Sjakk med romvesener og filosofer

En undersøkelse av regler og regelfølging ut fra David Gerrold og Ludwig Wittgenstein

I samtale om konkurranser er det stor fokus på konkurransens regler, især hva som er reglenes egentlige betydning og hvorvidt disse gjør konkurransen balansert og rettferdig. Ved å undersøke science fiction og filosofisk litteratur innser vi at det slett ikke finnes noe «egentlig» ved regler, og at ideen om upartisk rettferdighet sjelden er mer enn et slør over maktforhold ispedd tilfeldighet svøpt i sedvane.

av: Torstein Krossnes. På trykk i Replikk #35: KONKURRANSE.

 

I. Innledning

This is not chess. […] Not enough dicipline. How can anyone play game that is all lies?

– Madja Poporov i David Gerrolds Chess with a Dragon[1]

I en fremtid hvor menneskehetens interplanetariske politiske landskap fortsatt er dominert av vestlig kapitalisme og liberale demokratier i konkurranse med sovjetstater og frigjorte kolonier, sitter fire representanter for de menneskelige samfunn på en romstasjon og forsøker å unngå hele sin arts forestående slaveri under intergalaktiske snegler, insekter og intelligente planter. Dette er premisset for David Gerrolds Chess with a Dragon (1988).

Denne korte science fiction-romanen leker med sjangerens pulp-fortid. Ikke med ironisk distanse og overbærende bedrevitenhet overfor sine provinsielle forgjengere, men med en varm, inkluderende innforståtthet. En slik mangel på selvhøytidelighet tillater Gerrold å overraske leseren med en reise som spenner fra det konkrete narrativet til det konseptuelt sofistikerte.

I denne teksten vil jeg bruke Gerrolds bok for å belyse fenomenet konkurranse, og da især undersøke betydningen av regler i konkurranse. Jeg vil først introdusere leseren for romanens plot og deler av narrativet (II). Jeg vil la dette lede meg over i noen avklaringer om konkurranse generelt sett (III). Etter å ha åpnet opp en lysning og en arbeidsflate for å jobbe med begrepet, henter jeg hjelp i Ludwig Wittgensteins Filosofiske Undersøkelser (IV).[2]

Wittgensteins refleksjoner omkring språk og logikk er ikke eksplisitt koblet til konkurranse, men ettersom hans sene filosofis forståelse av disse feltene i stor grad innebærer en klargjøring av regler og regelfølging, vil hans tanker hjelpe meg å åpne opp regel-begrepet enda videre. Jeg avslutter teksten ved å vende tilbake til Gerrolds verden, og undersøke hvordan en slik dypere forståelse av regler spiller seg ut i et skjønnlitterært tilfelle (V). Det er mitt håp at både Gerrolds fiksjon og Wittgensteins abstrakte refleksjoner kan gi leseren et mer realistisk syn på konkurransens natur.

 

II. Om Chess with a Dragon

Som nevnt er Chess with a Dragon en kort roman, og følgelig forblir mange av de menneskelige samfunnenes natur og karakter i bokens univers skjult for leseren. Men grunnrisset av romanens plot er som følger: En gang i framtiden har menneskeheten kommet i kontakt med det intergalaktiske samfunn av intelligente vesener. Disse artene holder kontakt med hverandre gjennom «The InterChange», som menneskeheten oppfatter som en organisasjon et sted mellom et føderalistisk statsorgan og en mer omfattende versjon av internettet, med en innebygget peer-to-peer-tjeneste av enorme dimensjoner. I de nesten to århundrene etter menneskehetens inntreden i dette ærerike fellesskapet, laster verdens befolkning ned rubbel og bit av den informasjonen som virker interessant. En dag kommer regningen på døren.

Bokens hovedperson, Yake Browne, er en form for diplomatisk space-cowboy. Som menneskehetens kontakt med sneglerasen «Dhrooughleem», er det Browne som først plukker opp indikasjoner på at informasjonen han og hans medrepresentanter har karret til seg, bærer med seg en gjeld mennesket ikke kan betjene. Sneglene har hjulpet menneskeheten ved å tjene som mellommann i informasjonsnedlastingen. Menneskene har forstått situasjonen slik at informasjonen må tilbakebetales med informasjon eller tjenester. Hva slags tjenester og hva slags nedbetalingsplan det er snakk om, foreligger ingen klarhet i. En siste samtale mellom Yake Browne og sneglenes ambassadør forløper slik:

Yake was about to reassure the Dhrooughleem when something went twang in the back of his mind. He said, instead, ‘As we understand the contract, new species are allowed a period of indebtedness in which to aquaint themselves with the … the rules of the game. Have we been mistaken about that?’

‘Again, your grasp of the [slime mould] is admirable, Mr. Browne. It is I who must wear the [seasoning spices] of embarrassment. Please to accept a thousand and three apologies for even raising the subject. The question was brought up only as a [traffic ornament] of our great respect for your species, and our concern that your [enslavement] be applied most deliciously.’

