Category Archives: Fulltekst


Sjakk med romvesener og filosofer

En undersøkelse av regler og regelfølging ut fra David Gerrold og Ludwig Wittgenstein

I samtale om konkurranser er det stor fokus på konkurransens regler, især hva som er reglenes egentlige betydning og hvorvidt disse gjør konkurransen balansert og rettferdig. Ved å undersøke science fiction og filosofisk litteratur innser vi at det slett ikke finnes noe «egentlig» ved regler, og at ideen om upartisk rettferdighet sjelden er mer enn et slør over maktforhold ispedd tilfeldighet svøpt i sedvane.

av: Torstein Krossnes. På trykk i Replikk #35: KONKURRANSE.

 

I. Innledning

This is not chess. […] Not enough dicipline. How can anyone play game that is all lies?

– Madja Poporov i David Gerrolds Chess with a Dragon[1]

I en fremtid hvor menneskehetens interplanetariske politiske landskap fortsatt er dominert av vestlig kapitalisme og liberale demokratier i konkurranse med sovjetstater og frigjorte kolonier, sitter fire representanter for de menneskelige samfunn på en romstasjon og forsøker å unngå hele sin arts forestående slaveri under intergalaktiske snegler, insekter og intelligente planter. Dette er premisset for David Gerrolds Chess with a Dragon (1988).

Denne korte science fiction-romanen leker med sjangerens pulp-fortid. Ikke med ironisk distanse og overbærende bedrevitenhet overfor sine provinsielle forgjengere, men med en varm, inkluderende innforståtthet. En slik mangel på selvhøytidelighet tillater Gerrold å overraske leseren med en reise som spenner fra det konkrete narrativet til det konseptuelt sofistikerte.

I denne teksten vil jeg bruke Gerrolds bok for å belyse fenomenet konkurranse, og da især undersøke betydningen av regler i konkurranse. Jeg vil først introdusere leseren for romanens plot og deler av narrativet (II). Jeg vil la dette lede meg over i noen avklaringer om konkurranse generelt sett (III). Etter å ha åpnet opp en lysning og en arbeidsflate for å jobbe med begrepet, henter jeg hjelp i Ludwig Wittgensteins Filosofiske Undersøkelser (IV).[2]

Wittgensteins refleksjoner omkring språk og logikk er ikke eksplisitt koblet til konkurranse, men ettersom hans sene filosofis forståelse av disse feltene i stor grad innebærer en klargjøring av regler og regelfølging, vil hans tanker hjelpe meg å åpne opp regel-begrepet enda videre. Jeg avslutter teksten ved å vende tilbake til Gerrolds verden, og undersøke hvordan en slik dypere forståelse av regler spiller seg ut i et skjønnlitterært tilfelle (V). Det er mitt håp at både Gerrolds fiksjon og Wittgensteins abstrakte refleksjoner kan gi leseren et mer realistisk syn på konkurransens natur.

 

II. Om Chess with a Dragon

Som nevnt er Chess with a Dragon en kort roman, og følgelig forblir mange av de menneskelige samfunnenes natur og karakter i bokens univers skjult for leseren. Men grunnrisset av romanens plot er som følger: En gang i framtiden har menneskeheten kommet i kontakt med det intergalaktiske samfunn av intelligente vesener. Disse artene holder kontakt med hverandre gjennom «The InterChange», som menneskeheten oppfatter som en organisasjon et sted mellom et føderalistisk statsorgan og en mer omfattende versjon av internettet, med en innebygget peer-to-peer-tjeneste av enorme dimensjoner. I de nesten to århundrene etter menneskehetens inntreden i dette ærerike fellesskapet, laster verdens befolkning ned rubbel og bit av den informasjonen som virker interessant. En dag kommer regningen på døren.

Bokens hovedperson, Yake Browne, er en form for diplomatisk space-cowboy. Som menneskehetens kontakt med sneglerasen «Dhrooughleem», er det Browne som først plukker opp indikasjoner på at informasjonen han og hans medrepresentanter har karret til seg, bærer med seg en gjeld mennesket ikke kan betjene. Sneglene har hjulpet menneskeheten ved å tjene som mellommann i informasjonsnedlastingen. Menneskene har forstått situasjonen slik at informasjonen må tilbakebetales med informasjon eller tjenester. Hva slags tjenester og hva slags nedbetalingsplan det er snakk om, foreligger ingen klarhet i. En siste samtale mellom Yake Browne og sneglenes ambassadør forløper slik:

Yake was about to reassure the Dhrooughleem when something went twang in the back of his mind. He said, instead, ‘As we understand the contract, new species are allowed a period of indebtedness in which to aquaint themselves with the … the rules of the game. Have we been mistaken about that?’

‘Again, your grasp of the [slime mould] is admirable, Mr. Browne. It is I who must wear the [seasoning spices] of embarrassment. Please to accept a thousand and three apologies for even raising the subject. The question was brought up only as a [traffic ornament] of our great respect for your species, and our concern that your [enslavement] be applied most deliciously.’

‘I beg your pardon? What was that about enslavement? (Yake promised himself an appointment with the Chief of Translation Services. This was intolerable!).[3]

Dessverre viser det seg at det ikke er snakk om en oversettelsesfeil, og at Dhrooughleem-folket planlegger menneskehetens slaveri, antakeligvis som næringskilde. En slik mulighet har ikke tidligere falt Yake Browne eller noen annen jordboer inn, men det viser seg raskt at denne endelikten er bortimot umulig å unngå, og fullt innenfor gjeldende praksis i universet.

Hvordan kunne vi ta så feil av «the rules of the game», som Browne uttrykker det? Jeg vil foreslå at den grunnleggende misforståelsen av The InterChanges modus operandi kan oppsummeres som følger: Yake Browne og resten av menneskeheten har lidd under den vrangforestilling at de har vært engasjert i et spill, der den underliggende realiteten har tatt form av en konkurranse.

 

III. Lek, spill, konkurranse og regler

La oss så utrede litt generelt, både semantisk og ontologisk, hvordan det nå forholder seg med konkurranse. Vi sier tentativt at konkurranse er en underart av spill, som igjen er en underart av lek. Så la oss begynne med leken. Å leke er ofte greiest å forstå i negative former, altså ut fra hva det ikke er. Ta bare denne forklaringen i Norsk Riksmålsordbok fra 1983:[4]

I. Leke […] (sær. om barn ell. om dyreunger) være i bevegelse, være sysselsatt (alene ell. sammen med andre) efter egen lyst og i frie former (ofte med efterligning av voksnes virksomhet) uten nyttig formål, uten tvang av tanken på et praktisk resultat […]

Altså, leken er uten alvor, den skal ikke lede frem til en klar slutt, da den ikke har et praktisk formål. Leken er generelt tvangsløs, og dermed uten regler eller andre begrensninger. På den positive fronten sies det at leken er «bevegelse» og/eller «sysselsetting». Å leke er å utføre en aktivitet uten at den som er engasjert i leken har et klart grep om hvorfor det gjøres, om hva som er det praktiske formålet, ettersom det ikke finnes noe slikt formål. Å leke er altså å drive med ett eller annet. Takk for det.

Det er ikke enkelt å presist definere leken, og det er for så vidt ikke så interessant å forsøke heller. Men nettopp at det er spesielt lite enkelt, er i seg selv viktig: I motsetning til «enkelt» står to beslektede, men meget forskjellige begreper, komplisert og vanskelig. «Lek» er et lite komplisert fenomen, i den forstand at leken ikke grunnleggende sett består i en serie interrelaterte komponenter som kan skilles presist og analytisk fra hverandre i hierarkier og skjema.[5] At det er vanskelig å presist definere leken, stiger dermed ut av at den nettopp ikke nødvendigvis er spesielt komplisert og sammensatt. Leken må forstås på en mer holistisk, helhetlig måte.

Lek er et grunnbegrep i forståelsen av alle menneskelige livsformer, og som grunnbegrep danner vi oss en forståelse av leken ikke gjennom forklaring, men gjennom praksis, gjennom faktisk å leke og iaktta andres lek.[6] Når vi da tyr til ordboken for å skape klarhet i hva lek er for noe, kommer vi til kort, fordi fenomenet og begrepet motsetter seg forklaring. Begreper og fenomener som ikke har denne fundamentale posisjonen kan vi i større grad forstå gjennom forklaring, ved å bruke andre ord for å peke ut en betydning.

 

III.I

Dette gjelder da i en av lekens underkategorier, spill. Leken er definert nettopp ved sin frihet, og for å gi kategorien «spill» en selvstendig, meningsfull betydning, definerer vi da spillet som bundet. Et spill er en lek som fordeler roller blant deltagere og som forutsetter at deltagere jobber mot et gitt mål (enten gjennom samarbeid eller individuelt). Slik får spillet en begynnelse og en slutt, og en gitt dynamikk som kan oppfylles eller brytes og ødelegges. For å sørge for at dynamikken holder sin korrekte form, som igjen er nødvendig for at spillet i det hele tatt skal være bundet og ikke skli tilbake i lek, krever spillet lydighet til regler.[7]

Vår tentative beskrivelse av spill sier at spill er lek i overensstemmelse med regler, og da må vi ha en forståelse av hva en regel er. Riksmålsordboken foreslår at en regel er en «rettesnor, forskrift, vedtekt, norm, som (efter tradisjon, skikk og bruk ell. særskilt bestemmelse) gjelder for handlemåte, opptreden, fremgangsmåte ell. lign.» En regel er altså ganske enkelt comme il faut, slik man gjør det, det vil si regelmessig oppførsel (i følge ordboken etter latinsk regula, «rett trestykke»). Regelmessighet i handling vil si at en serie handlinger er av samme art, ligner på hverandre, og følger hverandre slik den rette linjen i et rett trestykke følger seg selv. Vi ser her at «regel» ser ut til å være et grunnbegrep på linje (!) med «lek», ved at ordbokens forklaring kommer til kort: Forstår vi ikke hva som menes med «regel», hjelper det lite å bli forklart at en regel er en «norm» eller «forskrift». Det er gjennom handling etter regler, og observasjon av regler i praksis, at en forståelse av fenomenet oppnås. (Jeg skal komme tilbake til dette i neste seksjon).

Én ting ordbokens forklaring viser oss er likevel interessant: Regler følges enten av «tradisjon, skikk og bruk» eller «særskilt bestemmelse». Dette lar oss skille mellom organiske og formelle regler. La oss si at vi spiller et brettspill, Risk, og setter oss inn i reglene slik de er fremsatt i regelheftet. Produsenten forteller oss at kun tre bataljoner kan flyttes inn i et gitt territorium for angrep, uavhengig av hvor mange bataljoner motstanderen har tilgjengelig for forsvar i dette territoriet. Følger vi denne regelen, er vår oppførsel regelmessig i overensstemmelse med en særskilt bestemmelse – det er en bevisst enighet blant spillerne. Si nå at vi, som veteraner i Risk-kunstens utøvelse, har erfart at denne bestemmelsen står i veien for spillets dynamiske utfoldelse, og heller stilltiende erstatter denne regelen med den praksis at maksimum tillatte angripende bataljoner tilsvarer motstanderens forsvarende bataljoner. Uten en særskilt bestemmelse er dette en organisk regel: Det «bare er slik» i vår versjon av spillet.

 

III.II

Konkurranse (av lat. gjennom fr. concurrance, «å løpe med [andre]», som i løpsøvelser i friidrett) er spill hvor målet som søkes er en mangelvare, hvor det som er til gode for en spiller nødvendigvis er en annens ulykke. Dette betyr selvsagt ikke at samarbeid spillere imellom er umulig, men det betyr at i siste instans krever en konkurranse alltid vinnere og tapere. Om samarbeid fører til at alle vinner, har vi ikke lenger med en konkurranse, men med et spill å gjøre.

I konkurranser er vi mest kjent med formelle regler, altså særskilte bestemmelser som gjerne er ført ned i dokumenter, og som kan henvises til med sidetall og paragraf. Men om vi graver litt ned i hvordan formelle regler får sin bindende funksjon i konkrete situasjoner, ser vi at én formell bestemmelse alltid er ledsaget av et kobbel med uuttalte forutbestemmelser. Dette intersubjektive grunnlaget av taus enighet er så selvsagt for oss, at når disse organiske reglene gjøres eksplisitt for oss, f.eks. ved at de gjøres formelle og skrives ned, virker det banalt. Står det i reglene for det offentlige utendørsbadet at «Bading er kun tillatt når badevakt er tilstede», betyr dette ikke at bading er tillatt så lenge en person ansatt som badevakt ved et helt annet badeanlegg tilfeldigvis befinner seg i nærheten. Nei, det er selvsagt ment at kun når en badevakt som er ansatt ved det offentlige anlegget er på jobb, og tilstede ved badeområdet, er bading tillatt. Men den formelle bestemmelsen forteller oss ikke dette med mindre vi forutsetter en serie organiske regler for fortolkning av reglement.

Faktisk er det tilfelle at alle formelle bestemmelser i enhver situasjon er kontingente på en underliggende enighet om organiske regler. Den filosofiske termen kontingent betyr logisk mulig, men ikke logisk nødvendig. De nedskrevne, formelle reglene kan alltids være bindende, men for at dette faktisk skal være tilfellet kreves det at spillerne også aksepterer de underliggende, uuttalte, organiske reglene. Slik blir de formelle reglene også «de faktiske reglene». En typisk organisk regel er at regelheftet ikke er uttømmende for hvilke handlinger som ikke er tillatt. Det står ingenting i regelheftet for Monopol om at en spiller ikke kan unnskylde seg midt i spillets forløp for å dra på butikken og kjøpe mer snus, men de færreste ville anse dette som akseptabel oppførsel. Det er heller naturlig å si at spilleren har gitt opp, og har tapt.[8] Forholdet mellom formelle og organiske regler i konkurranser er sentralt fordi konkurransen aldri er et fullstendig harmonisk og presist byggverk av formelle regler for oppførsel, slik at det aldri kan være noen tvil om hva slags trekk en spiller kan eller bør utføre. (Hvis dette var tilfellet ville vi sjelden gidde å engasjere oss i den i utgangspunktet, fordi vinneren bortimot kunne forutsies ved kalkyle). Tvert imot er konkurransens forskjellige regler stilt opp mot hverandre i innbyrdes konkurranse: de forskjellige reglene kniver om fortrinn.

Grovt sett kan vi dele konkurransens regler i to: (i) et sett med prosedurale regler for hvordan konkurransen skal forløpe, og (ii) konkurransens ultimate mål, reglene som bestemmer når en spiller har oppnådd seier. Men ettersom de forskjellige formelle reglene i konkurransen kjemper for å innynde seg i de dypereliggende lagene av organiske regler, som bestemmer fortolkning og dermed tildeling av forrang, er konkurransen svært ofte meget mer åpen for endringer og utnyttelse av forskjellige smutthull enn det de fleste spillere innser.

