«A tale of two cities» – drapet på Beirut

De mest dramatiske og langsiktige følgene av urban krigføring er ikke nødvendigvis den fysiske ødeleggelsen av bygninger og infrastruktur, men heller de samfunns- og identitetsmessige omveltningene som følger av konflikten. I visse tilfeller blir byen, både som fysisk rom og sosial funksjon, utsatt for målrettede angrep fra dem som har interesse av å «drepe» den. Denne artikkelen handler om hvordan Libanons hovedstad, Beirut, ble et drapsoffer.

av: Magnus Dølerud. På trykk i Replikk #37: BYEN. 

Beirut

Beirut, Libanon. Foto: Magnus Halsnes

Urban krigføring

I årene mellom 1975 og 1990 var Beirut, hovedstaden i Libanon, åsted for mange av de hardeste kampene i det som var en av det tjuende århundres mest brutale og uløselige interne konflikter. Litteraturen om konfliktens årsaker og forløp er nærmest uendelig, og strekker seg fra analyser med fokus på ekstern innblanding, regionalt stormaktsspill, palestinske flyktninger og PLOs[1] destabiliserende effekt, til en tvetydig og omdiskutert nasjonal identitet, ulmende sekteriske spenninger, og iboende svakheter i Libanons konfesjonelle politiske system. Sistnevnte garanterte en fast fordeling av maktposisjoner mellom de anerkjente religiøse sektene – først og fremst de kristne maronittene, sunni- og sjiamuslimene – og sementerte således de religiøse samfunnene som politiske interessegrupper. Det som nødvendig å nevne her, er at en skuddveksling mellom kristne militsmenn og PLO-medlemmer i Beirut i april 1975 drev landet ut i en lang og øyensynlig uunngåelig krig, som de fleste parter var forberedt på og mange ønsket.

Selv om mange deler av Beirut hadde vært mer eller mindre konfesjonelt definert også før krigen, hadde bevegelsesfrihet vært en selvfølge. Sekterisk blandede nabolag var ikke uvanlige. Som en nesten umiddelbar følge av borgerkrigen, som var et urbant fenomen de to første årene, ble de aller fleste bydeler og nabolag homogenisert. Spesielt tydelig var den markante todelingen av Beirut. Homogenisering tok form av tvangsforflytninger eller flukt, og etter kort tid var Øst-Beirut så godt som tømt for muslimer, mens andelen kristne innbyggere i Vest-Beirut var dramatisk redusert.[2]

For å forklare hvordan Libanons borgerkrig påvirket Beirut, må vi ta som utgangspunkt at væpnet konflikt i byer er mer enn bare det; byen er ikke bare scenen som konflikten utspiller seg på, men snarere offer for overlagte forsøk på å rasere selve byens «levedyktighet og levelighet» ved å undergrave sikkerhet, offentlig orden og livskvalitet, og ved å ødelegge ikke bare byens fysiske struktur, men også dens urbane sosiale infrastruktur.[3] Denne artikkelen tar utgangspunkt i begrepet urbicide, «bydrap», for å beskrive hvordan krigen endret byen som både fysisk og sosialt rom, og hvordan dette påvirket innbyggernes oppfatning av og atferd i dette rommet. Det fremheves at det tydeligste uttrykket for disse endringene var den tilnærmet fullstendige todelingen av Beirut, i to separate byer adskilt av «Den grønne linjen» mellom byens østlige og vestlige del. Jeg vil også gi eksempler på hvordan noen av byens innbyggere involverte seg i en form for fredsaktivisme som utfordret det dominerende narrativet og fiendebildene som opprettholdt segregeringen. Avslutningsvis gis det noen eksempler på hvordan ettervirkningene av krigen fremdeles preger Beiruts sosiale geografi, blant annet på grunn av en snever tilnærming til urban gjenoppbygging.

Etter de første rundene med kamper i 1975, var det hovedsakelig muslimske Vest-Beirut underlagt de revisjonistiske militsene og grupperingene, deriblant PLO, sin visjon om et (pan)arabisk, anti-imperialistisk Libanon. Deres mål var at konfesjonalismen skulle avskaffes som politisk system, slik at muslimer skulle få like mye innflytelse som kristne, og at Laissez-faire-prinsipper skulle nedtones. Det hovedsaklig kristne Øst-Beirut var dominert av den ultranasjonalistiske høyresidens visjon om et liberalistisk Libanon som en utpost for vestlig kultur og møteplass mellom øst og vest, der den kristne delen av befolkningen skulle beholde politisk hegemoni som garanti for sin eksistens. Til tross for den tydelige delingen av hovedstaden, fortsatte likevel kampene i Beirut og resten av landet. Skiftende allianser mellom de 186 forskjellige væpnende gruppene som var aktive i løpet av krigen, førte ofte til interne konflikter på begge sider av skillelinjen i Beirut.