‘I beg your pardon? What was that about enslavement? (Yake promised himself an appointment with the Chief of Translation Services. This was intolerable!).[3]

Dessverre viser det seg at det ikke er snakk om en oversettelsesfeil, og at Dhrooughleem-folket planlegger menneskehetens slaveri, antakeligvis som næringskilde. En slik mulighet har ikke tidligere falt Yake Browne eller noen annen jordboer inn, men det viser seg raskt at denne endelikten er bortimot umulig å unngå, og fullt innenfor gjeldende praksis i universet.

Hvordan kunne vi ta så feil av «the rules of the game», som Browne uttrykker det? Jeg vil foreslå at den grunnleggende misforståelsen av The InterChanges modus operandi kan oppsummeres som følger: Yake Browne og resten av menneskeheten har lidd under den vrangforestilling at de har vært engasjert i et spill, der den underliggende realiteten har tatt form av en konkurranse.

 

III. Lek, spill, konkurranse og regler

La oss så utrede litt generelt, både semantisk og ontologisk, hvordan det nå forholder seg med konkurranse. Vi sier tentativt at konkurranse er en underart av spill, som igjen er en underart av lek. Så la oss begynne med leken. Å leke er ofte greiest å forstå i negative former, altså ut fra hva det ikke er. Ta bare denne forklaringen i Norsk Riksmålsordbok fra 1983:[4]

I. Leke […] (sær. om barn ell. om dyreunger) være i bevegelse, være sysselsatt (alene ell. sammen med andre) efter egen lyst og i frie former (ofte med efterligning av voksnes virksomhet) uten nyttig formål, uten tvang av tanken på et praktisk resultat […]

Altså, leken er uten alvor, den skal ikke lede frem til en klar slutt, da den ikke har et praktisk formål. Leken er generelt tvangsløs, og dermed uten regler eller andre begrensninger. På den positive fronten sies det at leken er «bevegelse» og/eller «sysselsetting». Å leke er å utføre en aktivitet uten at den som er engasjert i leken har et klart grep om hvorfor det gjøres, om hva som er det praktiske formålet, ettersom det ikke finnes noe slikt formål. Å leke er altså å drive med ett eller annet. Takk for det.

Det er ikke enkelt å presist definere leken, og det er for så vidt ikke så interessant å forsøke heller. Men nettopp at det er spesielt lite enkelt, er i seg selv viktig: I motsetning til «enkelt» står to beslektede, men meget forskjellige begreper, komplisert og vanskelig. «Lek» er et lite komplisert fenomen, i den forstand at leken ikke grunnleggende sett består i en serie interrelaterte komponenter som kan skilles presist og analytisk fra hverandre i hierarkier og skjema.[5] At det er vanskelig å presist definere leken, stiger dermed ut av at den nettopp ikke nødvendigvis er spesielt komplisert og sammensatt. Leken må forstås på en mer holistisk, helhetlig måte.

Lek er et grunnbegrep i forståelsen av alle menneskelige livsformer, og som grunnbegrep danner vi oss en forståelse av leken ikke gjennom forklaring, men gjennom praksis, gjennom faktisk å leke og iaktta andres lek.[6] Når vi da tyr til ordboken for å skape klarhet i hva lek er for noe, kommer vi til kort, fordi fenomenet og begrepet motsetter seg forklaring. Begreper og fenomener som ikke har denne fundamentale posisjonen kan vi i større grad forstå gjennom forklaring, ved å bruke andre ord for å peke ut en betydning.

 

III.I

Dette gjelder da i en av lekens underkategorier, spill. Leken er definert nettopp ved sin frihet, og for å gi kategorien «spill» en selvstendig, meningsfull betydning, definerer vi da spillet som bundet. Et spill er en lek som fordeler roller blant deltagere og som forutsetter at deltagere jobber mot et gitt mål (enten gjennom samarbeid eller individuelt). Slik får spillet en begynnelse og en slutt, og en gitt dynamikk som kan oppfylles eller brytes og ødelegges. For å sørge for at dynamikken holder sin korrekte form, som igjen er nødvendig for at spillet i det hele tatt skal være bundet og ikke skli tilbake i lek, krever spillet lydighet til regler.[7]

Vår tentative beskrivelse av spill sier at spill er lek i overensstemmelse med regler, og da må vi ha en forståelse av hva en regel er. Riksmålsordboken foreslår at en regel er en «rettesnor, forskrift, vedtekt, norm, som (efter tradisjon, skikk og bruk ell. særskilt bestemmelse) gjelder for handlemåte, opptreden, fremgangsmåte ell. lign.» En regel er altså ganske enkelt comme il faut, slik man gjør det, det vil si regelmessig oppførsel (i følge ordboken etter latinsk regula, «rett trestykke»). Regelmessighet i handling vil si at en serie handlinger er av samme art, ligner på hverandre, og følger hverandre slik den rette linjen i et rett trestykke følger seg selv. Vi ser her at «regel» ser ut til å være et grunnbegrep på linje (!) med «lek», ved at ordbokens forklaring kommer til kort: Forstår vi ikke hva som menes med «regel», hjelper det lite å bli forklart at en regel er en «norm» eller «forskrift». Det er gjennom handling etter regler, og observasjon av regler i praksis, at en forståelse av fenomenet oppnås. (Jeg skal komme tilbake til dette i neste seksjon).