I den følgende seksjonen hvor jeg undersøker Wittgensteins filosofi, ber jeg leseren ha i bakhodet at den organiske regelens skyggelagte hegemoni stiller følgende spørsmål til alle spillere: Gitt at reglene som bestemmer tilgangen på seier er gjenstand for konstante (om enn subtile) forandringer, og da især på et organisk heller enn formelt plan, hvordan kan en spiller tilegne seg makten til å avgjøre regelens betydning?

 

IV. Wittgenstein om forståelse, regler og regelfølging.

Wittgensteins påvirkning på den filosofiske verden skjedde i en viktig forstand i to bølger. Den første representeres av Logisk-filosofisk avhandling (Logisch-philopsophische Abhandlung, 1921) den andre av Filosofiske Undersøkelser (FU) (Philosophische Untersuchungen, 1953). Avhandlingen vedgår meg bortimot ikke i mitt nåværende foretak, som er å se hva Wittgenstein kan fortelle oss om regler og regelfølging. Lesere med en viss kjennskap til Wittgenstein kan likevel ha denne tidligere utgivelsen i bakhodet i det vi undersøker FU, fordi jeg vil påstå at FU gir uttrykk for en filosofisk modning hos forfatteren. Denne modningen leder ham til å innse at regler ikke først og fremst er hverken formelle bestemmelser eller naturgitte nødvendigheter, men resultatet av sosial samhandling. Reglene er altså produktet av hvordan spillerne oppfører seg. Dette er en modning Wittgenstein-studenten inviteres til å ta del i.

FU er skrevet som en rekke korte paragrafer, delvis inndelt etter innhold. Slik kan de muligens påstås å danne argumentasjonsrekker, men Wittgenstein er lite opptatt av å konstruere noe solid byggverk.[9] Slik sett oppfordres vi til å plukke og kaste litt i boken hans, og selv plukker jeg ut § 197, 198, 201 og 202.[10] Disse paragrafene utforsker hva det vil si å forstå og følge en regel.

§ 197. «Det er som om vi kunne fatte hele anvendelsen av ordet med ett slag.» – Vi sier jo at vi gjør det. Dvs. vi beskriver undertiden det vi gjør med disse ordene. Men det er intet overraskende, ikke noe besynderlig ved det som skjer. Besynderlig blir det hvis vi blir ledet til å tenke at den fremtidige utviklingen på en eller annen måte allerede må være nærværende i begripelsesakten og likevel ikke er nærværende. – For vi sier at det ikke er noen tvil om at vi forstår dette konkrete ordet, og på den annen side ligger dets betydning i dets anvendelse. Det er ingen tvil om at jeg nå ønsker å spille sjakk; men sjakkspillet er sjakk i kraft av sine regler (osv.). Vet jeg da ikke hva jeg vil spille før jeg har spilt? eller er alle reglene inneholdt i min intensjonsakt? Er det da erfaringen som lærer meg at på denne intensjonsakten følger i regelen denne form for spill? Kan jeg altså likevel ikke være sikker på hva jeg har i sinne å gjøre? Og hvis dette er meningsløst, – hvilken slags over-solid forbindelse er det som består mellom hensiktsakten og det man har til hensikt? – Hvor blir forbindelsen etablert mellom meningen i ordene «La oss spille et parti sjakk!» og alle spillets regler? – Jo i spillets regelsett, i sjakkundervisningen, i den daglige praksis.

Akkurat som å forstå et ords betydning, er det med å forstå en regels betydning: Vi sier at vi «forstår reglene», men om vår forståelse er den samme som andres (og den samme som den etablerte praksisen), gjenstår å se. At denne etablerte praksisen må ha en overordnet autoritet ser vi ved at vi kan misforstå en regel – tro at vi har forstått, for så senere å innse at vi tok feil. Men kan jeg da aldri vite hva slags spill jeg skal spille (eller hva slags språk jeg snakker) før jeg faktisk er midt oppe i det? Da kan jeg heller ikke «egentlig» bestemme meg for å bli med i et spill. Ettersom dette er meningsløst kan vi bli fristet til å si at det må finnes en slags direkte forbindelse («over-solid») mellom min intensjon, mitt ønske om å spille sjakk (som stiger ut av lesning av formelle regler eller det å ha blitt forklart spillet regler av en annen) og spillets «egentlige» regler. Wittgenstein foreslår at dette også er absurd (hva slags forbindelse skulle dette være?), og velger en tredje vei: Forbindelsen blir etablert i «den daglige praksis» som er et samspill mellom lesning og tolkning av regelsettet og «undervisningen», altså det å faktisk spille spillet sammen med en mer erfaren spiller. Det er både absurd å tro at vi kan være sikre på å forstå reglene i et spill uten noensinne å ha spilt, og like absurd å tro at vi kan gå totalt blinde inn i spillets praksis.

§ 198. «Men hvordan kan en regel vise meg hva jeg skal gjøre på dette konkrete punktet? Uansett hva jeg gjør, kan det jo gjennom en eller annen tolkning bringes i overensstemmelse med regelen.» – Nei, det var ikke slik det skulle lyde. Men slik: Enhver tolkning henger og svever sammen med det tolkede, og kan ikke tjene det tolkede som støtte. Tolkningene alene bestemmer ikke betydningen.

«Altså kan alt jeg gjør, bringes i overensstemmelse med regelen?» – La meg spørre slik: Hva har uttrykket for en regel – la oss si veiviseren – med mine handlinger å gjøre? Hvilke forbindelse er det her? – Jo, kanskje denne: Jeg er blitt trent opp til å reagere på en bestemt måte på dette tegnet, og slik reagerer jeg nå.

Men dermed har du bare angitt en årsakssammenheng, bare forklart hvordan det er gått til at vi nå retter oss etter veiviseren; ikke hva dette å-følge-tegnet egentlig består i. Nei; jeg har jo også antydet at en person bare retter seg etter en veiviser i den utstrekning det finnes en konstant bruk, en sedvane.

At en regel bestemmer (betyr) at bare visse handlinger er «lov» i spillet, sier oss ikke noe om regelens språklige eller logiske betydning. At en regel betyr at bare visse handlinger er lov, forteller oss kun at tegnene (ord, bokstaver, lyder) regelen er uttrykt ved rent kausalt fører til en viss oppførsel (Om dette skjer fordi alle deltagerne har den samme forståelsen av ord og begreper i reglene, og om dette er den «korrekte» forståelsen, er ikke bare umulig å vite, det er også fullstendig irrelevant og ultimat sett meningsløst). Og, å «rette seg etter reglene» på dette viset gjør spillere bare dersom der finnes en «sedvane», altså om de andre spillerne gjør det samme. En regel har dermed en bestemt betydning avhengig av hva slags oppførsel den fører til, ikke avhengig av hva som er den «korrekte» fortolkningen av regelen. Vi ser dermed at en regels betydning er et fullstendig sosialt anliggende. Ettersom språket som helhet (som er det Wittgenstein strengt tatt er opptatt av) oppfører seg som et spill, betyr dette igjen at språkets betydning er fullstendig avhengig av bruken blant spillere (som i språkspillenes tilfelle er brukerne av språket, alle som skriver og taler).[11]

§ 201. Paradokset vårt var: En regel kan ikke bestemme et handlesett da ethvert handlesett kan bringes til å stemme med regelen. Svaret var: Hvis ethvert handlesett kan bringes til å stemme med regelen, da også til å stride mot den. Derfor finnes det her hverken overensstemmelse eller motsetning.

At dette inneholder en misforståelse, ser man allerede av at vi i denne tankegangen stiller den ene tolkningen bak den andre; som om hver av dem beroliger oss i det minste et øyeblikk, inntil vi kommer på en tolkning som ligger bak denne igjen. På den måten viser vi nemlig at det finnes en oppfatning av en regel som ikke er en tolkning, men som i de enkelte konkrete anvendelser ytrer seg i det vi kaller «å følge regelen» og «å handle i strid med den».

Derfor er det en tendens til å si: Å handle etter regelen er bestandig en tolkning. Men bare det å erstatte ett utrykk for regelen med et annet skulle man kalle «tolkning».

Altså finnes ikke noen regelens «egentlige» betydning som ikke er «kun en fortolkning». Enhver betydning av regelen er en fortolkning, og en fortolkning er «kun» en fortolkning bare hvis den ikke er støttet opp under av sedvane, av praksis. Det finnes ikke noen bunnsolid sannhet om hva en regel betyr, det finnes konkurrerende sedvaner – men ikke «kun» sedvaner!

§ 202. ‘Å følge regelen’ er derfor en praksis. Og å tro at man følger regelen er ikke å følge regelen. Og derfor kan man heller ikke følge regelen ‘privat’, for da ville det å tro at man fulgte regelen være det samme som å følge regelen.[12]

Slik ser vi altså at en regel ikke ganske enkelt er en regel. Ingen forklaring, definering, avgrensning eller lignende, er noensinne tilstrekkelig til å utelukke visse handlinger som ikke er i overensstemmelse med regelen, eller gjøre det krystallklart for hver deltager i et spill hva regelen krever. Å forstå en regel er i en sentral forstand det samme som å handle i overensstemmelse med den, ettersom en regels «egentlige» betydning aldri kan være noe annet enn en eller flere av de involvertes faktiske fortolkning av den. («Faktisk» her forstått som noe det blir kjensgjerninger av, en fortolkning som støttes av og settes ut i praksis gjennom handling.)

Dette ser ved første øyekast lite fornuftig ut. Vi kan se ut til å påstå at regel for handling og faktisk handling alltid er sammenfallende, i hvilket tilfelle en regel aldri kan brytes, som jo er absurd. Men se for deg en situasjon hvor ingen noensinne «følger reglene». Hva slags oppfatning av «regelens egentlige betydning» opererer vi med hvis vi kan påstå at reglene egentlig er vidt forskjellig fra realiteten? Hva slags regel er det som under alle omstendigheter er fraskilt virkeligheten? En autoritet som tviholder på at denne typen regler har mening, innhold og relevans er blind for sin egen impotens.

En regels betydning er ikke resultatet av et presist kognitivt grep om regelens språklige formulering, men et samspill mellom tanke og handling. De forskjellige deltageres fortolkning av en språklig formulert regel resulterer i konkurrerende projeksjoner av handlingsmønstre, konkurrerende forståelser av hva regelen betyr. Hvilke(n) av disse projeksjonene som antar en privilegert status (altså, defineres som regelens «egentlige» betydning) avhenger av hvordan spillet spiller seg ut, hvordan deltagerne faktisk handler.

Noen deltagere har større definisjonsmakt enn andre. Hva reglene for spill i ett fritt økonomisk marked skal forstås som, er produktet av århundrer av filosofisk, vitenskapelig og politisk diskurs, men også konkrete erfaringer av hva en gitt regelforståelse medfører. Hvorvidt et sant fritt marked krever null statlig innblanding, eller tvert imot krever en årvåken statlig anti-kartellvirksomhet, er ikke først og fremst avgjort av akademisk eller annen analyse, men heller av maktkamp mellom samfunnsinstitusjoner, hvor vinneren eller vinnerne besitter definisjonsmakten. Og definisjonsmakt står ofte i nær sammenheng med andre maktformer: politisk, militær, økonomisk.

Wittgenstein påstår i det tidligere verket Tractatus at «Verden er totaliteten av fakta, ikke av ting».[13] Men den senere Wittgenstein er åpen for at fakta, og da særlig hierarkier av fakta (altså, hva vi tar som mer eller mindre fundamentalt, sant, viktig, osv.) er gjenstand for endringer, ombestemmelser og manipulasjon (i den rent deskriptive forstanden) av tingene i verden.

Fakta ligger ikke klare i naturen som ferdig oppskårne byggeklosser mennesket kan danne et intellektuelt omriss av, kutte løs og legge til lagring for senere bruk. Og regler ligger ikke klare i udiskutable og endelige («i siste instans») «bestemmelige» størrelser, som kan forstås eller misforstås, men som egentlig er hva de er, som har en definitiv karakter det bare gjelder å gripe på «riktig» vis. Reglenes faktiske, egentlig, sanne (osv.) betydning er alltid produktet av menneskets handlinger og holdninger til reglene og spillet som helhet. Og dette innebærer at «juks» nødvendigvis er et relativt fenomen. Ikke bare relativt til hvilket spill vi spiller, men relativt til hva slags aksept eller protest en jukser vil møtes med. I den grad juks aldri sanksjoneres, men tvert imot forventes og aksepteres, er det heller ikke juks i noen substansiell forstand.

 

V. En gang til i dragens hule

Jeg trasker hele veien tilbake til David Gerrolds sneglevesener og romskip, med et lite stopp i siste avsnitt av del III, hvor jeg parafraserer meg selv: Reglene som bestemmer seier er (alltid) gjenstand for forandringer. Hvordan kan en spiller (Yake Browne, på vegne av menneskeheten) tilegne seg makten til å avgjøre regelens betydning – og dermed oppnå seier?

Yake Browne befinner seg i en situasjon hvor konkurransen tilsynelatende ikke kan vinnes. De prosedurale reglene i den interartelige (inter-species) konkurransen tilsier at informasjonsgjelden mennesket har bygget seg opp, kun lar seg betjene ved å ofre den eneste seier menneskeheten er opptatt av, nemlig artens overlevelse som en selvstendig politisk enhet som makter å skjerme sine medlemmer fra økonomisk, militær og ren kroppslig invasjon. InterChange fungerer som et føydalsystem hvor gjeld kan nedbetales ved at en svakere art legger seg inn som vasall under en sterkere art. Ettersom alternativet er å la gjelden forfalle (som innebærer en lovløs tilstand hvor menneskehetens ødeleggelse er total), får Yake Browne og de andre representantene for menneskeheten en rekke lite tiltalende forslag fra andre spillere i konkurransen:

‘All right,’ the Ambassador was saying, ‘We’ve begun receiving some responses to our, ah … inquiries about the possibilities of humanity’s service to the InterChange. […] ‘ The Nixies of Nn have offered a six percent premium for human services as larval incubators. We have to guarantee a minimum of five hundred thousand non-refundable individuals per mating cycle. […] The J(kk)l and the J(rr)l are both willing to purchase frozen or dead individuals. They won’t pay as much […] but are willing to assume full cost of shipping. They have their own fleet and are willing to pick up on-site. All we have to do is provide them with the coordinates of our home system.