De rent fysiske angrepene på og endringen av byens geografiske og materielle sammensetning, var som regel militære og taktiske. Typiske eksempler er blokkering av gater, åpning av nye beskyttede passasjer gjennom husvegger, konvertering av strategisk plasserte bygninger til festninger og, ikke minst: «Den grønne linjen», som var fronten mellom Øst- og Vest-Beirut og ble selve symbolet på konfliktens polariserende effekt. De fysiske endringene førte også til nye måter å oppfatte omgivelsene på, og å tilskrive dem meninger og funksjoner, noe som resulterte i en psykologisk og ideologisk nytolkning av byen og det urbane miljøet. Dette påvirket hvordan innbyggerne opplevde sin rolle i dette miljøet,[4] og konvensjonelle arkitektoniske preferanser ble snudd på hodet: en leilighet med minst mulig lys, luft og utsikt, var best beskyttet fra fallende granater. Biler var ikke bare transportmidler, men potensielle trusler som kunne eksplodere uten advarsel; rundt 3600 bilbomber ble detonert i Beirut i løpet av krigsårene.[5] Til tider kunne ødeleggelsen av visse områder være så total at man kjørte seg vill i velkjente nabolag.[6]

 

Bydrap

Konfliktens bieffekter rammer ikke bare objektive steder og samfunnsstrukturer. «Konflikter og kriger utspiller seg ikke i abstrakte politiske, økonomiske eller sosiale systemer, men i de konkrete livene til folk».[7] Det er derfor nødvendig med en fenomenologisk tilnærming til hvordan Beiruts innbyggere faktisk opplevde konflikten og dens innvirkning på deres omgivelser og dagligliv. Det er i enkeltpersoners «kropper og sjeler» at væpnet konflikt har de mest dramatiske effekter, og dette påvirker deres sosiale og politiske synspunkter og handlingsmønstre.[8] «For krig er, som vi har sett, ikke kun en tilstand som forsvinner så fort handlingene opphører, men selve samfunnet i ett av dets former», skriver den libanesiske sosiologen Ahmad Beydoun.[9]

Det er i kombinasjonen av den fysiske, psykologiske og ideologiske ødeleggelsen at man finner begrepet urbicide, bydrap. Skal man drepe en by, holder det ikke bare å ødelegge den. Man må også umuliggjøre dens funksjon som urbant miljø, som kulturell møteplass, og fjerne den geografiske plasseringens potensiale for å gjenoppstå som en «by» i både sosial og materiell forstand. Det er dermed nødvendig å være bevisst på at ødeleggelsen av det urbane rom er en distinkt form politisk vold – bydrap – og at dette fenomenet er langt mer enn en bieffekt av handlinger, som har som sin fremste funksjon å ta menneskeliv.[10] Som tidligere borgermester av Beograd Bogdan Bogdanović beskrev det: «det overlagte angrep på byens menneskelige og materielle bestanddeler med den hensikt å ødelegge deres iboende fellesskapsverdier».[11] Ideen er gammel. Da innbyggerne i Sikem gjorde opprør mot den israelittiske herskeren Abimelek, svarte han med å innta «(…) byen, og folket som var der, slo han ihjel; og han rev byen ned og strødde salt over den.»[12]

Selv om den fysiske ødeleggelsen av Beirut ikke var like total som i mange kjente historiske tilfeller, der byer ble utsatt for langt hardere angrep enn det som var nødvendig for å fordrive innbyggerne og slå ned motstand – Dresden, Hiroshima og Nagasaki er typiske eksempler – var angrepene på byen Beirut som sosial funksjon desto viktigere. Ødeleggelser og omfattende endringer i de urbane omgivelsene kan ofte vekke sterkere følelser og reaksjoner enn tap av liv. Bygde strukturer kan, i større grad enn enkelte liv, sies å reflektere selve fellesskapet og samunnets kulturelle arv, og er således forutsetninger for sameksistens.[13]

Det kanskje tydeligste og sannsynligvis best kjente tegnet på det libanesiske samfunnets polarisering og fellesskapets død, var likevel Den grønne linjen. Frontlinjen delte Beirut i to – to byer, to verdener, og to visjoner. Beltet av ruiner og ufarbare gater som lå mellom militsenes befestede posisjoner ble til et forlatt ingenmannsland herjet av snikskyttere, hvor viltvoksende vegetasjon etter hvert tok over og ga frontlinjen dens maleriske navn. Det viktigste, og i lange tider eneste åpne, krysningspunktet mellom Øst- og Vest-Beirut, var gaten som strakte seg mellom Nasjonalmuseet Mathaf i øst og nabolaget Berbir i vest. Mathaf-Berbir-krysningen var et viktig symbol på militsenes kontroll med samfunnet, og dermed også av avgjørende symbolsk betydning for dem som utfordret krigens logikk i Beirut. Dette krysningspunktet vil derfor senere i artikkelen fungere som scene for min tilnæming både til beirutboernes opplevelse av marginalisering som en følge av drapet på Beirut, og aktivistenes forsøk på å ta tilbake det offentlige rom og «gjenopplive» byen.