Én ting ordbokens forklaring viser oss er likevel interessant: Regler følges enten av «tradisjon, skikk og bruk» eller «særskilt bestemmelse». Dette lar oss skille mellom organiske og formelle regler. La oss si at vi spiller et brettspill, Risk, og setter oss inn i reglene slik de er fremsatt i regelheftet. Produsenten forteller oss at kun tre bataljoner kan flyttes inn i et gitt territorium for angrep, uavhengig av hvor mange bataljoner motstanderen har tilgjengelig for forsvar i dette territoriet. Følger vi denne regelen, er vår oppførsel regelmessig i overensstemmelse med en særskilt bestemmelse – det er en bevisst enighet blant spillerne. Si nå at vi, som veteraner i Risk-kunstens utøvelse, har erfart at denne bestemmelsen står i veien for spillets dynamiske utfoldelse, og heller stilltiende erstatter denne regelen med den praksis at maksimum tillatte angripende bataljoner tilsvarer motstanderens forsvarende bataljoner. Uten en særskilt bestemmelse er dette en organisk regel: Det «bare er slik» i vår versjon av spillet.

 

III.II

Konkurranse (av lat. gjennom fr. concurrance, «å løpe med [andre]», som i løpsøvelser i friidrett) er spill hvor målet som søkes er en mangelvare, hvor det som er til gode for en spiller nødvendigvis er en annens ulykke. Dette betyr selvsagt ikke at samarbeid spillere imellom er umulig, men det betyr at i siste instans krever en konkurranse alltid vinnere og tapere. Om samarbeid fører til at alle vinner, har vi ikke lenger med en konkurranse, men med et spill å gjøre.

I konkurranser er vi mest kjent med formelle regler, altså særskilte bestemmelser som gjerne er ført ned i dokumenter, og som kan henvises til med sidetall og paragraf. Men om vi graver litt ned i hvordan formelle regler får sin bindende funksjon i konkrete situasjoner, ser vi at én formell bestemmelse alltid er ledsaget av et kobbel med uuttalte forutbestemmelser. Dette intersubjektive grunnlaget av taus enighet er så selvsagt for oss, at når disse organiske reglene gjøres eksplisitt for oss, f.eks. ved at de gjøres formelle og skrives ned, virker det banalt. Står det i reglene for det offentlige utendørsbadet at «Bading er kun tillatt når badevakt er tilstede», betyr dette ikke at bading er tillatt så lenge en person ansatt som badevakt ved et helt annet badeanlegg tilfeldigvis befinner seg i nærheten. Nei, det er selvsagt ment at kun når en badevakt som er ansatt ved det offentlige anlegget er på jobb, og tilstede ved badeområdet, er bading tillatt. Men den formelle bestemmelsen forteller oss ikke dette med mindre vi forutsetter en serie organiske regler for fortolkning av reglement.

Faktisk er det tilfelle at alle formelle bestemmelser i enhver situasjon er kontingente på en underliggende enighet om organiske regler. Den filosofiske termen kontingent betyr logisk mulig, men ikke logisk nødvendig. De nedskrevne, formelle reglene kan alltids være bindende, men for at dette faktisk skal være tilfellet kreves det at spillerne også aksepterer de underliggende, uuttalte, organiske reglene. Slik blir de formelle reglene også «de faktiske reglene». En typisk organisk regel er at regelheftet ikke er uttømmende for hvilke handlinger som ikke er tillatt. Det står ingenting i regelheftet for Monopol om at en spiller ikke kan unnskylde seg midt i spillets forløp for å dra på butikken og kjøpe mer snus, men de færreste ville anse dette som akseptabel oppførsel. Det er heller naturlig å si at spilleren har gitt opp, og har tapt.[8] Forholdet mellom formelle og organiske regler i konkurranser er sentralt fordi konkurransen aldri er et fullstendig harmonisk og presist byggverk av formelle regler for oppførsel, slik at det aldri kan være noen tvil om hva slags trekk en spiller kan eller bør utføre. (Hvis dette var tilfellet ville vi sjelden gidde å engasjere oss i den i utgangspunktet, fordi vinneren bortimot kunne forutsies ved kalkyle). Tvert imot er konkurransens forskjellige regler stilt opp mot hverandre i innbyrdes konkurranse: de forskjellige reglene kniver om fortrinn.