‘I don’t like the sound of that-‘ someone said.[14]

The InterChange er et utilgivende klima, og de tilgjengelige nedbetalingsplanene har ikke Lånekassens sympatiske betingelser. Som Tyler Durden i Chuck Palahuaniks Fight Club, innser Yake Browne og hans kolleger at de prosedurale reglene er rigget. Seier er ikke tilgjengelig for arter i menneskehetens situasjon. Og, som Tyler Durden, innser Browne at prosedurale regler kun har bindende kraft i den grad makten i systemet evner å overbevise spillere om at disse er hellige og uforanderlige. Yake Brownes versjon av Durdens plan om å ødelegge kredittselskapenes databaser er å stille de andre artene i systemet opp mot hverandre. I den grad de andre artenes forskjellige interesser i seg selv kan forstås som et system av prosedurale regler, begår Browne en form for immanenskritikk[15] av systemet – potensialet for de prosedurale reglenes innbyrdes konkurranse realiseres ved at Browne utnytter en av konkurranseformens sentrale ferdigheter – løgn og manipulasjon.

De fleste av universets intelligente arter er insekter, øgler og amfibier, eller planter i kålfamilien. At pattedyr er medlemmer av The InterChange er for så vidt tolerert, men ikke uten friksjon. Som Dragene – en rase av enorme dinosaur-lignende vesener – kommenterer: «We call you ‘the presumptous food’». Det er med andre ord forutsatt at pattedyr som livsform strengt tatt er mat eller skadedyr. Plassert utenfor det gode selskap er menneskehetens rolle i konkurransen å tape. Som Browne påpeker: «’You’re right, Madja! [… ] This isn’t chess! This is poker!’ […] ‘Do you know what a good poker game needs?’ ‘Good players?’ asked Larson. ‘Nah. A fish. A sucker. Somebody with money who’s willing to believe whatever you tell him.»[16] Og det man vanligvis ønsker å fortelle en godtroende taper, er nettopp at hans tap, dog uheldig, er resultatet av uforanderlige, rettferdige regler som skaper en konkurranse hvor alle har mulighet til å vinne.

Menneskehetens frelse blir resultatet av en noe komplisert bløff jeg ikke skal gjenfortelle her. Kort oppsummert allierer menneskene seg med en art av rottelignende pattedyr (altså designerte tapere), som på ett eller annet vis har overlevd på tross av en massiv gjeldsbyrde. Rottene oppnår seier fordi de gjennomskuer det grunnleggende premiss i konkurransen: Det eneste som ikke er gjenstand for forhandling er vilkårene for seier, ettersom disse bestemmes av spillernes egne interesser. Browne og hans kolleger manøvrerer det konstant flytende komplekset av regler på et slikt vis at makthaverne enten forblir blinde for hans egen projeksjon av reglenes betydning, eller godtar hans handlinger som i tråd med reglene, ettersom de er i tråd med deres egne interesser. Noen sier at juks kun er juks når man blir tatt – la oss legge til at juks kun er juks dersom noen sanksjonerer deg. Og selv disse sanksjonene er kun tilstrekkelige til å hindre deg i å seire dersom prisen å betale er større enn gevinsten ved å utmanøvrere dine motstandere.

 

V.I

Browne innser sin rolle som konkurransens designerte taper – men nekter å godta tapet, fordi han nekter å tilkjenne de tradisjonelle makthaverne i The InterChange retten til å definere de prosedurale reglene. Prosedurale regler er som oftest formelle, som igjen betyr at de er kontingente på en underliggende organisk konsensus. Veien til tapet, til rollen som «sucker», er å forveksle formelle bestemmelser med organisk sedvane. Å oppnå seier er det samme som å tilegne seg makten til å bestemme reglenes innhold, og det innebærer å lese og om mulig endre sedvane.

Som blant annet Warren Buffet har sagt: «As they say in poker, ‘If you’ve been in the game 30 minutes and you don’t know who the patsy is, you’re the patsy.’».[17] Rollen som «patsy», «sucker», osv. er ofte skjult for taperen selv. Etter å ha latt Wittgenstein vise oss at regler ikke er så regelrette i sin natur som vi ofte antar, framstår ideen om en konkurranse med «rett og slett rettferdige» regler ytterst tvilsom. Dette kan, og bør, lede oss til en re-evaluering av reglene i livets store og viktige konkurranser. Hva er det i den spesifikke konkurransen vi er engasjert i som gjør at noen vinner og noen taper? Er det noe naturgitt ved at noen tape? Og hvis dette ikke er tilfellet, hvorfor bør en taper finne sin stolthet i å godta nederlaget med et smil? Kanskje indignert harme og kreativt opprør er et bedre svar.

 

Torstein Krossnes, 28.02.13

NOTER

[1]   Gerrold, David (1989, 1988). Chess with a Dragon. London: Beaver Books, s. 90.

[2]   Wittgenstein, Ludvig (1997, 1953). Filosofiske Undersøkelser. Oslo: Pax Forlag

[3]   Gerrold (1989), s. 17.

[4]   Norsk riksmålsordbok (1983). Oslo: Gyldendal Norsk Forslag. Hvor jeg i teksten senere refererer til «ordboken», er det denne utgaven det er snakk om.

[5]   Dette gjelder selvsagt alle fenomener av en viss interesse.

[6]   At slike «grunnbegreper» ikke lar seg forklare, men må erfares, ser vi f.eks. ved hvordan det forholder seg med farger. Det lar seg ikke gjøre å forklare hvordan fargen rød eller blå ser ut. Men gitt at en samtalepartner kjenner til primærfarger og visse blandinger av dem (f.eks. brun) kan vi forklare hvordan sepiatoner ser ut. Altså, grunnbegreper (som «lek») danner et grunnfjell i menneskelig forståelse som koaguleres før enhver forklaring.

[7]   Bill Watterson’s «Tommy og Tigern» («Calvin and Hobbes») illustrerer forholdet mellom lek og spill (og frihet og regelfølging) i Tommys favorittspill – «Tommyball». Den eneste regelen i Tommyball er at det finnes ingen regler og Tommy (og Tigern?) finner på reglene underveis. Poenget er selvsagt at en regel som endres titt og ofte, men uten mønster ikke er en regel, og Tommyball er («en»?) lek, heller enn et spill.

[8]   Her ville mange bruke uttrykket «norm» framfor mitt eget foretrukne «organisk regel».

[9]   Wittgensteins oppfatning av filosofien er på dette tidspunktet i total uoverensstemmelse med hans tidligere oppfatning at filosofiens problemer kan kategoriseres, analyseres, løses, og lagres på hyllen. Se gjerne undertegnedes nye favorittdefinisjon av filosofien overhodet: «§127. Filosofens arbeide består i å samle påminnelser til et bestemt formål.» (FU, s. 82).

[10] FU, 110-111.

[11] §199 utdyper dette: «Er det vi kaller «å følge en regel» noe som bare ett menneske ville kunne gjøre, én gang i livet? – Og dette er naturligvis en anmerkning til gramatikken for utrykket «å følge regelen». Ett menneske kan ikke følge en regel bare én gang. Man kan ikke gi en meddelelse, en ordre bare en enkelt gang, eller bare en enkelt gang forstå den, osv. – Å følge en regel, å gi en meddelelse, å gi en ordre, å spille et parti sjakk er sedvaner (skikk og bruk, institusjoner). Å forstå en setning vil si å forstå et språk. Å forstå et språk vil si å beherske en teknikk.» (FU, s 110-111)

[12] Wittgenstein, tydelig sliten av akrobatikken og med god selvironi, serverer følgende observasjon i paragraf 203: «Språket er en labyrint av veier. Du kommer fra én side og vet hvor du er, du kommer til det samme stedet fra en annen kant, og vet ikke lenger hvor du er.» (FU, s. 111)

[13] Egen oversettelse.

[14] Gerrold (1989), s. 44.

[15] I den filosofiske tradisjonen skiller man mellom immanent og transcendent kritikk. En transcendentalkritikk er en kritikk av en gitt posisjon, praksis, osv., som tar sine premisser og sitt ståsted for kritikken utenfor den gitte praksisen, altså overstiger eller transcenderer det den skal kritisere. En samtale mellom en ateist og en teist kan gjerne anta slike former, hvor den ateistiske kritikken forkaster svært mange av teistens premisser – for eksempel at masse ikke kan skapes fra intet, eller at rasjonalitet og selvbevissthet hos mennesket må innebære en planmessighet i universet. En immanenskritikk, derimot, aksepterer premissene i den posisjonen eller praksisen man vil kritisere, og viser at posisjonen eller praksisen ikke er logisk konsistent eller at den ikke fører sine forskjellige premisser til veis ende. (Og at det å forsøke dette fører til at posisjonen eller praksisen bryter sammen). En muslimsk kritikk av et kristent gudsbegrep kan anta en slik form, hvor det kristne treenighetsbegrepet får gjennomgå: Visst finnes der en gud, og visst er det én gud (som befaler deg ikke å ha andre guder enn ham), men hvordan kan Gud da samtidig være tre? Det gir ikke mening, altså begår muslimen en immanenskritikk av kristendommen.

[16] Gerrold (1989), s. 90-91.

[17] http://quoteinvestigator.com/2011/07/09/poker-patsy/ (sitert 11.03.13)

Not just lines

An interview with Joshua Hagen about borders

Grenser

Static and eternal, or changeable and erasable? State borders have always been there and they are essential for the idea of the nation state. We etch them into physical existence. Think of a state and you visualise the outlines on a map, walls or security fences and lines in the sand. Today, borders are a natural part of the world of man, despite their artificial nature.

by: Magnus Halsnes, published in Replikk #38: Grenser.

 

Yet, what do we know of borders? In the seemingly borderless European Union they are regarded as something from the past, while in the Middle East and along Russia’s frontiers, borders are dead serious business. REPLIKK” sat down by the keyboard with Joshua Hagen, professor of Geography at Marshall University in the United States. Hagen is co-author of Borders: A Very Short Introduction and co-editor of Borderlines and Borderlands: Political Oddities at the Edge of the Nation-State.[1]

 

It may seem like a banal question, but what are borders and what are their function and purpose?

– Borders have traditionally been understood as lines dividing different territories or jurisdictions. More recently, scholars have begun to think of borders as a process or set of processes that help mark and create differences between places. In that sense, it is increasingly common across border studies to discuss ‘bordering’, instead of simply borders, to emphasis the active nature of borders and border making.

 

Are borders only a periphery for a nation state? Are they barriers or gateways?

– Borders have varied purposes and levels of permeability. Paradoxically, borders simultaneously serve to facilitate and block entry. In many ways, borders in recent years have become increasingly open to the movement of goods and information, but increasingly closed to the movement of people. Or perhaps I should say certain types of people. Highly educated or wealthy people are able to travel quite freely and an increasing number of governments around the world are actively courting these elite classes to enter their territory. On the other hand, many of the same governments have strengthened their border controls to prevent uneducated, poor people from entering.

– Borders exist at multiple levels and scales. We tend to pay most attention to international borders dividing nation states, and they certainly make for interesting objects of study. Take the European Union, for example. The EU is often used as an example of the diminished importance of borders and the general idea of the End of Geography. Yet the evolution of EU’s borders is better thought of as a process of re-bordering. The borders between most EU members are now marked by high levels of openness with free movement of people and goods. Yet the EU has simultaneously endeavoured to harden the borders between EU members and non-members, especially across Eastern Europe and along the Mediterranean region.

 

State borders are something that we take for granted, but in the introduction to Borderlines and Borderlands you write that borders as a research topic has varied in importance and at some point hardly any researchers paid attention to it at all. Nick Vaughan-Williams have called it a potential ‘blindspot in the International Relations’.[2] Why is the study of borders important? Have we reached the End of Geography, where the importance of borders is disappearing?

– There have been several scholars who have claimed we have reached the End of Geography. These calls roughly coincided with the end of the Cold War, the advent of the Internet, the proliferation of global corporations and international trade agreements, and finally similar predictions that the world had reached the End of History. Events soon proved otherwise. Indeed, I would argue that the cumulative impact of recent events has been to make geography more important.

– For example, an American business owner around 1900 had relatively limited options when deciding where to locate a new factory. Limitations in shipping and communication, high tariffs and other government restrictions on trade, and other factors would have largely restricted the selection process to considering locations in the USA or perhaps North America. Today, because of advances in transportation, communication, lower tariffs and varied trade agreements, and the eventual introduction of the Industrial Revolution to developing countries, an American business owner could literally locate their factory most anywhere around the world. This makes understanding the differences between places around the world and how their various advantages and disadvantages could impact factory operations even more important. The business owners that have greater geographical understanding will be better positioned to select the most advantageous location, and thus gain an edge over their competitors. So geography matters, I would argue, now more than ever.

 

Some borders are often described as natural while others are referred to as artificial, usually borders with colonial origins. This idea of artificial borders is sometimes used as an explanation for conflicts and instability. This idea is, however, somewhat arbitrary since all borders, in the end, are artificial. But the idea still persists. Why do you think that we tend to think of borders as either artificial or natural?

– You are quite right that people tend to distinguish between natural and artificial borders. Borders that follow some type of natural feature, like a mountain range or a river, are often assumed to possess greater legitimacy than borders that follow some artificial feature, like a line of latitude. There is really no basis for this distinction, and there is no reason or evidence that a border based on a river, for example, provides a ‘better’ border than one that follows a line of latitude. All borders are created by people and ultimately reflect their assumptions, priorities, and biases. The claim that this or that border is somehow natural usually reflects some underlying political agenda. Many French elites, for example, claimed that the Rhine River constituted France’s natural border with Germany, but this claim was motivated by the expansion and consolidation of the French state during the 17th and 18th century.

 

We are used to thinking of borders as clear lines that you can step over, but if we look back a hundred years there were a lot of frontiers and buffer zones. Are frontiers extinct or do some still exist in one way or another?

– The world map has largely been drawn, and the number of international border disputes has declined greatly over the course of the last century. Today, border disputes are more likely to be within a country, such the various independence movements scattered around the world.Borders within nation states are often overlooked, but they too can have quite dramatic consequences. Many countries create electoral districts to form the basis for membership in representative assemblies. Borders between municipalities and even neighbourhoods can lead to uneven access to educational or health services.

– The remaining international border disputes tend to involve maritime claims, for example, competing claims by China and its neighbours in Southeast Asia over ownership of the South China Sea. Frontiers, commonly defined as a vague zone of overlap and transition between two jurisdictions, were the norm before the rise of the modern nation state and contemporary notions of sovereignty and citizenship. Following this definition, frontiers do not really exist anymore with few exceptions, like perhaps Antarctica. Yet, just because international borders have been defined, it does not mean that they are marked or guarded along their entire length. The borders of many developing countries, for example those in the Saharan and Sahel regions in Africa, might only be evident at a few locations, such as where major roads intersect the border. Vast stretches of borders remain open, unmarked, and unguarded. So in a certain sense, these areas share many characteristics of earlier frontier regions.