 

Umuliggjøringen av sameksistens

Endringen i Beiruts geografi begynte i sentrum, eller det såkalte «sentrale forretningsdistriktet», som ble hovedfokuset for væpnede kamper etter at de første lokale trefningene mellom militser hadde funnet sted i forstedene. Sentrum hadde før krigen vært selve symbolet på det kosmopolitiske og pluralistiske Beirut, der sameksistens utspilte seg i prakisis hver eneste dag. I motsetning til de forskjellige bydelene, som raskt fikk relativt klare, sekterisk definerte grenser og var kontrollert av bestemte militser, ble ikke bykjernen varig underlagt noen part. Kampene om sentrum handlet heller ikke om territoriell kontroll; tilsynelatende ville ingen gjøre krav på bykjernen, men alle vil ødelegge den – sentrum ble ryddet for å fungere som en «idealslagmark, ikke underlagt noen begrensninger, et rendyrket konfliktrom».[14]

Andre rom for sameksistens ble også målskiver for konfliktens parter, som de tverrsekteriske møtestedene og foraene for utveksling av ideer og argumenter. Ved å tvinge de konfesjonelle gruppene sammen i bestemte bydeler som var både militært og fysisk, og samtidig psykologisk og ideologisk befestet, ga konflikten opphav til det sosiologen Samir Khalaf har kalt «fryktens geografi».[15] En slik geografisk sammensetning av byen ble opprettholdt av veisperringer, barrikader og snikskytterreder på det fysiske planet. På det fenomenologiske planet ble bybildet markant preget av partienes og militsenes graffiti, propagandapamfletter og politiske plakater som resonnerte med innbyggernes frykt, fiendebilder og ekstreme gruppesolidaritet.[16] De liberale politikerne som mot slutten av borgerkrigens første år hadde advart mot følgene av en konfesjonell ghettofisering,[17] fikk nå smertelig rett.

Det som gjennom Libanons historie hadde vært en berikende – om enn utfordrende og tidvis risikabel – multikulturalisme og pluralisme, ble altså i løpet krigsårene omdannet til paranoia, fiendtlighet og differensiell sosial omgang. I tillegg til å utilgjengeliggjøre og ødelegge alle fellesarenaer, tvang krigens realiteter også befolkningen sammen i stadig mer avgrensede, homogene og selvforsynte «nabolag». Den bitende ironien i det hele, er at på samme tid ble nesten alle beirutboere, uavhengig av sekt, klasse eller yrkesgruppe, homogenisert i sin felles opplevelse av frykt, usikkerhet og marginalisering.[18]

Som vist var skillet mellom Øst- og Vest-Beirut i utgangspunktet basert på ideologiske motsetninger som førte til fysisk deling, som så spilte tilbake inn i de sekteriske identitetene som ideologiene hang sammen med. Borgerkrigen ble dermed raskt en konflikt som var en hybrid mellom ideologisk og sekterisk, der en ny orden ble etablert: Sektenes politiske autonomi, som var et resultat det konfesjonelle politiske systemet, ble omdannet til væpnet territoriell kontroll og forsøk på etnisk rensning, mens det liberale økonomiske systemet ga grobunn for militsenes rovdrift på sivilbefolkningen.[19] På det politiske planet ga todelingen også opphav til klart adskilte virkelighetsoppfatninger blant majoriteten av befolkningene i øst og vest. Selv om man kunne være enige om grunnleggende prinsipper om territoriell integritet, behovet for sikkerhet og et fungerende samfunns- og rettssystem, hersket det samtidig uenighet om hva som hadde vært den direkte årsaken til konflikten, hvem som var de (hoved)ansvarlige, og følgelig hvem som måtte ta initiativet til en forsoning.[20] På den måten oppsto en gjensidig forsterkende følelse av frykt for «de andre» og uvilje til forsoning – begge sider fastholdt at det var den andre siden som ikke ville slutte fred.