Grovt sett kan vi dele konkurransens regler i to: (i) et sett med prosedurale regler for hvordan konkurransen skal forløpe, og (ii) konkurransens ultimate mål, reglene som bestemmer når en spiller har oppnådd seier. Men ettersom de forskjellige formelle reglene i konkurransen kjemper for å innynde seg i de dypereliggende lagene av organiske regler, som bestemmer fortolkning og dermed tildeling av forrang, er konkurransen svært ofte meget mer åpen for endringer og utnyttelse av forskjellige smutthull enn det de fleste spillere innser.

I den følgende seksjonen hvor jeg undersøker Wittgensteins filosofi, ber jeg leseren ha i bakhodet at den organiske regelens skyggelagte hegemoni stiller følgende spørsmål til alle spillere: Gitt at reglene som bestemmer tilgangen på seier er gjenstand for konstante (om enn subtile) forandringer, og da især på et organisk heller enn formelt plan, hvordan kan en spiller tilegne seg makten til å avgjøre regelens betydning?

 

IV. Wittgenstein om forståelse, regler og regelfølging.

Wittgensteins påvirkning på den filosofiske verden skjedde i en viktig forstand i to bølger. Den første representeres av Logisk-filosofisk avhandling (Logisch-philopsophische Abhandlung, 1921) den andre av Filosofiske Undersøkelser (FU) (Philosophische Untersuchungen, 1953). Avhandlingen vedgår meg bortimot ikke i mitt nåværende foretak, som er å se hva Wittgenstein kan fortelle oss om regler og regelfølging. Lesere med en viss kjennskap til Wittgenstein kan likevel ha denne tidligere utgivelsen i bakhodet i det vi undersøker FU, fordi jeg vil påstå at FU gir uttrykk for en filosofisk modning hos forfatteren. Denne modningen leder ham til å innse at regler ikke først og fremst er hverken formelle bestemmelser eller naturgitte nødvendigheter, men resultatet av sosial samhandling. Reglene er altså produktet av hvordan spillerne oppfører seg. Dette er en modning Wittgenstein-studenten inviteres til å ta del i.

FU er skrevet som en rekke korte paragrafer, delvis inndelt etter innhold. Slik kan de muligens påstås å danne argumentasjonsrekker, men Wittgenstein er lite opptatt av å konstruere noe solid byggverk.[9] Slik sett oppfordres vi til å plukke og kaste litt i boken hans, og selv plukker jeg ut § 197, 198, 201 og 202.[10] Disse paragrafene utforsker hva det vil si å forstå og følge en regel.

§ 197. «Det er som om vi kunne fatte hele anvendelsen av ordet med ett slag.» – Vi sier jo at vi gjør det. Dvs. vi beskriver undertiden det vi gjør med disse ordene. Men det er intet overraskende, ikke noe besynderlig ved det som skjer. Besynderlig blir det hvis vi blir ledet til å tenke at den fremtidige utviklingen på en eller annen måte allerede må være nærværende i begripelsesakten og likevel ikke er nærværende. – For vi sier at det ikke er noen tvil om at vi forstår dette konkrete ordet, og på den annen side ligger dets betydning i dets anvendelse. Det er ingen tvil om at jeg nå ønsker å spille sjakk; men sjakkspillet er sjakk i kraft av sine regler (osv.). Vet jeg da ikke hva jeg vil spille før jeg har spilt? eller er alle reglene inneholdt i min intensjonsakt? Er det da erfaringen som lærer meg at på denne intensjonsakten følger i regelen denne form for spill? Kan jeg altså likevel ikke være sikker på hva jeg har i sinne å gjøre? Og hvis dette er meningsløst, – hvilken slags over-solid forbindelse er det som består mellom hensiktsakten og det man har til hensikt? – Hvor blir forbindelsen etablert mellom meningen i ordene «La oss spille et parti sjakk!» og alle spillets regler? – Jo i spillets regelsett, i sjakkundervisningen, i den daglige praksis.

Akkurat som å forstå et ords betydning, er det med å forstå en regels betydning: Vi sier at vi «forstår reglene», men om vår forståelse er den samme som andres (og den samme som den etablerte praksisen), gjenstår å se. At denne etablerte praksisen må ha en overordnet autoritet ser vi ved at vi kan misforstå en regel – tro at vi har forstått, for så senere å innse at vi tok feil. Men kan jeg da aldri vite hva slags spill jeg skal spille (eller hva slags språk jeg snakker) før jeg faktisk er midt oppe i det? Da kan jeg heller ikke «egentlig» bestemme meg for å bli med i et spill. Ettersom dette er meningsløst kan vi bli fristet til å si at det må finnes en slags direkte forbindelse («over-solid») mellom min intensjon, mitt ønske om å spille sjakk (som stiger ut av lesning av formelle regler eller det å ha blitt forklart spillet regler av en annen) og spillets «egentlige» regler. Wittgenstein foreslår at dette også er absurd (hva slags forbindelse skulle dette være?), og velger en tredje vei: Forbindelsen blir etablert i «den daglige praksis» som er et samspill mellom lesning og tolkning av regelsettet og «undervisningen», altså det å faktisk spille spillet sammen med en mer erfaren spiller. Det er både absurd å tro at vi kan være sikre på å forstå reglene i et spill uten noensinne å ha spilt, og like absurd å tro at vi kan gå totalt blinde inn i spillets praksis.