 

One region known for straight borderlines is the Middle East, home to one of the worlds most famous border conflicts (Israel/Palestine). The regional political order and its borders were established after the First World War, loosely based on the (in)famous Sykes-Picot agreement between Great Britain and France. From time to time, and especially after the Arab Spring and rise of jihadist group The Islamic State (IS), media commentators and scholars proclaim the end of Sykes-Picot, often coupled with a map of an imagined re-bordering of the future Middle East. These exercises are entertaining, but as one commentator states: ‘Land borders settled via negotiation, especially when sealed by treaty, tend to be stable, even where relations between the neighboring states remain volatile or even hostile.’[3] How hard would it really be to eliminate or change these types of borders in general and, in the Middle East, introduce a system not based on Sykes-Picot? Does it take more than a jihadist terror group?

– We noted above that all borders result from human activity and they are to a certain extent arbitrary and artificial. Despite that, the international community is extremely reluctant to consider redrawing the map, even in situations where the current borders were imposed by outsiders instead of negotiations between locals. The paucity of border changes and new states, such as South Sudan, since the wave of decolonization after World War II demonstrates this. While one could make a good case for redrawing certain borders or creating new states to better reflect realities on the ground, the problem is that there would almost certainly be divergent views concerning where the new borders would be located. Since sovereignty is a zero-sum situation, it becomes an all-or-none situation, making it difficult for competing groups to find acceptable compromises. The end result all too often is inter-ethnic violence. So the international community’s basic assumption is that although the current borders may be deeply flawed and arbitrary in origin, any new ones are unlikely to be much better and could possibly be worse, for example by encouraging ethnic cleansing to support a group’s claim to certain territories. States facing active secessionist movements as diverse as Spain and China would also be reluctant to support such efforts because openness to redrawing borders raises the question of why Catalonia or Tibet should not be afforded similar opportunities. Given the lack of consensus among local groups, many of whom are actively fighting each other, and the lack of consensus among the major world powers, which are also divided on a host of issues, it is difficult to see how any new system would be formed and implemented. Of course, the current border regime in the Middle East or elsewhere could always be overthrown through brute force, as occurred in Europe during and following World War II and as the Islamic State is attempting to do now in the Middle East.

 

In your opinion, what is the most interesting border in the world today?

– It is hard not to pick the Iraqi-Syrian border as the most interesting border in the world at the moment. The group that currently controls much of the territory on both sides of the border, the Islamic State, claims to have erased the border as it establishes a new Caliphate in the region. The international community considers the Islamic State a terrorist organization and has not recognized its claims, yet it is unclear what can be done. The US and other Western powers appear resistant to large-scale intervention, Turkey seems intent to stay out altogether, and the various Iraqi and Syrian forces appear too weak and disorganized to defeat the Islamic State on their own. For now, it appears the Islamic State has achieved the de facto partition of Iraq and Syria.

 

… and in history?

– The Stele of the Vultures, currently in the Louvre, and other later artefacts recount a border dispute between the ancient Sumerian city-states of Umma and Lagash sometime around the 25th century BCE. We only have the winner’s side of the story, in this case Lagash, and it is also incomplete. Despite that, the story of the border’s divine origins, Umma’s violation of the border, and the eventual Lagash victory and re-establishment of the border provide insights into some of the earliest predecessors of our modern state system.

 

If we compare a map from the 1930s with a current one, we clearly see that the borders have changed. Even though we tend to think of borders as static and to some degree eternal, they tend to change over time. Different borders are established in different periods for different purposes. In what ways have the idea and meaning for borders changed? Do you think that the recent events in the Middle East and along the Russian border might indicate that the idea of the ‘borderless world’ is out-dated or that the way we think of borders are changing?

– Most of the basic assumptions for borders have remained in place, such as the recognition of territorial sovereignty. Yet there have been growing calls among some, especially human rights activists, in support of more interventionist approaches. They have argued that the international community has a responsibility to protect threatened groups that supersedes the sovereignty of individual states. This argument was used to help justify Western intervention in the Libyan Civil War. Concerns about global environmental issues, especially climate change, have also fuelled calls for binding global treaties, which would diminish state sovereignty and the importance of borders. Both ideas face broad opposition and are unlikely to be enshrined in international law for the foreseeable future. Recent events may seem to call into question the importance of borders, but in general what we are seeing is better described as a re-bordering than a de-bordering of certain parts of the world.

 

In International Relations theory there is this idea that the state system of today is locked in a ‘territorial trap’. Could you explain this idea?

– The concept of the territorial trap was coined by geographer John Agnew. The basic idea is that established conventions of the contemporary international system serve to constrain thought, specifically that the nation-state/country represents the relevant organizational unit of … well … mostly everything: economics, citizenship, labour, capital, identity, et cetera. A quick example from sports: Our most prominent sporting events, like the World Cup or the Olympics, utilize states as the basic organizational units for determining team composition and participation, but there is no real reason that this must be linked to those political territories. It is easy to imagine the Olympics organized outside of a nation state basis. Simply have qualifying races around the world, and the people with the fastest times get to race. Even if all the top times happen to be Jamaicans, this would have the world’s very best compete. But it has become accepted thought that the Olympics should or must be conceived and organized around states. There are also special interests that have entrenched themselves around this paradigm. Here, the territorial trap has sprung and locked us into a specific spatial and organizational configuration.

 

The countries of the earth are very diverse in both people and nature. Are modern political borders universally viable? Is it possible to escape the territorial trap?

– There are some efforts to escape the territorial trap. As noted above, many activists believe human rights and climate change are two issues that must be addressed outside of and above the traditional nation state jurisdictions. Intergovernmental organizations and international non-governmental organizations have proliferated and are increasingly important international actors, such as the World Trade Organization in organizing the global economy or Doctors Without Borders helping to battle Ebola. Yet states remain the dominant actors and it will be their actions, or more likely their inactions, that will shape our future. The territorial trap has sprung and we are largely stuck with it for the foreseeable future.

 

Are there any alternatives to modern political borders?

– Some have called for various types of global governance, like the EU but scaled up to encompass the entire world. In theory, there is no reason such proposals could not work. In reality, they tend to be rather utopian because there is nothing remotely close to consensus among the world’s governments or peoples that they would lead them to divest their sovereignty to some larger political organization, like the United Nations. It is also conceivable in theory that we could adopt some type of system reminiscent of those utilized by nomadic peoples where political authority and belonging was based on lineage, age, or other non-territorial variables. Such systems seem to have served humans well as we undoubtedly functioned within them for several millennia stretching back into the fog of pre-historic times. Yet again in practice, it is extremely difficult to see people transitioning from our territorially-based system of state sovereignty and citizenship to some type of non-territorial alternative.

 

The state borders within the EU have faded and a common idea is that the future is a borderless world and that crossing borders is easier than ever as the world becomes more and more global. But considering the rise of security fences and barriers around the world, Julian Borger, a diplomatic editor of The Guardian, stated in 2007 that ‘the new age of the wall has begun’.[4] How do you envision the future of borders? Will we enter the integrated utopia or venture into the global fragmented dystopia?

– I suspect the future of borders will remain as contradictory, arbitrary, and fascinating as it is today. Borders at all scales will continue to serve as foundational units for organizing daily activities all the way up to international relations. The question of utopia or dystopia will likely vary depending on wealth, education, and luck of birth. Those possessing riches or valued skills, or simply the good fortune to be born in developed countries, are likely to find the world increasingly open to them. People lacking those types of advantages are likely to find the world increasingly closed.

 

NOTES

[1] Hagen, Joshua and Alexander C. Diener (2012): Borders: A Very Short Introduction. Oxford: Oxford University Press; Hagen, Joshua and Alexander C. Diener (ed.) (2010): Borderlines and Borderlands: Political Oddities at the Edge of the Nation-State. Plymouth: Rowman & Littlefield Publishers.

[2] Vaughan-Williams, Nick (2012): Border Politics: The Limits of Sovereign Power. Edinburgh: Edinburgh University Press, p. 4–5

[3] Simon, Steven (2014): «The Middle East’s Durable Map». Foreign Affairs, 26 August. (Read 26 August 2014): http://www.foreignaffairs.com/articles/141934/steven-simon/the-middle-easts-durable-map

[4] Borger, Julian (2007): «Security fences or barriers to peace?». The Guardian, 24 April. (Read 5 October 2014): http://www.theguardian.com/world/2007/apr/24/iraq.julianborger

Livbøye til sentrum

Dei tradisjonelle bysentrum tapar terreng. Omsetninga fell og bydelssenter sprett opp som paddehattar. Men i det store utland har dei funne redninga i Business Improvement Districts. Ein organiseringsform som pustar nytt liv i gamle handlegatar. Det høyrast nesten for godt ut til å vere sant. Lat oss sjå om det er det.

Artikkel i Replikk #37: BYEN
av Martin Larsen Hirth

 

Den spede byrjinga

Stå på Torgallmenningen ein sur torsdags ettermiddag i februar og sjå kring deg. Nokre hutrar forbi i full fart, andre snik seg under Breivik-søylene i eit forsøk på å halde seg tørr. Oppover mot teateret kan ein sjå tomme butikklokalar. Set deg på Bybanen til Lagunen og opplev det motsette. Folk, fulle butikkar og høve til å gå tørrskodd.

Medan handelsverksemda i tradisjonelle bysentrum tapar marknadsdelar til kjøpesenter i bydelane, seglar ei ny samarbeidsform opp som vegen til frelse og fornya entusiasme i dei gamle handlegatene. Det forpliktande samarbeidet, kjent som Business Improvement Districts (BID), er ein organisasjonsform nytta i fleire storbyar i den vestlege verda. Den enkle måten å forklare BID på er at det er eit avgrensa geografisk område der forretningsdrivande har gått saman i eit forpliktande samarbeid om å forbetre tilhøva for økonomisk vekst. Norske sentrumsforeiningar har no starta arbeidet med å innføre den same ordninga i Noreg. Er denne forma for samarbeid berre eit felles krafttak for auka aktivitet i sentrumsområde eller er det endå meir privatisering av det offentlege rom? Og har det eigentleg nokon effekt?

For å finne opphavet til Business Improvement Districts lyt ein reisa tilbake til Toronto i Canada på slutten av 1960-talet og til handlegata Bloor West Village. Gata var tradisjonelt sett eit sentrum i Toronto, men opninga av ei nærgåande undergrunnslinje gjorde at folk som tidlegare hadde køyrd over bakken no reiste under og forbi handlegata. Samstundes opna det ei rekkje kjøpesenter i utkanten av sentrum, noko som ytterlegare reduserte tilfanget av handlande i Bloor West Village. Som eit botemiddel forsøkte dei butikkdrivande i Bloor West Village å starte friviljuge sentrumsforeiningar, men dei støtte raskt på problemet med at berre nokre få i kvar bygard var viljuge til å støtte arbeidet økonomisk.

Frustrerte gjekk eldsjelene til styresmaktene i Toronto og bad om lovgiving som gjorde det mogleg å pålegge alle butikkdrivande i Bloor West Village å gje eit økonomisk bidrag for å styrke handlegata. Dei fekk gjennomslag, og i 1970 var arbeidet kome så langt at det første Business Improvement Area[1] opna. Det første året genererte bidraga 47 500 dollar som gjekk til fysisk forbetring av området. Til dømes vart det satt opp blomsterkasser, det vart kutta ned tre og det var satt frem benker til dei handlande. Arbeidet i Bloor West Village opna for andre liknande tiltak og i dag er det over 70 BID berre i Toronto by.[2]

Frå byrjinga i Toronto for over 40 år sidan, har fenomenet med BID spreidd seg over store deler av den vestlege verda. I heile Canada finst det om lag 400 BID. I USA har det frå starten i 1974 i New Orleans kome nesten 1000 slike einingar, der Times Square i New York truleg er det mest kjende.[3] I 2003 vart ordninga introdusert til Storbritannia etter ei endring i lovverket gjennom The Local Government Act.[4] I dag er det totalt 201 BID spreidd jamt utover landet. Seinare har det òg kome BID i Tyskland, Irland, Belgia, Japan, Sør-Afrika, Jamaica, Albania og Serbia, samt at land som Danmark, Sverige, Frankrike og Nederland er i ferd med å vurdere ordninga.[5] Dei siste åra har foreininga Norsk Sentrumsutvikling (NSU), som er ei samanslutning av ulike sentrumsforeiningar rundt om i landet, jobba for å opne opp for liknande ordningar i Noreg.

 

Business Improvement Districts – kvifor, kva og korleis?

Å forklare kva BID er kan vere litt vanskeleg, rett og slett fordi arbeidsoppgåvene er ulike frå stad til stad, alt etter kva som svarar best på dei lokale tilhøva. Det kan vere noko så banalt som å setje ut blomsterkassar i handlegate for å gjere det meir triveleg eller å sørgje for at det er nok benkar til å setje seg ned og slå av ein prat utanfor butikkane. Andre døme er at administrasjonen for BID kan arbeide målretta for å få spesielle butikkar til å etablere seg i byen framfor at den enkelte huseigar må gjere det åleine, eller det kan vere å arrangere julemarknad eller ha juleljos i gatene.

I tillegg til fysisk opprusting og arrangement, driv dei òg med felles marknadsføring og koordinering dei næringsdrivande imellom. Eit vanleg tiltak er å innføre felles opningstider i området eller å ha nattope med tilhøyrande reklame. Ein kan seie at BID bidreg til å nytte nokre av dei mekanismane som kjenneteiknar eit vellukka kjøpesenter. Basert på erfaringane frå utlandet vert det òg brukt mykje tid på å halde områda reine, frie for hærverk og trygge for alle som nyttar seg av det.

Framgangsmetoden for å opprette eit BID er relativt lik. Det kjem eit såkalla «gyldig initiativ» for å starte prosessen om å arbeide fram ei BID-organisering. Det er viktig å merke seg her at ein einskild næringsdrivande ikkje kan kome med eit initiativ åleine, det må kome gjennom sentrumsforeiningar, næringsforeiningar eller liknande. NSU har satt ei grense i utkastet sitt på at eit initiativ er gyldig dersom det representerer «minst 20 prosent av dei verksemder som omfattas av ordninga».[6]

Næringsdrivande i det avgrensa området vedtek gjennom ei avstemming om dei saman skal investere i tiltak som styrker områdets konkurranseevne. På førehand er det bestemt kva for reglar som gjeld for avstemminga. Mest vanleg er det å kombinere prinsippet om ein person, ei røyst med ei form for økonomisk fleirtal. Det kan til dømes vere at dei som stemmer for BID må utgjere både 2/3 av dei røystande og stå for minst 50 prosent av omsetninga eller at dei må representere minst 50 prosent av eigedomsverdiane i det geografiske området. Ein slik kombinasjon er mellom anna forslått for ei mogleg norsk løysing.[7]

Det som skil BID frå vanleg friviljug samarbeid slik ein ser gjennom mange sentrumsforeiningar i dag, er at òg dei som røystar mot ordninga er forplikta til å bidra økonomisk. Det dei næringsdrivande røyster over er innhaldet i ein forretningsplan. Vanlegvis har denne ei tidsfesta ramme på fem år. Etter fem år vert spørsmålet om ein ynskjer BID teke opp til ny vurdering. I Storbritannia vel det store fleirtalet å fortsette etter første periode.[8] Det er eit viktig poeng at innhaldet i forretningsplanen ikkje kjem i staden for offentlege tenester, men i tillegg til desse. Det er sjølvsagt stor variasjon frå område til område og frå land til land kva dette betyr i praksis.