 

Fra beskyttelse til utbytting

Det sekterisk-ideologiske narrativet ble lettere å utfordre etterhvert som konflikten ble mer uoversiktlig og rammet mer tilfeldig både på hjemmebane og hos «de andre». Militsenes selvoppnenvnte beskytterrolle ble erstattet av rovdrift på sivilbefolkningen og interne oppgjør. Selv Den grønne linjen, som hadde vært en militær og ideologisk frontlinje, ble et verktøy for en annen form av sosial kontroll etter 1980. Passeringstillatelser hadde i utgangspunktet blitt innvilget på bakgrunn av sekterisk og politisk tilhørighet i tråd med militær- og sikkerhetslogikk. Men militsenes belsutninger ble i økende grad basert på tilsynelatende velstand og sosial status, i en oppvisning i «eklektisk og organisert hykleri».[21] Krigen innebar en rekke attraktive semi- eller illegitime forretningsmuligeter, og kapitalen som ble akkumulert gjennom disse dannet grunnlaget for store forretningsimperier etter krigen.[22] Dermed ble det, senest på midten av 1980-tallet, tydelig at militsenes aktiviteter ikke hovedsakelig fulgte en ideologi eller politisk logikk, men heller tok form av ren utbytting. En voldsom bølge av bilbomber, som rammet tilynelatende tilfeldige sivile mål, hadde i tillegg blitt trappet opp tidlig på 1980-tallet, og militsene manglet både evne og vilje til å forhindre at mange hundre sivile ble drept i slike angrep i løpet av få uker i 1981.[23]

Militsene hadde legitimert sin etablering av «fryktens geografi» med sekterisk-politisk logikk. Men selv om de sekterisk baserte identitetene og visjonene for Libanon ble klart dominerende i krigsårene, var ikke de gamle, kosmopolitiske visjonene fullstendig utryddet. Det fantes også en marginal diskurs om sameksistens, og selv om denne har hatt liten politisk påvirkning, skal ikke den psykososiale viktigheten underdrives.[24] Det kan også argumenteres for at denne marginale strømningen kjempet langt over sin egen vektklasse på det fenomenologiske planet – i kampen om beirutboernes oppfatning av tilværelsen – og dermed var en viktig faktor når det gjaldt å forhindre en fullstendig samfunnsmessig kollaps og forvitring av den nasjonale identiteten i Libanon.[25] De fysiske ødeleggelsene i Beirut var en fait accompli allerede i de første krigsårene, men i mange aktivisters øyne var kampen om byen som sosialt rom og kulturell møteplass enda ikke helt tapt, og en inkluderende, liberal nasjonalisme var fremdeles mulig.

En rekke libanesere hadde naturligvis vært motstandere av konflikten helt siden begynnelsen, av personlige, ideologiske eller forretningsmessige grunner. Etterhvert som den overnevnte utbyttingen ble tydeligere, fikk de relativt marginale antikrigsinitiativene gradvis bredere oppslutning. Budskapene slike initiativer fremmet, var som regel enkle og utpreget apolitiske av to grunner: Politikk hadde vært årsaken til konflikten, og det ville derfor vært lite hensiktsmessig for en gruppe som først og fremst ønsket en slutt på konflikten å ta side eller fremme et politisk standpunkt. For det andre hadde hundrevis av brutte våpenhviler og feilslåtte forhandlingsrunder gjort det smertelig tydelig at den voldelige konflikten måtte ta slutt før en politisk løsning i det hele tatt var aktuell.[26] I denne sammenheng er det interessant å belyse hvordan disse aktivistene forholdt seg til byen og de endringer i byrommet som fulgte av krigens logikk.

 

«La promenade des engrais»[27]

Det viktigste krysningspunktet mellom Øst- og Vest-Beirut var som nevnt den såkalte Mathaf-Berbir-krysningen. Under store deler av krigsårene var dette den eneste farbare veien mellom øst og vest i byen, og dette logistiske marerittet førte til at de som faktisk turte å krysse Den grønne linjen, ofte måtte sette av seks eller sju timer for å passere La promenade des engrais, «Møkkapromenaden», for å komme seg på jobb eller besøke familie på den andre siden. Etterhvert som oppfatningen av militsene endret seg fra beskyttere til kjeltringer, og konfesjonell selvhevdelse ble til påtvungen segregering, ble militsenes kontrollposter på hver sin side av denne overfarten det fremste geografiske uttrykket for befolkningens ydmykelse. Krysningen ble beskrevet som en «menneskelig zoo», der folk og fe løp i spissrotgang mellom snikskyttere og piggtråd, og hvor prinsipper raskt havnet på båten; kristne libanesere som krysset fra øst til vest erklærte høyt og tydelig sin kristne patriotisme ved det østlige kontrollpunktet, for så å påberope seg progressive venstreholdninger ved det vestlige.[28] Mathaf-Berbir var ikke bare et sted der mange ble drept, det var også dit verdighet og toleranse gikk for å dø.

