokater. De som har vært mest aktive, har også vært de mest restriktive i sitt syn på hva og hvordan mediene burde publisere. Noen tar til orde for at terroristen bør forties og glemmes, men det vil ikke skje og bør ikke skje.

De restriktive stemmene i debatten om pressedekningen har hatt stort gjennomslag. AUF-leder Eskil Pedersen har i debatter gitt mediene ros for publiseringsvalg som har tatt hensyn til pårørende og etterlatte. Debatten om pressens rolle og dekning blir krevende fordi det er vanskelig å bestride synspunktene til mennesker som har lidd store personlige tap. Det er imidlertid viktig å holde fast ved, ikke minst når det er omstridt, at pressen også har andre hensyn å ta enn hensynet til berørte og etterlatte.

Under rettssaken der tiltalte satt pent oppdresset og alt gikk dannet for seg, gav enkelte uttrykk for at terroristens grusomme handlinger kom i skyggen av debatten om hans tilregnelighet. Den danske avisen Information har vært opptatt av dette poenget, at ugjerningen må dokumenteres, fordi pressen har en forpliktelse til å fortelle sannheten også når den knapt er til å bære. Avisen har derfor kombinert noen av Hammarstrøms bilder fra Utøya med rettsmedisinske beskrivelser av hvilke skader drapsmannen påførte ofrene. Det er sterkt å lese og se, men det gir et sannferdig bilde av terroren. Det har norsk allmennhet ennå ikke fått. TV2 vedgår i sin oppsummering av egen terrordekning at journalistiske valg ble påvirket av at journalister var personlig berørt av det som skjedde. Fordi angrepet var så hensynsløst og omfattende, ble dekningen mer hensynsfull enn den ofte er i mindre drapssaker der informasjonsbehovet er mikroskopisk i forhold til situasjonen kvelden 22. juli. Kanskje spilte det også en rolle at mange reportere på vakt om ettermiddagen fredag 22. juli 2011 var unge, uerfarne sommervikarer.

Norske redaksjoner sitter på mye materiale fra denne fredagen som ikke er publisert. Etter min mening har de en forpliktelse, formulert i Vær Varsom-plakatens første kapittel, til å lage dokumentarer og reportasjer i fremtiden som er mer dekkende for 22. juli-massakren enn det vi hittil har sett. Og de vil komme. NRKs Stein Bjøntegård skriver om kanalens upubliserte materiale: «Vi har mye materiale som ikke ble vist, både av etiske og andre grunner. Vi har tatt vare på det, fordi det av en eller annen grunn kan bli aktuelt å bruke det.»

Vil dette være hjerteløst i forhold til pårørende og etterlatte? Ja, på en måte vil det være det. De vil igjen og igjen bli minnet om en dag som ødela så mye for dem. Men å fortie forbrytelsen, å sminke den, vil bare tjene forbryteren. Også for dem som døde den 22. juli, som ikke har noen vei å gå videre, som ikke har noe å legge bak seg, må det være viktig at deres historie i all sin gru blir kjent, og blir en del av nasjonens felleseie og dermed holdt levende for all fremtid.

 

NOTER

[1] Aftenposten, 12. oktober 2011

[2] Oversatt fra dansk av artikkelforfatteren

[3] PFU-basen. Sak nr. 286/11.

[4] PFU-basen, Sak nr. 95-152

[5] PFU-basen. Sak nr. 200/11

[6] PFU-basen: Sak nr. 319/11