Etter vellukka avstemming vert det årlege pengebeløpet henta inn frå kommunen over skattesetelen og overført til den administrative leiinga av det nyoppretta BID. Trass i dette er det viktig å presisere at eit BID er næringsinitiert og styrt av dei deltakande næringsaktørane sjølve. Summen som vert betalt inn, ofte rekna ut frå beløpet ein betaler i eigedomsskatt om det finst i kommunen, er difor heller ikkje å rekne som skatt i tradisjonell forstand, men sjølvpålagt bidrag.[9] Faktisk syner erfaringar frå utlandet at betalingsvilja er god. Professor Tony Travers ved London School of Economics peiker på at «business are more than willing to vote for taxation when they control what it gets spent on. BID primarily provide services that cash-strapped councils cut».[10]

Etter at dei formelle prosessane er over, tilset styret ansvarlege personar for å stå for den daglege drifta. Styret vert samansett av næringsdrivande, representantar frå lokale styresmakter og som regel innbyggjarar som bur innanfor området om det er tilfelle. Styret er det ansvarlege organ og skal følgje opp at forretningsplanen vert sett ut i livet.

Om opprettinga av BID følgjer dei same prinsippa, er det ei rekkje skilnader på korleis dei fungerer etter starten. I hovudsak går desse skilnadene langs to linjer. Den eine er kven som bidreg til fellesskapet. I USA er det huseigarane som bidreg, medan det i Storbritannia er dei forretningsdrivande leigetakarane som er med i ordninga.[11] I forarbeidet Norsk Sentrumsutvikling har gjort med tanke på ei norsk BID-ordning, tek dei til orde for at det er huseigarane som er den økonomiske parten i samarbeidet.[12] Den andre skilnaden er kva for arbeid som vert gjort i kvart individuelle område. Dette er ikkje særleg rart, då kvart BID har sine eigne utfordringar. I USA vert til dømes mykje av inntektene nytta til å førebyggje kriminalitet og sørgje for tryggleik for dei handlande.[13] Det er lite sannsynleg at det vert prioritert like sterkt i Noreg.

 

Velprøvd ute – nybrotsarbeid heime

BID har altså eksistert i over førti år ute i den store verda. Kvifor kjem så Noreg springande etter no? Årsaka er den same i Noreg som i Bloor West Village: Kjøpesenter kring byane er i ferd med å undergrave tradisjonelle by- og handelssentrum. Ifølgje NSU har sentrum i dei norske byane «vært gjennom store og dyptgripende endringer i løpet av de siste tiårene. Sentrums rolle som markedsplass er utfordret gjennom en betydelig utbygging av nye handleområder i randsonen av byene og byregionene».[14]

Ei fersk utgreiing gjort for Miljøverndepartementet, samanliknar marknadsdelen for sentrum versus kjøpesenter i ti norske byar i perioden 2004-2012, og slår fast at alle bysentrum har hatt nedgang i handelen i perioden.[15] Trenden vert stadfesta i ein handelsvareanalyse for Bergen, som ikkje er med i departementets utgreiing. Bykjernen sin del av omsetninga for Bergen som heilskap har gått tilbake for alle varegrupper i perioden frå 2004 til 2010. Det er òg venta store kjøpesenterutbyggingar i bydelane.[16]

Norsk Sentrumsutvikling har sete seg i førarsetet for å opne opp for BID-samarbeid i Noreg. Med støtte frå Miljøverndepartementet er det no forsøk i fire norske byar: Stavanger, Trondheim, Hamar og Brekstad i Ørland kommune.[17]

BID er eit steg vidare frå dagens sentrumsforeiningar som opplever at friviljug samarbeid ofte har ei grense som stoppar når det økonomiske bidraget gjer seg gjeldande. Eit obligatorisk bidrag gjennom BID løyser den klassiske utfordringa med gratispassasjerar, der nokre betaler medan alle nyt godt av innsatsen. Til dømes gjeld dette store internasjonale kjeder der dei lokale butikkane ofte har vanskeleg for å få aksept frå hovudkontoret om å prioritere deltaking i lokale sentrumsforeiningar.

Det største hinderet NSU og andre tilhengjarar står framfor, er at det i dag ikkje finst ein relevant lovheimel som gjer BID mogleg. I ei juridisk utgreiing gjort på oppdrag frå NSU heiter det at arbeid knytt til infrastruktur eller liknande i eit byggeområde let seg gjere i ei BID-organisering, medan ein fullverdig BID-løysing ikkje fell innanfor dagens lovverk.

Dersom BID-modellen er ment for å skape aktivitet og virksomhet i området for øvrig, for eksempel arrangementer, markedsføring, mv vil reglene om urbant jordskifte etter dagens regler ikke gi adgang til tvungen kostnadsfordeling, og da heller ikke til opprettelse av egne rettssubjekter, for å koordinere slik aktivitet. Dette gjelder selv om det kun er en forsøksordning som ønskes innført i et begrenset antall kommuner i en begrenset periode.[18]

I tillegg til at det må kome juridiske endringar er det òg ei rekkje praktiske moment ved sjølve BID-ordninga i Noreg som må utgreiast nærare. Til dømes må ein avgjere om ordninga skal omfatte alle som driv med kommersiell verksemd i området eller berre dei som driv med klassisk varehandel. Eller kva storleik og på kva grunnlag bidraget til BID skal reknast ut frå. Det same gjeld korleis huseigarar kan fordele bidraget på sine leigetakarar. Skal dei kunne fordele alt vidare til sine leigetakarar eller må dei betale delar sjølve?

 

Kva er effekten av BID?

Om ein berre legg til grunn saksutgreiingane frå NSU, kan ein lure på kvifor ei BID-ordning ikkje allereie er innførd i Noreg. I saksutgreiinga vert det konkludert med at:

Det vil derfor være rett å konkludere med at BID har vist seg å være en velegnet modell for sentrumssamarbeid og finansiering av sentrumssamarbeid, og at det i stor grad har medvirket til å ivareta de samfunnsmessige sidene knyttet til sentrum. BID fungerer i rommet mellom det offentlige og det private. I den grad det reises innvendinger mot løsningen er dette ofte knyttet til at løsningene har beveget seg for mye til en av sidene.[19]

Ser ein derimot på forskingslitteraturen er det litt meir uklårt om BID-ordninga faktisk har den verknaden ein håper på. Ordninga er i sin natur eit interessant forskingsobjekt frå ei rekkje ulike fagretningar som geografi, offentleg administrasjon, økonomi og byplanlegging. Dette gjer at i takt med at fleire BID vert oppretta, aukar òg den kritiske merksemda frå akademisk hald. Særskild gjeld dette kring spørsmål knytt til demokrati, ansvarleggjering og regulering av offentleg rom.[20] Kven er det som bestemmer kva som skal gjerast innanfor området, er det dei forretningsdrivande eller er det folkevalde politikarar? Kven fører oppsyn og kontrollerer ulike tiltak som vert satt i gong, og er ikkje BID i endå større grad å legge til rette offentlege byrom for konsumentane?

Skal ein innføre ei BID-ordning i Noreg, er det òg særs viktig å sjå kritisk på dei områda som vert påverka og som ikkje har samband med kor vellukka den økonomiske utviklinga vert. Når det er sagt, er nett den økonomiske effekten det første ein studerer. Utan oppsving for bysentrum er det få argument for i det heile å jobba vidare med BID-ordninga i Noreg.

Kor vellukka BID vert oppfatta av dei næringsdrivande kan målast langs fleire variablar. Gina Caruso og Rachel Weber har i antologien Business Improvement Districts: Research, theories and controversies utvikla indikatorar for korleis ein kan måle effekten av BID. Dei tek til orde for at eigedomsverdi, fleire forretningar, kor tilgjengeleg området er, identitet, attraktivitet og tryggleik er dei beste måtane å måle effekt på, men legg òg til at kvart enkelt område må velje indikatorar som passer deira mål. I Noreg er det til dømes lite truleg at auka tryggleik er den viktigaste målsettinga. Medan fornying av BID etter første periode vert nytta av somme argumenterer Caruso og Weber for at dette i større grad er knytt til opplevd suksessforståing heller enn empiriske prov.[21]

Diverre, skriv Caruso og Weber, er det eit fåtal som tek arbeidet med systematisk å dokumentere effekten av BID-ordninga. Dei to peikar på at trass påstandar om høgare eigedomsverdi, auke i næringsverksemd og stigande livskvalitet så er det ikkje funne noko statistisk prov på at det er ei årsakssamanheng mellom BID og positiv utvikling. «BID are tempted to overattribute positive outcomes to their efforts given the difficulty controlling for other factors that may have had independent influence on the same outcomes».[22]

Casestudiar av kor vellukka enkeltområde har vore, er i tillegg lite egna til å identifisere eventuelle negative konsekvensar av BID som til dømes omfordeling av kriminalitet og kor vidt andre strøk vert svekka som følgje av at varehandelen trekk mot BID-områda.[23]

Likefullt finst det eksempel som tilseier at dei største BID-områda opplev ei stigning i eigedomsprisar. Furman Centre har gått gjennom eigedomsverdien i BID i New York og finn gjennomsnittleg at BID har stor innverknad på eigedomsverdien. Den varierer likevel mykje med storleiken på BID-området. Effekten er klart størst i store BID og primært på næringseigedom. Dei finn ikkje at bustader opplev same verdistigninga.[24]

Totalt sett er det få prov på den direkte økonomiske effekten BID-ordninga har. Det tyder ikkje det same som at det i enkeltdøme ikkje finn ei betring for bysentrum, men ein kan ikkje på overordna nivå seie at innføring av BID-ordningar gjev økonomisk vekst. Det er sjeldan kontrollert for andre variablar som kan påverke sentrumsområdet.

 

Ein ny styringseining?

Om ein ser bort frå resultatvurdering, er den prinsipielle skepsisen knytt til spenninga mellom offentleg og privat virke. Som nemnd over skriv NSU at BID ligg i rommet mellom det private og det offentlege. I deira eigen gjennomgang av erfaringar frå andre land, er gjennomgangstona at dei stadane der det oppstår kritikk er det fordi ein dreg forretningstanken for langt. «Et attraktivt og godt forretningsområde trenger også «beautification – blomster, uterom, sittegrupper, lekeområder mv».[25]

Samstundes er det gode grunnar til å hevde at dersom BID ligg i rommet mellom offentleg og privat, er det vesentleg nærare den private sida. Rett nok vil truleg nokre av oppgåvene falle mellom det som i dag vert definert som offentlige oppgåver, som til dømes avfallshandtering og gatelys, og oppgåver som er for store for private enkeltaktørar. Men spørsmålet er ikkje kva type oppgåver som vert utførd, heller kven som bestemmer kva for oppgåver som skal gjerast. Det er ikkje til å kome unna at BID er eit initiativ frå næringslivet og som langt på veg vert styrt av næringslivet sjølv. NSU skriv i utkastet sitt til norsk BID-modell at kjernen er at løysinga er «næringlivsstyrt og obligatorisk».[26]

Med dette som bakteppe reiser det seg spørsmål knytt til demokrati, ansvarleggjering og kommersialisering av det offentlege rom som ein må vere merksam på. Ei BID-ordning bør vere ansvarleg ovanfor tre ulike grupper: rettssubjekta i ordninga, dei som bur i BID-området og dei som bur i byen elles.[27] Eit viktig demokratisk prinsipp er i kor stor grad ein kan ansvarleggjere dei som sit ved makta. Ein kan til dømes kaste statsministeren dersom han får fleirtalet i parlamentet mot seg eller ein kan røyste dei ut av posisjon ved neste val. I modellen NSU har lagt fram for ei norsk ordning skal kommunen vere klageinstans og sjå til at forretningsplanen som er vedteke vert følgd.[28] Det er derimot uklart kven som kan klage. Om det berre gjeld dei forretningsdrivande som deltek i BID, kan dei ansvarleggjere BID overfor ein tredjepart som her er kommunale styresmakter. Like fullt må ein òg stille spørsmålet om innbyggjarar i området, for den saks skuld, alle innbyggjarar i kommunen har denne moglegheita. Og sjølv om private òg kan klage til kommunen, er det på grunnlag av ein forretningsplan dei som bebuarar ikkje sjølve har hatt nokon innverknad på.

Eit anna tilbakevendande spørsmål i diskusjonen om BID er om det auka nærværet til privat sektor i det offentlege rom svekker demokratiet. I forskingslitteraturen vert det mellom anna peika på at private bebuarar i BID ikkje er tilstrekkeleg representerte i styre og stort sett vert sittande som symbol for si eiga gruppe medan stemmevekta ligg hos huseigarar.[29]

I USA er det vanleg at BID-ordninga har til dels sterk påverknad på det som vert rekna for offentleg rom. Mykje av dette vert forhandla fram i ein avtale med lokale styresmakter tidleg i prosessen med å opprette BID.[30] Særskild har det vore debatt kring korleis uniformert personell i store BID opptrer overfor tiggarar, huslause og andre grupper, mellom anna ved å fjerne dei frå handlegatar. Både i USA og Storbritannia har domstolane slått ned på brot på menneskerettar. I motsetning til kjøpesenter har ikkje gater opningstider som gjev høve til å kaste bort dei ein ikkje ønskjer å ha der. [31] [32]

Denne reguleringa av offentleg rom er meir vanleg i USA enn det er naturleg å forvente i Noreg, men det har allereie vore debatt om korleis vektarar oppfører seg mot dei same gruppene i fleire norske byar.[33] Storbygruppa av næringsforeiningar i Noreg gjennomførde i 2013 ei undersøking som synte at tiggarar var blant det som irriterte folk mest i bysentrum.[34]

I forlenginga av det amerikanske dømet finn ein fleire relevante spørsmål som har vore mykje diskutert i Storbritannia, og som òg pregar den svenske debatten om innføring av BID-ordninga. Skal sentrum vere eit utstillingsvindauge for næringslivet tilrettelagt for dei som ønskjer å konsumere? Eller skal det vere vårt mest sentralt plasserte offentlege rom og møteplass? Sett til ein lokal kontekst i Bergen, er eit slikt spørsmål kanskje eigna til å vekke det same engasjementet som ein har sett kring ei eventuell opning for byreklame i offentlege rom.