En viss strømning blant fredsaktivistene ville endre på dette; selv om Mathaf-Berbir var et symbol på at Beirut var blitt to separate byer, var det også en potensiell møteplass. Denne strømningen hadde som mål, foruten det åpenbare kravet om å stanse krigen og sivilbefolkningens lidelser, å «ta byen tilbake», og å omdefinere de urbane rommenes symbolske og reelle funksjon, og beboernes oppfatning av dem.

Ideen til den første demonstrasjonsmarsjen kom fra studenten Iman Khalifeh våren 1984, etter ni år med krig. Hun samlet rundt seg en gruppe venner og likesinnede i det som i ettertid fikk navnet 6. mai-komiteen. Tanken var enkel: Ett demonstrasjonstog skulle begynne fra Øst-Beirut og ett fra Vest-Beirut, for så å møtes halvveis mellom Nasjonalmuseet og Berbir-sykehuset i en symbolsk «gjenforening» mellom de «to byene». Etter iherdige diskusjoner i arrangørgruppen ble man enige om at demonstrasjonen kun skulle fronte ett enkelt slagord: «Nei til krigen, nei til et tiende år, ja til livet», og i pressemeldingene ble deltakerne oppfordret til å marsjere i stillhet og holde alle politiske budskap unna arrangementet.[29] Selv om provoserende slagord ble unngått, var lokasjonen nøye utvalgt, og målet var å forvandle Mathaf-Berbir fra fornedringens punkt til forsoningens.[30] Planen om å heise det libanesiske flagget og synge nasjonalsangen ved møtepunktet[31] styrker inntrykket av at arrangørene ønsket å spille på en inkluderende nasjonalisme som representerte et forent Libanon.

Selv om noen hundre fredelige demonstranter kan virke som en ubetydelig trussel for tungt væpnede militser med politisk oppbakking, viste reaksjonene på den planlagte fredsmarsjen søndag 6. mai 1984 at krigsherrene forsto den symbolske utfordringen mot et av deres fremste punkter for sosial kontroll, og mot narrativet som legitimerte deres respektive herredømmer over Beirut. Arrangørene hadde på sin side undervurdert hvor langt militsene ville gå for å forhindre selv indirekte kritikk av deres aktiviteter, og hadde feilaktig tolket en midlertidig våpenhvile langs Den grønne linjen som et tegn på at marsjen ville være trygg.[32] Gjennom hele natten før demonstrasjonen skulle finne sted, ble den planlagte marsjruten utsatt for et voldsomt bombardement og beskytning, tilsynelatende uten noen strategisk hensikt. Da ilden opphørte nærmest umiddelbart etter at marsjen offisielt ble avlyst via meldinger i radiostasjonen Sawt Lubnan og Télé Liban,[33] ledet dette arrangørene til å konkludere med at visse «ikke tør eller ønsker å se vår marsj», og at formålet hadde vært å forhindre denne.[34] De som var villige til å ty til vold hadde nok en gang demonstrert sin makt til å definere det urbane rommets potensiale og funksjon.

Den enorme oppslutningen rundt initiativet til Khalifeh og hennes krets hadde likevel sådd et frø, og flere lignende aksjoner fulgte. I 1985 gikk en rekke organisasjoner og aktivistgrupper sammen i en løst definert ikke-voldsbevegelse, som blant annet omfattet de fleste av Libanons organisasjoner for bevegelseshemmede – i praksis som regel folk skadet i krigshandlingene – og det var disse som sto for neste «angrep» på Mathaf-Berbir, 22. november 1985.[35] Planen var den samme: To demonstrasjonstog fra hver sin side skulle møtes ved Nasjonalmuseet. Men igjen viste krigsherrene at de fullstendig manglet skrupler, og kamper mellom to av de ledende militsene i Vest-Beirut førte til at demonstrantene, som var på vei mot Den grønne linjen i rullestoler og på krykker, ble fanget i kryssilden.[36]

Demonstrasjonene tiltok i styrke og hyppighet utover 1980-tallet, spesielt etter at den libanesiske økonomien kollapset fullstendig, og inflasjonen som herjet i løpet av 1986-87 gjorde livet enda vanskeligere for den jevne libaneser.[37] I november 1987 gikk omlag 60 000 sivile demonstranter løs på barrikadene langs frontlinjen, og begynte å rive ned det fysiske uttrykket for byens todeling mens de ropte slagord som etterlyste nasjonal enhet.[38] Selv om demonstrantene ikke ble hindret av militsene i denne omgang – antagelig fordi de var for mange til å fjernes med vold – ble oppgaven for stor for vanlige kvinner og menn utstyrt med hakker og spader. Det var ikke før i 1990, etter den aller siste av mange «endelige» våpenhviler, at barrikadene langs Den grønne linjen endelig ble revet med hjelp fra myndighetenes bulldozere, og regjeringssoldater overtok militsenes stillinger.[39]

 