§ 198. «Men hvordan kan en regel vise meg hva jeg skal gjøre på dette konkrete punktet? Uansett hva jeg gjør, kan det jo gjennom en eller annen tolkning bringes i overensstemmelse med regelen.» – Nei, det var ikke slik det skulle lyde. Men slik: Enhver tolkning henger og svever sammen med det tolkede, og kan ikke tjene det tolkede som støtte. Tolkningene alene bestemmer ikke betydningen.

«Altså kan alt jeg gjør, bringes i overensstemmelse med regelen?» – La meg spørre slik: Hva har uttrykket for en regel – la oss si veiviseren – med mine handlinger å gjøre? Hvilke forbindelse er det her? – Jo, kanskje denne: Jeg er blitt trent opp til å reagere på en bestemt måte på dette tegnet, og slik reagerer jeg nå.

Men dermed har du bare angitt en årsakssammenheng, bare forklart hvordan det er gått til at vi nå retter oss etter veiviseren; ikke hva dette å-følge-tegnet egentlig består i. Nei; jeg har jo også antydet at en person bare retter seg etter en veiviser i den utstrekning det finnes en konstant bruk, en sedvane.

At en regel bestemmer (betyr) at bare visse handlinger er «lov» i spillet, sier oss ikke noe om regelens språklige eller logiske betydning. At en regel betyr at bare visse handlinger er lov, forteller oss kun at tegnene (ord, bokstaver, lyder) regelen er uttrykt ved rent kausalt fører til en viss oppførsel (Om dette skjer fordi alle deltagerne har den samme forståelsen av ord og begreper i reglene, og om dette er den «korrekte» forståelsen, er ikke bare umulig å vite, det er også fullstendig irrelevant og ultimat sett meningsløst). Og, å «rette seg etter reglene» på dette viset gjør spillere bare dersom der finnes en «sedvane», altså om de andre spillerne gjør det samme. En regel har dermed en bestemt betydning avhengig av hva slags oppførsel den fører til, ikke avhengig av hva som er den «korrekte» fortolkningen av regelen. Vi ser dermed at en regels betydning er et fullstendig sosialt anliggende. Ettersom språket som helhet (som er det Wittgenstein strengt tatt er opptatt av) oppfører seg som et spill, betyr dette igjen at språkets betydning er fullstendig avhengig av bruken blant spillere (som i språkspillenes tilfelle er brukerne av språket, alle som skriver og taler).[11]

§ 201. Paradokset vårt var: En regel kan ikke bestemme et handlesett da ethvert handlesett kan bringes til å stemme med regelen. Svaret var: Hvis ethvert handlesett kan bringes til å stemme med regelen, da også til å stride mot den. Derfor finnes det her hverken overensstemmelse eller motsetning.

At dette inneholder en misforståelse, ser man allerede av at vi i denne tankegangen stiller den ene tolkningen bak den andre; som om hver av dem beroliger oss i det minste et øyeblikk, inntil vi kommer på en tolkning som ligger bak denne igjen. På den måten viser vi nemlig at det finnes en oppfatning av en regel som ikke er en tolkning, men som i de enkelte konkrete anvendelser ytrer seg i det vi kaller «å følge regelen» og «å handle i strid med den».

Derfor er det en tendens til å si: Å handle etter regelen er bestandig en tolkning. Men bare det å erstatte ett utrykk for regelen med et annet skulle man kalle «tolkning».

Altså finnes ikke noen regelens «egentlige» betydning som ikke er «kun en fortolkning». Enhver betydning av regelen er en fortolkning, og en fortolkning er «kun» en fortolkning bare hvis den ikke er støttet opp under av sedvane, av praksis. Det finnes ikke noen bunnsolid sannhet om hva en regel betyr, det finnes konkurrerende sedvaner – men ikke «kun» sedvaner!

§ 202. ‘Å følge regelen’ er derfor en praksis. Og å tro at man følger regelen er ikke å følge regelen. Og derfor kan man heller ikke følge regelen ‘privat’, for da ville det å tro at man fulgte regelen være det samme som å følge regelen.[12]

Slik ser vi altså at en regel ikke ganske enkelt er en regel. Ingen forklaring, definering, avgrensning eller lignende, er noensinne tilstrekkelig til å utelukke visse handlinger som ikke er i overensstemmelse med regelen, eller gjøre det krystallklart for hver deltager i et spill hva regelen krever. Å forstå en regel er i en sentral forstand det samme som å handle i overensstemmelse med den, ettersom en regels «egentlige» betydning aldri kan være noe annet enn en eller flere av de involvertes faktiske fortolkning av den. («Faktisk» her forstått som noe det blir kjensgjerninger av, en fortolkning som støttes av og settes ut i praksis gjennom handling.)