 

Eit plaster på såret

I denne artikkelen har eg prøvd å gje eit innblikk i kva BID er for noko, kvifor mange meiner det kan vere eit godt verktøy og kvifor det er naudsynt å vurdere det med eit meir kritisk blikk enn som det har vore gjort i Noreg til no.

Er det eit problem at ein jobbar for å opne opp for BID i Noreg? Svaret på det meiner eg er nei. Det er unekteleg ei utfordring for norske bysentrum at dei tapar marknadsdelar, og dersom ein arbeidar ut frå grunntanken om at alle regionar treng eit kraftfullt bysentrum, er utviklinga til å uroe seg over. Difor er det bra at ein ser til kva som vert gjort i andre land. Samstundes er det ikkje slik at ei lovendring som opnar for BID er det same som at det faktisk vert innført i alle norske bysentra. I dag er det som oftast vel- og sentrumsforeiningar som ivrar sterkast etter forpliktande samarbeid. Utfordringa for mange av dei er at huseigarar og internasjonale kjeder ikkje sluttar opp kring gode initiativ. Sjølv om dei som ikkje bidreg i dag blir tvinga ved lov til å betale eit bidrag til BID-ordninga, må det først vere eit fleirtal for ei slik ordning. Og her utgjer denne gruppa eit viktig stemmegrunnlag. Det er difor ein valkamp i oppoverbakke for å sikre fleirtal. Ikkje uoverkommeleg, men vanskeleg.

Samstundes er det peika på ei rekkje problematiske områder som gjer at BID ikkje er unisont omfamna. Mellom anna gjeld dette utfordringar knytt til forvalting av offentlege rom og korleis private bebuarar kan få påverke nabolaga sine. Dette er prinsipielle spørsmål som må vektleggast i vidare arbeid. Ein skal lytte til kritikken, men ikkje alt kan overførast til ein norsk kontekst. Med ein medvite haldning til desse problema frå nasjonale og lokale styresmakter er det mogleg å ta lærdom av det som har vore problematisk andre stadar.

Sjølv om NSU er positiv til ordninga og dei fleste BID som vert oppretta vert vidareførd er det vanskeleg å sjå at det er vegen til frelse. Det finst lite overordna forsking som syner effekten av BID og det er heller ikkje slik at samarbeid i sentrum i dag er på eit nullpunkt. Ein må òg ta med i reknestykket at det er sterke kreftar i sving som ligg utanfor dei handelsdrivande sin kontroll, sjølv om ein opprettar BID. Dagens konkurransesituasjon er langt på veg eit resultat av norsk arealpolitikk dei siste 30 åra. Reguleringspolitikken og dei store arealgrepa vil framleis liggje hjå kommunen og her kan BID i beste fall berre bli ein ny lobbyaktør for å endre dei politiske føringane. Debatten om BID er eit godt bidrag til korleis norske bysentrum skal overleve, men ein treng eit meir nyansert bilete på det enn kva har vore tilfelle til no.

 

NOTAR

[1] Omgrepa Business Improvement District og Business Improvement Area vert begge nytta i litteraturen. I generelle vendingar nyttar eg utelukkande Business Improvement District.

[2] Bloor West Village: «History of Bloor West Village». (Lest 25. februar 2014):http://www.bloorwestvillagebia.com/about-us/history-of-the-bloor-west-village

[3] Times Square Alliance: «The Official Site of Times Square». (Lest 25. februar 2014): http://www.timessquarenyc.org/index.aspx

[4] The National Archives: «Local Government Act». (Lest 25. februar 2014):
http://www.legislation.gov.uk/ukpga/2003/26/contents

[5] Norsk Sentrumsutvikling: «Vitalisering av bysentrum – en norsk BID-modell». (Lest 25. februar 2014): http://www.norsk-sentrumsutvikling.no/BID.aspx?PID=168&M=NewsV2&Action=1&NewsId=63

[6] Norsk Sentrumsutvikling (2013): «Rapport om arbeidet i 2012. Utredning og utprøving av BID». (Lest 16. mars 2014): http://www.norsk-sentrumsutvikling.no/BID.aspx?PID=141&M=NewsV2&Action=1&NewsId=62

[7] Ibid.

[8] British BIDS: «BID Ballot Results». (Lest 16. mars 2014): http://www.britishbids.info/BIDLocations.aspx

[9] Norsk Sentrumsutvikling (2013)

[10] The Economist (2013): «Bid for Victory». The Economist, 17. august. (Lest 25. februar 2014): http://www.economist.com/news/britain/21583704-companies-are-stepping-provide-services-councils-are-cutting-bid-victory

[11] Ibid.

[12] Norsk Sentrumsutvikling: «BID – en aktuell utfordring: Styrket næringsfellesskap». (Lest 25. februar 2014): http://www.regjeringen.no/upload/subnettsteder/framtidens_byer/samlinger/Nettverkssamling_Bergen_okt2011/ATP/Dag2/BID_Styrket_naeringsfellesskap_en_orientering.pdf

[13] Gould, Ingrid Ellen, Amy Ellen Schwartz, Ioan Voicu (2007): «The impact of Business Improvement Districts on Property Values: Evidence from New York». Working paper 07/01, Furman Centre for Real Estate & Urban Policy, New York University. (Lest 16. mars 2014): http://furmancenter.org/files/publications/ImpactofBIDcombined_000.pdf

[14] Norsk Sentrumsutvikling (2013)

[15] Asplan Viak (2013): «Handel i og utenfor bysentrum». (Lest 16. mars 2014): http://www.regjeringen.no/upload/MD/2013/AsplanViakrapport_kjopesenter.pdf

[16] Bergens Tidende (2013): «Byggeboom for kjøpesentrene». Bergens Tidende, 24. april. (Lest 16. mars 2014):
http://www.bt.no/nyheter/okonomi/Byggeboom-for-kjopesentrene-2884758.html#.UtKBNfTuKGk

[17] Norsk Sentrumsutvikling: «Hva er norsk sentrumsutviklings BID-prosjekt?». (Lest 16. mars 2014): http://www.norsk-sentrumsutvikling.no/BID.aspx?PID=168&M=NewsV2&Action=1&NewsId=64

[18] Norsk Sentrumsutvikling (2013)

[19] Ibid. s. 49

[20] Hoyt, Lorlene og Devika Gopal-Agge (2007): «The Business Improvement District Model: A Balanced Review of Contemporary Debates». Geography Compass 1 (4): 946-958.

[21] Caruso, Gina og Rachel Weber (2008): «Getting the Max for the Tax: An Examination of BID Performance Measures», i Göktug Morcöl, Lorlene Hoyt, Jack W. Meek og Ulf Zimmerman (red.) Business Improvement Districts: Research, theories and controversies. New York: CRC Press.

[22] Ibid. s.347

[23] Hoyt, Lorlene og Devika Gopal-Agge (2007)

[24] Gould, Ingrid Ellen, Amy Ellen Schwartz, Ioan Voicu (2007): «The impact of Business Improvement Districts on Property Values: Evidence from New York». Working paper 07/01, Furman Centre for Real Estate & Urban Policy, New York University. (Lest 16. mars 2014): http://furmancenter.org/files/publications/ImpactofBIDcombined_000.pdf

[25] Norsk Sentrumsutvikling (2012): «Internasjonale løsninger». (Lest 16. mars 2014): http://www.norsk-sentrumsutvikling.no/BID.aspx?PID=141&M=NewsV2&Action=1&NewsId=61

[26] Norsk Sentrumsutvikling (2013)

[27] Hochleutner, Brian (2008): «BIDs farewell: The Democratic Accountability of Business Improvement Districts» i Göktug Morcöl, Lorlene Hoyt, Jack W. Meek og Ulf Zimmerman (red.) Business Improvement Districts: Research, theories and controversies. New York: CRC Press.

[28] Norsk Sentrumsutvikling (2013)

[29] Hoyt, Lorlene og Devika Gopal-Agge (2007)

[30] Dorritie, Adam (2010): «An Analysis and Evaluation of Business Improvement Districts». Goldstein Report 3. Department of Political Science, University of Louisiana.

[31] Hoyt, Lorlene og Devika Gopal-Agge (2007)

[32] Steel, Mark og Martin Symes (2005): «The privatisation of Public Space? The American Experience of Business Improvement Districts and their Relationship to Local Governance». Local Government Studies 31 (3): 321–334

[33] Oppland Arbeiderblad (2012): «Vektere jager tiggere bort fra gata». Oppland Arbeiderblad, 9. mai. (Lest 16. mars 2014):
http://www.oa.no/nyheter/article6048449.ece

[34] YouGov (2013): «Handlevaner i norske byområder». (Lest 16.mars 2014): http://www.kristiansand-chamber.no/files/Storbyundersokelse-handlevaner.pdf

«A tale of two cities» – drapet på Beirut

De mest dramatiske og langsiktige følgene av urban krigføring er ikke nødvendigvis den fysiske ødeleggelsen av bygninger og infrastruktur, men heller de samfunns- og identitetsmessige omveltningene som følger av konflikten. I visse tilfeller blir byen, både som fysisk rom og sosial funksjon, utsatt for målrettede angrep fra dem som har interesse av å «drepe» den. Denne artikkelen handler om hvordan Libanons hovedstad, Beirut, ble et drapsoffer.

av: Magnus Dølerud. På trykk i Replikk #37: BYEN. 

Beirut

Beirut, Libanon. Foto: Magnus Halsnes

Urban krigføring

I årene mellom 1975 og 1990 var Beirut, hovedstaden i Libanon, åsted for mange av de hardeste kampene i det som var en av det tjuende århundres mest brutale og uløselige interne konflikter. Litteraturen om konfliktens årsaker og forløp er nærmest uendelig, og strekker seg fra analyser med fokus på ekstern innblanding, regionalt stormaktsspill, palestinske flyktninger og PLOs[1] destabiliserende effekt, til en tvetydig og omdiskutert nasjonal identitet, ulmende sekteriske spenninger, og iboende svakheter i Libanons konfesjonelle politiske system. Sistnevnte garanterte en fast fordeling av maktposisjoner mellom de anerkjente religiøse sektene – først og fremst de kristne maronittene, sunni- og sjiamuslimene – og sementerte således de religiøse samfunnene som politiske interessegrupper. Det som nødvendig å nevne her, er at en skuddveksling mellom kristne militsmenn og PLO-medlemmer i Beirut i april 1975 drev landet ut i en lang og øyensynlig uunngåelig krig, som de fleste parter var forberedt på og mange ønsket.

Selv om mange deler av Beirut hadde vært mer eller mindre konfesjonelt definert også før krigen, hadde bevegelsesfrihet vært en selvfølge. Sekterisk blandede nabolag var ikke uvanlige. Som en nesten umiddelbar følge av borgerkrigen, som var et urbant fenomen de to første årene, ble de aller fleste bydeler og nabolag homogenisert. Spesielt tydelig var den markante todelingen av Beirut. Homogenisering tok form av tvangsforflytninger eller flukt, og etter kort tid var Øst-Beirut så godt som tømt for muslimer, mens andelen kristne innbyggere i Vest-Beirut var dramatisk redusert.[2]

For å forklare hvordan Libanons borgerkrig påvirket Beirut, må vi ta som utgangspunkt at væpnet konflikt i byer er mer enn bare det; byen er ikke bare scenen som konflikten utspiller seg på, men snarere offer for overlagte forsøk på å rasere selve byens «levedyktighet og levelighet» ved å undergrave sikkerhet, offentlig orden og livskvalitet, og ved å ødelegge ikke bare byens fysiske struktur, men også dens urbane sosiale infrastruktur.[3] Denne artikkelen tar utgangspunkt i begrepet urbicide, «bydrap», for å beskrive hvordan krigen endret byen som både fysisk og sosialt rom, og hvordan dette påvirket innbyggernes oppfatning av og atferd i dette rommet. Det fremheves at det tydeligste uttrykket for disse endringene var den tilnærmet fullstendige todelingen av Beirut, i to separate byer adskilt av «Den grønne linjen» mellom byens østlige og vestlige del. Jeg vil også gi eksempler på hvordan noen av byens innbyggere involverte seg i en form for fredsaktivisme som utfordret det dominerende narrativet og fiendebildene som opprettholdt segregeringen. Avslutningsvis gis det noen eksempler på hvordan ettervirkningene av krigen fremdeles preger Beiruts sosiale geografi, blant annet på grunn av en snever tilnærming til urban gjenoppbygging.

Etter de første rundene med kamper i 1975, var det hovedsakelig muslimske Vest-Beirut underlagt de revisjonistiske militsene og grupperingene, deriblant PLO, sin visjon om et (pan)arabisk, anti-imperialistisk Libanon. Deres mål var at konfesjonalismen skulle avskaffes som politisk system, slik at muslimer skulle få like mye innflytelse som kristne, og at Laissez-faire-prinsipper skulle nedtones. Det hovedsaklig kristne Øst-Beirut var dominert av den ultranasjonalistiske høyresidens visjon om et liberalistisk Libanon som en utpost for vestlig kultur og møteplass mellom øst og vest, der den kristne delen av befolkningen skulle beholde politisk hegemoni som garanti for sin eksistens. Til tross for den tydelige delingen av hovedstaden, fortsatte likevel kampene i Beirut og resten av landet. Skiftende allianser mellom de 186 forskjellige væpnende gruppene som var aktive i løpet av krigen, førte ofte til interne konflikter på begge sider av skillelinjen i Beirut.