Den langsomme gjenopplivingen

Fryktens geografi stikker dypt, og etterkrigstidens politiske rivalisering langs sekteriske skillelinjer har bidratt til å opprettholde Beiruts fragmenterte urbane struktur. Selv om byen ved første øyekast er inkluderende, kosmopolitisk og multikulturell, og samhandling mellom medlemmer av forskjellige sekter kan virke vennskapelige, har dette klare geografiske begrensninger. Beiruts sammensatte befolkning lever i en hybridtilstand mellom segregasjon og sameksistens, og dette påvirker hvordan byrommene oppfattes og brukes. Symbolske grenselinjer opprettholdes mellom gruppene og mellom byrom med forskjellige funksjoner. En studie blant ungdom i Beirut viste hvordan de navigerer mellom «banale» og «ekskluderende» byrom. Banale byrom er områder der man handler, fester eller omgås med andre ungdommer fra forskjellige sekter uten at dette byr på problemer, fordi områdene anses som «nøytrale» og tilskrives liten sekterisk-politisk tyngde. Motsatsen er de «ekskluderende» byrommene, som betegner homogene boligområder der det oppfattes som risikabelt å bevege seg dersom man tilhører en annen religiøs gruppe.[40]

Ungdommene som uttaler seg i nevnte studie, reflekterer en bredere oppfatning som gjør seg gjeldende i Beirut. Krigens sekteriske vold gjorde Beirut som helhet til en dystopi, og dette er tydelig i hvordan begrepet «Beirut» ble brukt av internasjonale medier om alt fra dårlig vedlikeholdte gater i Oslo til gjengvold i Baltimore. For mange beirutboere ble dermed det best tenkelige alternativet – utopien – å leve i konfesjonelt homogene, beskyttede nabolag, og de fleste områder i Beirut er derfor fremdeles konfesjonelt definerte i dag.[41] Alle disse oppfatningene kan sies å representere en videreføring av «fryktens geografi» i etterkrigstiden, men der den avgjørende faktoren ikke lenger var trusselen fra militsene, men snarere skepsisen til «de andre». En av de tydeligste ettervirkningene av «drapet» på Beirut er nettopp denne fragmenteringen; byen er et lappeteppe av geografiske områder med forskjellige grader av politisk, praktisk eller sekterisk definisjon. Likevel består Libanon som ett land, og en undersøkelse fra 2006 viser at dette er i tråd med majoritetens ønske. Undersøkelsen avdekker også et av Libanons grunnleggende paradokser, som er tydelig mellom linjene i det som har blitt beskrevet over: Selv om de alle fleste libanesere anser landets pluralisme som berikende, mener nesten halvparten av befolkningen at sameksistens er «svært vanskelig», om enn fremdeles mulig.[42]

Det finnes likevel andre grunner til optimisme. Det kan trekkes klare linjer fra eksemplene på antikrigsaktivisme som er nevnt over, og frem til initiativer i dagens sivilsamfunn, og også blant disse kan vi identifisere tilsvarende strømninger av aktivisme. De som vil «ta byen tilbake» står i dag ofte bak initiativer som vil redde bygninger og områder fra en aggressiv utbygging av hovedsakelig luksuriøse boligprosjekter. I deres øyne truer dette med å sementere fragmenteringen av Beirut, og legger grunnlag for en klassebasert segregering i tillegg til den allerede problematiske sekterisk definerte geografien. Rent bortsett fra en fortetting av bosetting i potensielt spente områder, risikerer slike prosjekter også å destabilisere de lokale boligmarkedene og på den måten fyre opp under sosiale spenninger som ofte får sekteriske uttrykk.[43]

Disse aktivistene argumenterer i tillegg ofte for at ødelagte bygninger fra krigens dager fungerer som viktige minnesmerker over en katastrofe som aldri må å gjenta seg, og derfor bør bevares. Et fremtredende eksempel er det såkalte Beit Beirut, et arkitektonisk særpreget bygg, fullt av kulehull og granatskader, som lå strategisk til ved Den grønne linjen og huset utallige snikskyttere og militsposisjoner i løpet av krigsårene. Etter syv års tautrekking med grunneiere og utbyggingsvedtak, klarte en gruppe av aktivister og akademikere å redde bygget fra rivning i 2003, og det er nå planlagt som kulturelt senter og «minnemuseum» der den ødelagte fasaden skal bevares.[44] Slike initiativer føyer seg inn i samme tradisjon som demonstrasjonene ved Mathaf-Berbir på 1980-tallet: Målet er å ta byen tilbake i bokstavelig forstand, men også å omdefinere urbane områder fra lukrativ eiendom til sosiale rom. Noen ganger kan iherdig gjenoppbygging være til hinder for samfunnsmessig gjenoppliving.