Dette ser ved første øyekast lite fornuftig ut. Vi kan se ut til å påstå at regel for handling og faktisk handling alltid er sammenfallende, i hvilket tilfelle en regel aldri kan brytes, som jo er absurd. Men se for deg en situasjon hvor ingen noensinne «følger reglene». Hva slags oppfatning av «regelens egentlige betydning» opererer vi med hvis vi kan påstå at reglene egentlig er vidt forskjellig fra realiteten? Hva slags regel er det som under alle omstendigheter er fraskilt virkeligheten? En autoritet som tviholder på at denne typen regler har mening, innhold og relevans er blind for sin egen impotens.

En regels betydning er ikke resultatet av et presist kognitivt grep om regelens språklige formulering, men et samspill mellom tanke og handling. De forskjellige deltageres fortolkning av en språklig formulert regel resulterer i konkurrerende projeksjoner av handlingsmønstre, konkurrerende forståelser av hva regelen betyr. Hvilke(n) av disse projeksjonene som antar en privilegert status (altså, defineres som regelens «egentlige» betydning) avhenger av hvordan spillet spiller seg ut, hvordan deltagerne faktisk handler.

Noen deltagere har større definisjonsmakt enn andre. Hva reglene for spill i ett fritt økonomisk marked skal forstås som, er produktet av århundrer av filosofisk, vitenskapelig og politisk diskurs, men også konkrete erfaringer av hva en gitt regelforståelse medfører. Hvorvidt et sant fritt marked krever null statlig innblanding, eller tvert imot krever en årvåken statlig anti-kartellvirksomhet, er ikke først og fremst avgjort av akademisk eller annen analyse, men heller av maktkamp mellom samfunnsinstitusjoner, hvor vinneren eller vinnerne besitter definisjonsmakten. Og definisjonsmakt står ofte i nær sammenheng med andre maktformer: politisk, militær, økonomisk.

Wittgenstein påstår i det tidligere verket Tractatus at «Verden er totaliteten av fakta, ikke av ting».[13] Men den senere Wittgenstein er åpen for at fakta, og da særlig hierarkier av fakta (altså, hva vi tar som mer eller mindre fundamentalt, sant, viktig, osv.) er gjenstand for endringer, ombestemmelser og manipulasjon (i den rent deskriptive forstanden) av tingene i verden.

Fakta ligger ikke klare i naturen som ferdig oppskårne byggeklosser mennesket kan danne et intellektuelt omriss av, kutte løs og legge til lagring for senere bruk. Og regler ligger ikke klare i udiskutable og endelige («i siste instans») «bestemmelige» størrelser, som kan forstås eller misforstås, men som egentlig er hva de er, som har en definitiv karakter det bare gjelder å gripe på «riktig» vis. Reglenes faktiske, egentlig, sanne (osv.) betydning er alltid produktet av menneskets handlinger og holdninger til reglene og spillet som helhet. Og dette innebærer at «juks» nødvendigvis er et relativt fenomen. Ikke bare relativt til hvilket spill vi spiller, men relativt til hva slags aksept eller protest en jukser vil møtes med. I den grad juks aldri sanksjoneres, men tvert imot forventes og aksepteres, er det heller ikke juks i noen substansiell forstand.

 

V. En gang til i dragens hule

Jeg trasker hele veien tilbake til David Gerrolds sneglevesener og romskip, med et lite stopp i siste avsnitt av del III, hvor jeg parafraserer meg selv: Reglene som bestemmer seier er (alltid) gjenstand for forandringer. Hvordan kan en spiller (Yake Browne, på vegne av menneskeheten) tilegne seg makten til å avgjøre regelens betydning – og dermed oppnå seier?

Yake Browne befinner seg i en situasjon hvor konkurransen tilsynelatende ikke kan vinnes. De prosedurale reglene i den interartelige (inter-species) konkurransen tilsier at informasjonsgjelden mennesket har bygget seg opp, kun lar seg betjene ved å ofre den eneste seier menneskeheten er opptatt av, nemlig artens overlevelse som en selvstendig politisk enhet som makter å skjerme sine medlemmer fra økonomisk, militær og ren kroppslig invasjon. InterChange fungerer som et føydalsystem hvor gjeld kan nedbetales ved at en svakere art legger seg inn som vasall under en sterkere art. Ettersom alternativet er å la gjelden forfalle (som innebærer en lovløs tilstand hvor menneskehetens ødeleggelse er total), får Yake Browne og de andre representantene for menneskeheten en rekke lite tiltalende forslag fra andre spillere i konkurransen:

‘All right,’ the Ambassador was saying, ‘We’ve begun receiving some responses to our, ah … inquiries about the possibilities of humanity’s service to the InterChange. […] ‘ The Nixies of Nn have offered a six percent premium for human services as larval incubators. We have to guarantee a minimum of five hundred thousand non-refundable individuals per mating cycle. […] The J(kk)l and the J(rr)l are both willing to purchase frozen or dead individuals. They won’t pay as much […] but are willing to assume full cost of shipping. They have their own fleet and are willing to pick up on-site. All we have to do is provide them with the coordinates of our home system.