De rent fysiske angrepene på og endringen av byens geografiske og materielle sammensetning, var som regel militære og taktiske. Typiske eksempler er blokkering av gater, åpning av nye beskyttede passasjer gjennom husvegger, konvertering av strategisk plasserte bygninger til festninger og, ikke minst: «Den grønne linjen», som var fronten mellom Øst- og Vest-Beirut og ble selve symbolet på konfliktens polariserende effekt. De fysiske endringene førte også til nye måter å oppfatte omgivelsene på, og å tilskrive dem meninger og funksjoner, noe som resulterte i en psykologisk og ideologisk nytolkning av byen og det urbane miljøet. Dette påvirket hvordan innbyggerne opplevde sin rolle i dette miljøet,[4] og konvensjonelle arkitektoniske preferanser ble snudd på hodet: en leilighet med minst mulig lys, luft og utsikt, var best beskyttet fra fallende granater. Biler var ikke bare transportmidler, men potensielle trusler som kunne eksplodere uten advarsel; rundt 3600 bilbomber ble detonert i Beirut i løpet av krigsårene.[5] Til tider kunne ødeleggelsen av visse områder være så total at man kjørte seg vill i velkjente nabolag.[6]

 

Bydrap

Konfliktens bieffekter rammer ikke bare objektive steder og samfunnsstrukturer. «Konflikter og kriger utspiller seg ikke i abstrakte politiske, økonomiske eller sosiale systemer, men i de konkrete livene til folk».[7] Det er derfor nødvendig med en fenomenologisk tilnærming til hvordan Beiruts innbyggere faktisk opplevde konflikten og dens innvirkning på deres omgivelser og dagligliv. Det er i enkeltpersoners «kropper og sjeler» at væpnet konflikt har de mest dramatiske effekter, og dette påvirker deres sosiale og politiske synspunkter og handlingsmønstre.[8] «For krig er, som vi har sett, ikke kun en tilstand som forsvinner så fort handlingene opphører, men selve samfunnet i ett av dets former», skriver den libanesiske sosiologen Ahmad Beydoun.[9]

Det er i kombinasjonen av den fysiske, psykologiske og ideologiske ødeleggelsen at man finner begrepet urbicide, bydrap. Skal man drepe en by, holder det ikke bare å ødelegge den. Man må også umuliggjøre dens funksjon som urbant miljø, som kulturell møteplass, og fjerne den geografiske plasseringens potensiale for å gjenoppstå som en «by» i både sosial og materiell forstand. Det er dermed nødvendig å være bevisst på at ødeleggelsen av det urbane rom er en distinkt form politisk vold – bydrap – og at dette fenomenet er langt mer enn en bieffekt av handlinger, som har som sin fremste funksjon å ta menneskeliv.[10] Som tidligere borgermester av Beograd Bogdan Bogdanović beskrev det: «det overlagte angrep på byens menneskelige og materielle bestanddeler med den hensikt å ødelegge deres iboende fellesskapsverdier».[11] Ideen er gammel. Da innbyggerne i Sikem gjorde opprør mot den israelittiske herskeren Abimelek, svarte han med å innta «(…) byen, og folket som var der, slo han ihjel; og han rev byen ned og strødde salt over den.»[12]

Selv om den fysiske ødeleggelsen av Beirut ikke var like total som i mange kjente historiske tilfeller, der byer ble utsatt for langt hardere angrep enn det som var nødvendig for å fordrive innbyggerne og slå ned motstand – Dresden, Hiroshima og Nagasaki er typiske eksempler – var angrepene på byen Beirut som sosial funksjon desto viktigere. Ødeleggelser og omfattende endringer i de urbane omgivelsene kan ofte vekke sterkere følelser og reaksjoner enn tap av liv. Bygde strukturer kan, i større grad enn enkelte liv, sies å reflektere selve fellesskapet og samunnets kulturelle arv, og er således forutsetninger for sameksistens.[13]

Det kanskje tydeligste og sannsynligvis best kjente tegnet på det libanesiske samfunnets polarisering og fellesskapets død, var likevel Den grønne linjen. Frontlinjen delte Beirut i to – to byer, to verdener, og to visjoner. Beltet av ruiner og ufarbare gater som lå mellom militsenes befestede posisjoner ble til et forlatt ingenmannsland herjet av snikskyttere, hvor viltvoksende vegetasjon etter hvert tok over og ga frontlinjen dens maleriske navn. Det viktigste, og i lange tider eneste åpne, krysningspunktet mellom Øst- og Vest-Beirut, var gaten som strakte seg mellom Nasjonalmuseet Mathaf i øst og nabolaget Berbir i vest. Mathaf-Berbir-krysningen var et viktig symbol på militsenes kontroll med samfunnet, og dermed også av avgjørende symbolsk betydning for dem som utfordret krigens logikk i Beirut. Dette krysningspunktet vil derfor senere i artikkelen fungere som scene for min tilnæming både til beirutboernes opplevelse av marginalisering som en følge av drapet på Beirut, og aktivistenes forsøk på å ta tilbake det offentlige rom og «gjenopplive» byen.

 

Umuliggjøringen av sameksistens

Endringen i Beiruts geografi begynte i sentrum, eller det såkalte «sentrale forretningsdistriktet», som ble hovedfokuset for væpnede kamper etter at de første lokale trefningene mellom militser hadde funnet sted i forstedene. Sentrum hadde før krigen vært selve symbolet på det kosmopolitiske og pluralistiske Beirut, der sameksistens utspilte seg i prakisis hver eneste dag. I motsetning til de forskjellige bydelene, som raskt fikk relativt klare, sekterisk definerte grenser og var kontrollert av bestemte militser, ble ikke bykjernen varig underlagt noen part. Kampene om sentrum handlet heller ikke om territoriell kontroll; tilsynelatende ville ingen gjøre krav på bykjernen, men alle vil ødelegge den – sentrum ble ryddet for å fungere som en «idealslagmark, ikke underlagt noen begrensninger, et rendyrket konfliktrom».[14]

Andre rom for sameksistens ble også målskiver for konfliktens parter, som de tverrsekteriske møtestedene og foraene for utveksling av ideer og argumenter. Ved å tvinge de konfesjonelle gruppene sammen i bestemte bydeler som var både militært og fysisk, og samtidig psykologisk og ideologisk befestet, ga konflikten opphav til det sosiologen Samir Khalaf har kalt «fryktens geografi».[15] En slik geografisk sammensetning av byen ble opprettholdt av veisperringer, barrikader og snikskytterreder på det fysiske planet. På det fenomenologiske planet ble bybildet markant preget av partienes og militsenes graffiti, propagandapamfletter og politiske plakater som resonnerte med innbyggernes frykt, fiendebilder og ekstreme gruppesolidaritet.[16] De liberale politikerne som mot slutten av borgerkrigens første år hadde advart mot følgene av en konfesjonell ghettofisering,[17] fikk nå smertelig rett.

Det som gjennom Libanons historie hadde vært en berikende – om enn utfordrende og tidvis risikabel – multikulturalisme og pluralisme, ble altså i løpet krigsårene omdannet til paranoia, fiendtlighet og differensiell sosial omgang. I tillegg til å utilgjengeliggjøre og ødelegge alle fellesarenaer, tvang krigens realiteter også befolkningen sammen i stadig mer avgrensede, homogene og selvforsynte «nabolag». Den bitende ironien i det hele, er at på samme tid ble nesten alle beirutboere, uavhengig av sekt, klasse eller yrkesgruppe, homogenisert i sin felles opplevelse av frykt, usikkerhet og marginalisering.[18]

Som vist var skillet mellom Øst- og Vest-Beirut i utgangspunktet basert på ideologiske motsetninger som førte til fysisk deling, som så spilte tilbake inn i de sekteriske identitetene som ideologiene hang sammen med. Borgerkrigen ble dermed raskt en konflikt som var en hybrid mellom ideologisk og sekterisk, der en ny orden ble etablert: Sektenes politiske autonomi, som var et resultat det konfesjonelle politiske systemet, ble omdannet til væpnet territoriell kontroll og forsøk på etnisk rensning, mens det liberale økonomiske systemet ga grobunn for militsenes rovdrift på sivilbefolkningen.[19] På det politiske planet ga todelingen også opphav til klart adskilte virkelighetsoppfatninger blant majoriteten av befolkningene i øst og vest. Selv om man kunne være enige om grunnleggende prinsipper om territoriell integritet, behovet for sikkerhet og et fungerende samfunns- og rettssystem, hersket det samtidig uenighet om hva som hadde vært den direkte årsaken til konflikten, hvem som var de (hoved)ansvarlige, og følgelig hvem som måtte ta initiativet til en forsoning.[20] På den måten oppsto en gjensidig forsterkende følelse av frykt for «de andre» og uvilje til forsoning – begge sider fastholdt at det var den andre siden som ikke ville slutte fred.

 

Fra beskyttelse til utbytting

Det sekterisk-ideologiske narrativet ble lettere å utfordre etterhvert som konflikten ble mer uoversiktlig og rammet mer tilfeldig både på hjemmebane og hos «de andre». Militsenes selvoppnenvnte beskytterrolle ble erstattet av rovdrift på sivilbefolkningen og interne oppgjør. Selv Den grønne linjen, som hadde vært en militær og ideologisk frontlinje, ble et verktøy for en annen form av sosial kontroll etter 1980. Passeringstillatelser hadde i utgangspunktet blitt innvilget på bakgrunn av sekterisk og politisk tilhørighet i tråd med militær- og sikkerhetslogikk. Men militsenes belsutninger ble i økende grad basert på tilsynelatende velstand og sosial status, i en oppvisning i «eklektisk og organisert hykleri».[21] Krigen innebar en rekke attraktive semi- eller illegitime forretningsmuligeter, og kapitalen som ble akkumulert gjennom disse dannet grunnlaget for store forretningsimperier etter krigen.[22] Dermed ble det, senest på midten av 1980-tallet, tydelig at militsenes aktiviteter ikke hovedsakelig fulgte en ideologi eller politisk logikk, men heller tok form av ren utbytting. En voldsom bølge av bilbomber, som rammet tilynelatende tilfeldige sivile mål, hadde i tillegg blitt trappet opp tidlig på 1980-tallet, og militsene manglet både evne og vilje til å forhindre at mange hundre sivile ble drept i slike angrep i løpet av få uker i 1981.[23]

Militsene hadde legitimert sin etablering av «fryktens geografi» med sekterisk-politisk logikk. Men selv om de sekterisk baserte identitetene og visjonene for Libanon ble klart dominerende i krigsårene, var ikke de gamle, kosmopolitiske visjonene fullstendig utryddet. Det fantes også en marginal diskurs om sameksistens, og selv om denne har hatt liten politisk påvirkning, skal ikke den psykososiale viktigheten underdrives.[24] Det kan også argumenteres for at denne marginale strømningen kjempet langt over sin egen vektklasse på det fenomenologiske planet – i kampen om beirutboernes oppfatning av tilværelsen – og dermed var en viktig faktor når det gjaldt å forhindre en fullstendig samfunnsmessig kollaps og forvitring av den nasjonale identiteten i Libanon.[25] De fysiske ødeleggelsene i Beirut var en fait accompli allerede i de første krigsårene, men i mange aktivisters øyne var kampen om byen som sosialt rom og kulturell møteplass enda ikke helt tapt, og en inkluderende, liberal nasjonalisme var fremdeles mulig.

En rekke libanesere hadde naturligvis vært motstandere av konflikten helt siden begynnelsen, av personlige, ideologiske eller forretningsmessige grunner. Etterhvert som den overnevnte utbyttingen ble tydeligere, fikk de relativt marginale antikrigsinitiativene gradvis bredere oppslutning. Budskapene slike initiativer fremmet, var som regel enkle og utpreget apolitiske av to grunner: Politikk hadde vært årsaken til konflikten, og det ville derfor vært lite hensiktsmessig for en gruppe som først og fremst ønsket en slutt på konflikten å ta side eller fremme et politisk standpunkt. For det andre hadde hundrevis av brutte våpenhviler og feilslåtte forhandlingsrunder gjort det smertelig tydelig at den voldelige konflikten måtte ta slutt før en politisk løsning i det hele tatt var aktuell.[26] I denne sammenheng er det interessant å belyse hvordan disse aktivistene forholdt seg til byen og de endringer i byrommet som fulgte av krigens logikk.

 

«La promenade des engrais»[27]

Det viktigste krysningspunktet mellom Øst- og Vest-Beirut var som nevnt den såkalte Mathaf-Berbir-krysningen. Under store deler av krigsårene var dette den eneste farbare veien mellom øst og vest i byen, og dette logistiske marerittet førte til at de som faktisk turte å krysse Den grønne linjen, ofte måtte sette av seks eller sju timer for å passere La promenade des engrais, «Møkkapromenaden», for å komme seg på jobb eller besøke familie på den andre siden. Etterhvert som oppfatningen av militsene endret seg fra beskyttere til kjeltringer, og konfesjonell selvhevdelse ble til påtvungen segregering, ble militsenes kontrollposter på hver sin side av denne overfarten det fremste geografiske uttrykket for befolkningens ydmykelse. Krysningen ble beskrevet som en «menneskelig zoo», der folk og fe løp i spissrotgang mellom snikskyttere og piggtråd, og hvor prinsipper raskt havnet på båten; kristne libanesere som krysset fra øst til vest erklærte høyt og tydelig sin kristne patriotisme ved det østlige kontrollpunktet, for så å påberope seg progressive venstreholdninger ved det vestlige.[28] Mathaf-Berbir var ikke bare et sted der mange ble drept, det var også dit verdighet og toleranse gikk for å dø.

En viss strømning blant fredsaktivistene ville endre på dette; selv om Mathaf-Berbir var et symbol på at Beirut var blitt to separate byer, var det også en potensiell møteplass. Denne strømningen hadde som mål, foruten det åpenbare kravet om å stanse krigen og sivilbefolkningens lidelser, å «ta byen tilbake», og å omdefinere de urbane rommenes symbolske og reelle funksjon, og beboernes oppfatning av dem.

Ideen til den første demonstrasjonsmarsjen kom fra studenten Iman Khalifeh våren 1984, etter ni år med krig. Hun samlet rundt seg en gruppe venner og likesinnede i det som i ettertid fikk navnet 6. mai-komiteen. Tanken var enkel: Ett demonstrasjonstog skulle begynne fra Øst-Beirut og ett fra Vest-Beirut, for så å møtes halvveis mellom Nasjonalmuseet og Berbir-sykehuset i en symbolsk «gjenforening» mellom de «to byene». Etter iherdige diskusjoner i arrangørgruppen ble man enige om at demonstrasjonen kun skulle fronte ett enkelt slagord: «Nei til krigen, nei til et tiende år, ja til livet», og i pressemeldingene ble deltakerne oppfordret til å marsjere i stillhet og holde alle politiske budskap unna arrangementet.[29] Selv om provoserende slagord ble unngått, var lokasjonen nøye utvalgt, og målet var å forvandle Mathaf-Berbir fra fornedringens punkt til forsoningens.[30] Planen om å heise det libanesiske flagget og synge nasjonalsangen ved møtepunktet[31] styrker inntrykket av at arrangørene ønsket å spille på en inkluderende nasjonalisme som representerte et forent Libanon.