For å forstå hvordan krig påvirker samfunnet, og kanskje spesielt urbane sosiale strukturer, er det viktig å se bortenfor den rent fysiske ødeleggelsen av omgivelsene, og være oppmerksom på hvordan det urbane miljøet ikke kun endres objektivt og fysisk, men også hvordan dette spiller inn i folks subjektive oppfatning av endringene og deres nye roller i disse omgivelsene, som til sammen utgjør et bydrap på flere plan. På samme måte må også motstrømningene i slike konflikter, aktivistene og krigsprotestene, sees i lys av deres rolle i utfordringen av og tilpasningen til slike sosiale, psykologiske og fysiske realiteter i sine forsøk på å redde restene av byen som et rom for sameksistens og samhandling. Materiell gjenoppbygging alene er ikke tilstrekkelig. Minst like viktig – og desto vanskeligere – er den sosiale revitaliseringen av det urbane rom.

 

NOTER

[1] Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, som hadde politisk og militær myndighet over de palestinske flyktningleirene i landet, og derfor ble ansett av mange på høyresiden som en trussel mot Libanons suverenitet.

[2] Yassin, Nasser (2012): «Beirut», i Cities, 29(1), ss. 64–73, på s. 69.

[3] Safier, Michael (2001): «Confronting Urbicide: Crimes against Humanity, Civility and Diversity and the Case for a Civil Cosmopolitan Response to the Attack on New York», i City Journal, 5(3), ss. 416–29; Beall, Jo (2007): «Cities, Terrorism and Urban Wars of the 21st Century», Crisis States Working Papers Series No. 2, (2). London: Crisis States Research Centre, begge sitert i Yassin, Nasser (2010): «Violent Urbanization and Homogenization of Space and Place: Reconstructing the Story of Sectarian Violence in Beirut», WIDER Working Paper, (2010/18). Helsinki: World Institute for Development Economics Research, s. 2.

[4] Fregonese, Sara (2009): «The Urbicide of Beirut? Geopolitics and the Built Environment in the Lebanese Civil War (1975–1976)», i Political Geography, 28(5), ss. 309–18, på s. 310.

[5] Saghie, Hazim (2004): «Crossings: Beirut in the Eighties», i Malu Halasa og Roseanne S. Khalaf (red.) Transit Beirut: New Writings and Images. London: Saqi, ss. 110–21, på s. 118.

[6] Lateef, Nelda (1997): Women of Lebanon: Interviews with Champions for Peace. Jefferson, NC: McFarland & Co, s. 256.

[7] Kassab, Elizabeth S. (1992): «The Paramount Reality of the Beirutis: A Phenomenological Approach to the Lebanese Civil War Reality», i Krieg und Literatur, 4(7), ss. 43–68, på s. 45.

[8] Ibid.

[9] Beydoun, Ahmad (1990): Mā ʻalimtum wa-dhuqtum: masālik fī al-ḥarb al-Lubnānīyah. Beirut: al-Markaz al-Thaqāfī al-ʻArabī, sitert i Karl Sharro (2003): «Warspace: The City in Civil Conflict», karlsharro.co.uk (Lest 27. februar 2014): http://karlsharro.co.uk/Final-warspace.html

[10] Coward, Martin (2006): «Against Anthropocentrism: The Destruction of the Built Environment as a Distinct Form of Political Violence», i Review of International Studies, 32(3), ss. 419–37.

[11] Bevan, Robert (2007): The Destruction of Memory: Architecture at War. London: Reaktion Books, s. 121.

[12] Dommernes bok 9:45.

[13] Coward (2006).

[14] Sharro (2003).

[15] Khalaf, Samir (2006): Heart of Beirut: Reclaiming the Bourj. London: Saqi, s. 122.

[16] Chakhtoura, Maria (1978): La guerre des graffiti, Liban 1975-1978. Beirut: Éditions Dar an-Nahar; Davie, Michael F. (1992): «Les marqueurs de territoires ideologiques à Beyrouth (1975-1990)», i L’Affiche Urbaine (Lest 20. Mars 2014): http://almashriq.hiof.no/lebanon/900/902/MICHAEL-Davie/MARQUEURS/Affiches-a-Beyrouth.html#fn0

[17] «Edde Talks of Ghettos for Christians», i The Daily Star, Beirut, 21. november 1975.

[18] Khalaf, Samir (2008): «The Pathologies of Protracted and Displaced Collective Violence in Lebanon», i P. R. Kumaraswamy (red.) Caught in Crossfire: Civilians in Conflict in the Middle East. Reading: Ithaca Press, ss. 75–93, på s. 78–86.

[19] Traboulsi, Fawwaz (2007): A History of Modern Lebanon. London: Pluto Press, s. 231.

[20] Salibi, Kamal (1985): «East Side Story/West Side Story: Contrasting Lebanese Views of the Civil War», CCAS Reports. Washington, DC: Georgetown University Center for Contemporary Arab Studies.