‘I don’t like the sound of that-‘ someone said.[14]

The InterChange er et utilgivende klima, og de tilgjengelige nedbetalingsplanene har ikke Lånekassens sympatiske betingelser. Som Tyler Durden i Chuck Palahuaniks Fight Club, innser Yake Browne og hans kolleger at de prosedurale reglene er rigget. Seier er ikke tilgjengelig for arter i menneskehetens situasjon. Og, som Tyler Durden, innser Browne at prosedurale regler kun har bindende kraft i den grad makten i systemet evner å overbevise spillere om at disse er hellige og uforanderlige. Yake Brownes versjon av Durdens plan om å ødelegge kredittselskapenes databaser er å stille de andre artene i systemet opp mot hverandre. I den grad de andre artenes forskjellige interesser i seg selv kan forstås som et system av prosedurale regler, begår Browne en form for immanenskritikk[15] av systemet – potensialet for de prosedurale reglenes innbyrdes konkurranse realiseres ved at Browne utnytter en av konkurranseformens sentrale ferdigheter – løgn og manipulasjon.

De fleste av universets intelligente arter er insekter, øgler og amfibier, eller planter i kålfamilien. At pattedyr er medlemmer av The InterChange er for så vidt tolerert, men ikke uten friksjon. Som Dragene – en rase av enorme dinosaur-lignende vesener – kommenterer: «We call you ‘the presumptous food’». Det er med andre ord forutsatt at pattedyr som livsform strengt tatt er mat eller skadedyr. Plassert utenfor det gode selskap er menneskehetens rolle i konkurransen å tape. Som Browne påpeker: «’You’re right, Madja! [… ] This isn’t chess! This is poker!’ […] ‘Do you know what a good poker game needs?’ ‘Good players?’ asked Larson. ‘Nah. A fish. A sucker. Somebody with money who’s willing to believe whatever you tell him.»[16] Og det man vanligvis ønsker å fortelle en godtroende taper, er nettopp at hans tap, dog uheldig, er resultatet av uforanderlige, rettferdige regler som skaper en konkurranse hvor alle har mulighet til å vinne.

Menneskehetens frelse blir resultatet av en noe komplisert bløff jeg ikke skal gjenfortelle her. Kort oppsummert allierer menneskene seg med en art av rottelignende pattedyr (altså designerte tapere), som på ett eller annet vis har overlevd på tross av en massiv gjeldsbyrde. Rottene oppnår seier fordi de gjennomskuer det grunnleggende premiss i konkurransen: Det eneste som ikke er gjenstand for forhandling er vilkårene for seier, ettersom disse bestemmes av spillernes egne interesser. Browne og hans kolleger manøvrerer det konstant flytende komplekset av regler på et slikt vis at makthaverne enten forblir blinde for hans egen projeksjon av reglenes betydning, eller godtar hans handlinger som i tråd med reglene, ettersom de er i tråd med deres egne interesser. Noen sier at juks kun er juks når man blir tatt – la oss legge til at juks kun er juks dersom noen sanksjonerer deg. Og selv disse sanksjonene er kun tilstrekkelige til å hindre deg i å seire dersom prisen å betale er større enn gevinsten ved å utmanøvrere dine motstandere.

 

V.I

Browne innser sin rolle som konkurransens designerte taper – men nekter å godta tapet, fordi han nekter å tilkjenne de tradisjonelle makthaverne i The InterChange retten til å definere de prosedurale reglene. Prosedurale regler er som oftest formelle, som igjen betyr at de er kontingente på en underliggende organisk konsensus. Veien til tapet, til rollen som «sucker», er å forveksle formelle bestemmelser med organisk sedvane. Å oppnå seier er det samme som å tilegne seg makten til å bestemme reglenes innhold, og det innebærer å lese og om mulig endre sedvane.

Som blant annet Warren Buffet har sagt: «As they say in poker, ‘If you’ve been in the game 30 minutes and you don’t know who the patsy is, you’re the patsy.’».[17] Rollen som «patsy», «sucker», osv. er ofte skjult for taperen selv. Etter å ha latt Wittgenstein vise oss at regler ikke er så regelrette i sin natur som vi ofte antar, framstår ideen om en konkurranse med «rett og slett rettferdige» regler ytterst tvilsom. Dette kan, og bør, lede oss til en re-evaluering av reglene i livets store og viktige konkurranser. Hva er det i den spesifikke konkurransen vi er engasjert i som gjør at noen vinner og noen taper? Er det noe naturgitt ved at noen tape? Og hvis dette ikke er tilfellet, hvorfor bør en taper finne sin stolthet i å godta nederlaget med et smil? Kanskje indignert harme og kreativt opprør er et bedre svar.