[21] Saghie (2004), s. 112.

[22] Picard, Elizabeth (2000): «The Political Economy of Civil War in Lebanon», i Steven Heydemann (red.) War, Institutions, and Social Change in the Middle East. Berkeley: University of California Press, ss. 292–322.

[23] O’Brien, Lee (1983): «Campaign of Terror: Car Bombings in Lebanon», i MERIP Reports (118), ss. 23–26.

[24] Seigneurie, Ken (2011): Standing by the Ruins: Elegiac Humanism in Wartime and Postwar Lebanon. New York: Fordham University Press, s. 4–5.

[25] Nasr, Salim (1990): «Lebanon’s War: Is the End in Sight?» Middle East Report (162), ss. 4–8; Michael Johnson (2001): All Honourable Men: The Social Origins of War in Lebanon. Oxford: Centre for Lebanese Studies, s. 227.

[26] Intervju med medlem av 6. mai-komiteen, Sanaa Ayaz Katcherian, Antelias, 23. juli 2013.

[27] Tittelen er hentet fra en kronikk i den Beirut-baserte avisen L’Orient-Le Jour, navnet henspiller på den breømte Promenade des Anglais i Nice. Nasr, Gaby(1984):«Musee-Berbir: la ‘Promenade des engrais’», i L’Orient-Le Jour, Beirut, 5. mai 1984.

[28] Ibid.

[29] «Communique du comite organisateur», i L’Orient-Le Jour, Beirut, 5. mai 1984.

[30] Intervju med medlem av 6. mai-komiteen, Sanaa Ayaz Katcherian, Antelias, 23. juli 2013.

[31] «Communique du comite organisateur», i L’Orient-Le Jour, Beirut, 5. mai 1984.

[32] Intervju med medlem av 6. mai-komiteen, Nicole Maillard, i Verdun, Beirut, 19. juni 2013.

[33] «La marche de la paix ajournee sine die», i L’Orient-Le Jour, Beirut, 6. mai 1984.

[34] Holst, Frode (1984): «Kuler mot fredsmarsj», Verdens Gang, Oslo, 7. mai 1984; «Les bombardements ayant empeche la ‘Marche du 6 mai’ – Le ras-le-bol contre les seigneurs de la guerre s’est amplifié», L’Orient- Le jour, Beirut, 8. mai 1984.

[35] Libanons nasjonaldag.

[36] Kabbara, Nwaf (2012): «Non-violent Resistance and Reform in Lebanon: The Experience of the Lebanese Disability Movement», i Elizabeth Picard og Alexander Ramsbotham (red.) «Reconciliation, Reform and Resiliance: Positive Peace for Lebanon», Accord: An International Review of Peace Initiatives, 24. London: Conciliation Resources, ss. 32–34, på s. 33.

[37] Nasr (1990), s. 7.

[38] Christiansen, Per A. (1987): «– Barrikadene må ned», Aftenposten Aften, Oslo, 10. november.

[39] Harbo, John (1991): «Våger vi tro det er fred?», Aftenposten Morgen, Oslo, 6. juli; Harbo, John (1990): «Barrikadene rives i Beirut», Aftenposten Morgen, Oslo, 17. november.

[40] Yassin, Nasser (2012): «Sects and the City: Socio-Spatial Perceptions and Practices of Youth in Beirut», i Are Knudsen og Michael Kerr (red.) Lebanon after the Cedar Revolution. London: Hurst & Co, ss. 203–17.

[41] Akar, Hiba Bou (2010): «Dissecting Utopia along Religious Lines: Spatial Construction of the Other in Beirut, Lebanon», i Traditional Dwellings and Settlements Review, 22(1), ss. 55–56.

[42] Hanf, Theodor (2007): «E Pluribus Unum? Lebanese Opinions and Attitudes on Coexistence», Letters from Byblos (14). Byblos: International Centre for Human Sciences.

[43] Marot, Bruno og Yazigi, Serge (2012):«The Reconstruction of Beirut: Sowing the Seeds for Future Conflicts?», métropolitiques.eu (Lest 15. januar 2014): http://www.metropolitiques.eu/The-reconstruction-of-Beirut.html

[44] Fielding-Smith, Abigail (2008): «House of the City», Now Lebanon, Beirut, 28. oktober (Lest 15. mars 2014): https://now.mmedia.me/lb/en/reportsfeatures/house_of_the_city; Maysam, Ali (2009): «A Museum for Collective Healing», Now Lebanon, Beirut, 12. juni (Lest 15. mars 2014): https://now.mmedia.me/lb/en/reportsfeatures/a_museum_for_collective_healing; «Beit Beirut Website», http://www.beitbeirut.org