 

Torstein Krossnes, 28.02.13

NOTER

[1]   Gerrold, David (1989, 1988). Chess with a Dragon. London: Beaver Books, s. 90.

[2]   Wittgenstein, Ludvig (1997, 1953). Filosofiske Undersøkelser. Oslo: Pax Forlag

[3]   Gerrold (1989), s. 17.

[4]   Norsk riksmålsordbok (1983). Oslo: Gyldendal Norsk Forslag. Hvor jeg i teksten senere refererer til «ordboken», er det denne utgaven det er snakk om.

[5]   Dette gjelder selvsagt alle fenomener av en viss interesse.

[6]   At slike «grunnbegreper» ikke lar seg forklare, men må erfares, ser vi f.eks. ved hvordan det forholder seg med farger. Det lar seg ikke gjøre å forklare hvordan fargen rød eller blå ser ut. Men gitt at en samtalepartner kjenner til primærfarger og visse blandinger av dem (f.eks. brun) kan vi forklare hvordan sepiatoner ser ut. Altså, grunnbegreper (som «lek») danner et grunnfjell i menneskelig forståelse som koaguleres før enhver forklaring.

[7]   Bill Watterson’s «Tommy og Tigern» («Calvin and Hobbes») illustrerer forholdet mellom lek og spill (og frihet og regelfølging) i Tommys favorittspill – «Tommyball». Den eneste regelen i Tommyball er at det finnes ingen regler og Tommy (og Tigern?) finner på reglene underveis. Poenget er selvsagt at en regel som endres titt og ofte, men uten mønster ikke er en regel, og Tommyball er («en»?) lek, heller enn et spill.

[8]   Her ville mange bruke uttrykket «norm» framfor mitt eget foretrukne «organisk regel».

[9]   Wittgensteins oppfatning av filosofien er på dette tidspunktet i total uoverensstemmelse med hans tidligere oppfatning at filosofiens problemer kan kategoriseres, analyseres, løses, og lagres på hyllen. Se gjerne undertegnedes nye favorittdefinisjon av filosofien overhodet: «§127. Filosofens arbeide består i å samle påminnelser til et bestemt formål.» (FU, s. 82).

[10] FU, 110-111.

[11] §199 utdyper dette: «Er det vi kaller «å følge en regel» noe som bare ett menneske ville kunne gjøre, én gang i livet? – Og dette er naturligvis en anmerkning til gramatikken for utrykket «å følge regelen». Ett menneske kan ikke følge en regel bare én gang. Man kan ikke gi en meddelelse, en ordre bare en enkelt gang, eller bare en enkelt gang forstå den, osv. – Å følge en regel, å gi en meddelelse, å gi en ordre, å spille et parti sjakk er sedvaner (skikk og bruk, institusjoner). Å forstå en setning vil si å forstå et språk. Å forstå et språk vil si å beherske en teknikk.» (FU, s 110-111)

[12] Wittgenstein, tydelig sliten av akrobatikken og med god selvironi, serverer følgende observasjon i paragraf 203: «Språket er en labyrint av veier. Du kommer fra én side og vet hvor du er, du kommer til det samme stedet fra en annen kant, og vet ikke lenger hvor du er.» (FU, s. 111)

[13] Egen oversettelse.

[14] Gerrold (1989), s. 44.

[15] I den filosofiske tradisjonen skiller man mellom immanent og transcendent kritikk. En transcendentalkritikk er en kritikk av en gitt posisjon, praksis, osv., som tar sine premisser og sitt ståsted for kritikken utenfor den gitte praksisen, altså overstiger eller transcenderer det den skal kritisere. En samtale mellom en ateist og en teist kan gjerne anta slike former, hvor den ateistiske kritikken forkaster svært mange av teistens premisser – for eksempel at masse ikke kan skapes fra intet, eller at rasjonalitet og selvbevissthet hos mennesket må innebære en planmessighet i universet. En immanenskritikk, derimot, aksepterer premissene i den posisjonen eller praksisen man vil kritisere, og viser at posisjonen eller praksisen ikke er logisk konsistent eller at den ikke fører sine forskjellige premisser til veis ende. (Og at det å forsøke dette fører til at posisjonen eller praksisen bryter sammen). En muslimsk kritikk av et kristent gudsbegrep kan anta en slik form, hvor det kristne treenighetsbegrepet får gjennomgå: Visst finnes der en gud, og visst er det én gud (som befaler deg ikke å ha andre guder enn ham), men hvordan kan Gud da samtidig være tre? Det gir ikke mening, altså begår muslimen en immanenskritikk av kristendommen.

[16] Gerrold (1989), s. 90-91.

[17] http://quoteinvestigator.com/2011/07/09/poker-patsy/ (sitert 11.03.13)