Selv om noen hundre fredelige demonstranter kan virke som en ubetydelig trussel for tungt væpnede militser med politisk oppbakking, viste reaksjonene på den planlagte fredsmarsjen søndag 6. mai 1984 at krigsherrene forsto den symbolske utfordringen mot et av deres fremste punkter for sosial kontroll, og mot narrativet som legitimerte deres respektive herredømmer over Beirut. Arrangørene hadde på sin side undervurdert hvor langt militsene ville gå for å forhindre selv indirekte kritikk av deres aktiviteter, og hadde feilaktig tolket en midlertidig våpenhvile langs Den grønne linjen som et tegn på at marsjen ville være trygg.[32] Gjennom hele natten før demonstrasjonen skulle finne sted, ble den planlagte marsjruten utsatt for et voldsomt bombardement og beskytning, tilsynelatende uten noen strategisk hensikt. Da ilden opphørte nærmest umiddelbart etter at marsjen offisielt ble avlyst via meldinger i radiostasjonen Sawt Lubnan og Télé Liban,[33] ledet dette arrangørene til å konkludere med at visse «ikke tør eller ønsker å se vår marsj», og at formålet hadde vært å forhindre denne.[34] De som var villige til å ty til vold hadde nok en gang demonstrert sin makt til å definere det urbane rommets potensiale og funksjon.

Den enorme oppslutningen rundt initiativet til Khalifeh og hennes krets hadde likevel sådd et frø, og flere lignende aksjoner fulgte. I 1985 gikk en rekke organisasjoner og aktivistgrupper sammen i en løst definert ikke-voldsbevegelse, som blant annet omfattet de fleste av Libanons organisasjoner for bevegelseshemmede – i praksis som regel folk skadet i krigshandlingene – og det var disse som sto for neste «angrep» på Mathaf-Berbir, 22. november 1985.[35] Planen var den samme: To demonstrasjonstog fra hver sin side skulle møtes ved Nasjonalmuseet. Men igjen viste krigsherrene at de fullstendig manglet skrupler, og kamper mellom to av de ledende militsene i Vest-Beirut førte til at demonstrantene, som var på vei mot Den grønne linjen i rullestoler og på krykker, ble fanget i kryssilden.[36]

Demonstrasjonene tiltok i styrke og hyppighet utover 1980-tallet, spesielt etter at den libanesiske økonomien kollapset fullstendig, og inflasjonen som herjet i løpet av 1986-87 gjorde livet enda vanskeligere for den jevne libaneser.[37] I november 1987 gikk omlag 60 000 sivile demonstranter løs på barrikadene langs frontlinjen, og begynte å rive ned det fysiske uttrykket for byens todeling mens de ropte slagord som etterlyste nasjonal enhet.[38] Selv om demonstrantene ikke ble hindret av militsene i denne omgang – antagelig fordi de var for mange til å fjernes med vold – ble oppgaven for stor for vanlige kvinner og menn utstyrt med hakker og spader. Det var ikke før i 1990, etter den aller siste av mange «endelige» våpenhviler, at barrikadene langs Den grønne linjen endelig ble revet med hjelp fra myndighetenes bulldozere, og regjeringssoldater overtok militsenes stillinger.[39]

 

Den langsomme gjenopplivingen

Fryktens geografi stikker dypt, og etterkrigstidens politiske rivalisering langs sekteriske skillelinjer har bidratt til å opprettholde Beiruts fragmenterte urbane struktur. Selv om byen ved første øyekast er inkluderende, kosmopolitisk og multikulturell, og samhandling mellom medlemmer av forskjellige sekter kan virke vennskapelige, har dette klare geografiske begrensninger. Beiruts sammensatte befolkning lever i en hybridtilstand mellom segregasjon og sameksistens, og dette påvirker hvordan byrommene oppfattes og brukes. Symbolske grenselinjer opprettholdes mellom gruppene og mellom byrom med forskjellige funksjoner. En studie blant ungdom i Beirut viste hvordan de navigerer mellom «banale» og «ekskluderende» byrom. Banale byrom er områder der man handler, fester eller omgås med andre ungdommer fra forskjellige sekter uten at dette byr på problemer, fordi områdene anses som «nøytrale» og tilskrives liten sekterisk-politisk tyngde. Motsatsen er de «ekskluderende» byrommene, som betegner homogene boligområder der det oppfattes som risikabelt å bevege seg dersom man tilhører en annen religiøs gruppe.[40]

Ungdommene som uttaler seg i nevnte studie, reflekterer en bredere oppfatning som gjør seg gjeldende i Beirut. Krigens sekteriske vold gjorde Beirut som helhet til en dystopi, og dette er tydelig i hvordan begrepet «Beirut» ble brukt av internasjonale medier om alt fra dårlig vedlikeholdte gater i Oslo til gjengvold i Baltimore. For mange beirutboere ble dermed det best tenkelige alternativet – utopien – å leve i konfesjonelt homogene, beskyttede nabolag, og de fleste områder i Beirut er derfor fremdeles konfesjonelt definerte i dag.[41] Alle disse oppfatningene kan sies å representere en videreføring av «fryktens geografi» i etterkrigstiden, men der den avgjørende faktoren ikke lenger var trusselen fra militsene, men snarere skepsisen til «de andre». En av de tydeligste ettervirkningene av «drapet» på Beirut er nettopp denne fragmenteringen; byen er et lappeteppe av geografiske områder med forskjellige grader av politisk, praktisk eller sekterisk definisjon. Likevel består Libanon som ett land, og en undersøkelse fra 2006 viser at dette er i tråd med majoritetens ønske. Undersøkelsen avdekker også et av Libanons grunnleggende paradokser, som er tydelig mellom linjene i det som har blitt beskrevet over: Selv om de alle fleste libanesere anser landets pluralisme som berikende, mener nesten halvparten av befolkningen at sameksistens er «svært vanskelig», om enn fremdeles mulig.[42]

Det finnes likevel andre grunner til optimisme. Det kan trekkes klare linjer fra eksemplene på antikrigsaktivisme som er nevnt over, og frem til initiativer i dagens sivilsamfunn, og også blant disse kan vi identifisere tilsvarende strømninger av aktivisme. De som vil «ta byen tilbake» står i dag ofte bak initiativer som vil redde bygninger og områder fra en aggressiv utbygging av hovedsakelig luksuriøse boligprosjekter. I deres øyne truer dette med å sementere fragmenteringen av Beirut, og legger grunnlag for en klassebasert segregering i tillegg til den allerede problematiske sekterisk definerte geografien. Rent bortsett fra en fortetting av bosetting i potensielt spente områder, risikerer slike prosjekter også å destabilisere de lokale boligmarkedene og på den måten fyre opp under sosiale spenninger som ofte får sekteriske uttrykk.[43]

Disse aktivistene argumenterer i tillegg ofte for at ødelagte bygninger fra krigens dager fungerer som viktige minnesmerker over en katastrofe som aldri må å gjenta seg, og derfor bør bevares. Et fremtredende eksempel er det såkalte Beit Beirut, et arkitektonisk særpreget bygg, fullt av kulehull og granatskader, som lå strategisk til ved Den grønne linjen og huset utallige snikskyttere og militsposisjoner i løpet av krigsårene. Etter syv års tautrekking med grunneiere og utbyggingsvedtak, klarte en gruppe av aktivister og akademikere å redde bygget fra rivning i 2003, og det er nå planlagt som kulturelt senter og «minnemuseum» der den ødelagte fasaden skal bevares.[44] Slike initiativer føyer seg inn i samme tradisjon som demonstrasjonene ved Mathaf-Berbir på 1980-tallet: Målet er å ta byen tilbake i bokstavelig forstand, men også å omdefinere urbane områder fra lukrativ eiendom til sosiale rom. Noen ganger kan iherdig gjenoppbygging være til hinder for samfunnsmessig gjenoppliving.

For å forstå hvordan krig påvirker samfunnet, og kanskje spesielt urbane sosiale strukturer, er det viktig å se bortenfor den rent fysiske ødeleggelsen av omgivelsene, og være oppmerksom på hvordan det urbane miljøet ikke kun endres objektivt og fysisk, men også hvordan dette spiller inn i folks subjektive oppfatning av endringene og deres nye roller i disse omgivelsene, som til sammen utgjør et bydrap på flere plan. På samme måte må også motstrømningene i slike konflikter, aktivistene og krigsprotestene, sees i lys av deres rolle i utfordringen av og tilpasningen til slike sosiale, psykologiske og fysiske realiteter i sine forsøk på å redde restene av byen som et rom for sameksistens og samhandling. Materiell gjenoppbygging alene er ikke tilstrekkelig. Minst like viktig – og desto vanskeligere – er den sosiale revitaliseringen av det urbane rom.

 

NOTER

[1] Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, som hadde politisk og militær myndighet over de palestinske flyktningleirene i landet, og derfor ble ansett av mange på høyresiden som en trussel mot Libanons suverenitet.

[2] Yassin, Nasser (2012): «Beirut», i Cities, 29(1), ss. 64–73, på s. 69.

[3] Safier, Michael (2001): «Confronting Urbicide: Crimes against Humanity, Civility and Diversity and the Case for a Civil Cosmopolitan Response to the Attack on New York», i City Journal, 5(3), ss. 416–29; Beall, Jo (2007): «Cities, Terrorism and Urban Wars of the 21st Century», Crisis States Working Papers Series No. 2, (2). London: Crisis States Research Centre, begge sitert i Yassin, Nasser (2010): «Violent Urbanization and Homogenization of Space and Place: Reconstructing the Story of Sectarian Violence in Beirut», WIDER Working Paper, (2010/18). Helsinki: World Institute for Development Economics Research, s. 2.

[4] Fregonese, Sara (2009): «The Urbicide of Beirut? Geopolitics and the Built Environment in the Lebanese Civil War (1975–1976)», i Political Geography, 28(5), ss. 309–18, på s. 310.

[5] Saghie, Hazim (2004): «Crossings: Beirut in the Eighties», i Malu Halasa og Roseanne S. Khalaf (red.) Transit Beirut: New Writings and Images. London: Saqi, ss. 110–21, på s. 118.

[6] Lateef, Nelda (1997): Women of Lebanon: Interviews with Champions for Peace. Jefferson, NC: McFarland & Co, s. 256.

[7] Kassab, Elizabeth S. (1992): «The Paramount Reality of the Beirutis: A Phenomenological Approach to the Lebanese Civil War Reality», i Krieg und Literatur, 4(7), ss. 43–68, på s. 45.

[8] Ibid.

[9] Beydoun, Ahmad (1990): Mā ʻalimtum wa-dhuqtum: masālik fī al-ḥarb al-Lubnānīyah. Beirut: al-Markaz al-Thaqāfī al-ʻArabī, sitert i Karl Sharro (2003): «Warspace: The City in Civil Conflict», karlsharro.co.uk (Lest 27. februar 2014): http://karlsharro.co.uk/Final-warspace.html

[10] Coward, Martin (2006): «Against Anthropocentrism: The Destruction of the Built Environment as a Distinct Form of Political Violence», i Review of International Studies, 32(3), ss. 419–37.

[11] Bevan, Robert (2007): The Destruction of Memory: Architecture at War. London: Reaktion Books, s. 121.

[12] Dommernes bok 9:45.

[13] Coward (2006).

[14] Sharro (2003).

[15] Khalaf, Samir (2006): Heart of Beirut: Reclaiming the Bourj. London: Saqi, s. 122.

[16] Chakhtoura, Maria (1978): La guerre des graffiti, Liban 1975-1978. Beirut: Éditions Dar an-Nahar; Davie, Michael F. (1992): «Les marqueurs de territoires ideologiques à Beyrouth (1975-1990)», i L’Affiche Urbaine (Lest 20. Mars 2014): http://almashriq.hiof.no/lebanon/900/902/MICHAEL-Davie/MARQUEURS/Affiches-a-Beyrouth.html#fn0

[17] «Edde Talks of Ghettos for Christians», i The Daily Star, Beirut, 21. november 1975.

[18] Khalaf, Samir (2008): «The Pathologies of Protracted and Displaced Collective Violence in Lebanon», i P. R. Kumaraswamy (red.) Caught in Crossfire: Civilians in Conflict in the Middle East. Reading: Ithaca Press, ss. 75–93, på s. 78–86.

[19] Traboulsi, Fawwaz (2007): A History of Modern Lebanon. London: Pluto Press, s. 231.

[20] Salibi, Kamal (1985): «East Side Story/West Side Story: Contrasting Lebanese Views of the Civil War», CCAS Reports. Washington, DC: Georgetown University Center for Contemporary Arab Studies.

[21] Saghie (2004), s. 112.

[22] Picard, Elizabeth (2000): «The Political Economy of Civil War in Lebanon», i Steven Heydemann (red.) War, Institutions, and Social Change in the Middle East. Berkeley: University of California Press, ss. 292–322.

[23] O’Brien, Lee (1983): «Campaign of Terror: Car Bombings in Lebanon», i MERIP Reports (118), ss. 23–26.

[24] Seigneurie, Ken (2011): Standing by the Ruins: Elegiac Humanism in Wartime and Postwar Lebanon. New York: Fordham University Press, s. 4–5.

[25] Nasr, Salim (1990): «Lebanon’s War: Is the End in Sight?» Middle East Report (162), ss. 4–8; Michael Johnson (2001): All Honourable Men: The Social Origins of War in Lebanon. Oxford: Centre for Lebanese Studies, s. 227.

[26] Intervju med medlem av 6. mai-komiteen, Sanaa Ayaz Katcherian, Antelias, 23. juli 2013.

[27] Tittelen er hentet fra en kronikk i den Beirut-baserte avisen L’Orient-Le Jour, navnet henspiller på den breømte Promenade des Anglais i Nice. Nasr, Gaby(1984):«Musee-Berbir: la ‘Promenade des engrais’», i L’Orient-Le Jour, Beirut, 5. mai 1984.

[28] Ibid.

[29] «Communique du comite organisateur», i L’Orient-Le Jour, Beirut, 5. mai 1984.

[30] Intervju med medlem av 6. mai-komiteen, Sanaa Ayaz Katcherian, Antelias, 23. juli 2013.

[31] «Communique du comite organisateur», i L’Orient-Le Jour, Beirut, 5. mai 1984.

[32] Intervju med medlem av 6. mai-komiteen, Nicole Maillard, i Verdun, Beirut, 19. juni 2013.

[33] «La marche de la paix ajournee sine die», i L’Orient-Le Jour, Beirut, 6. mai 1984.

[34] Holst, Frode (1984): «Kuler mot fredsmarsj», Verdens Gang, Oslo, 7. mai 1984; «Les bombardements ayant empeche la ‘Marche du 6 mai’ – Le ras-le-bol contre les seigneurs de la guerre s’est amplifié», L’Orient- Le jour, Beirut, 8. mai 1984.

[35] Libanons nasjonaldag.

[36] Kabbara, Nwaf (2012): «Non-violent Resistance and Reform in Lebanon: The Experience of the Lebanese Disability Movement», i Elizabeth Picard og Alexander Ramsbotham (red.) «Reconciliation, Reform and Resiliance: Positive Peace for Lebanon», Accord: An International Review of Peace Initiatives, 24. London: Conciliation Resources, ss. 32–34, på s. 33.

[37] Nasr (1990), s. 7.

[38] Christiansen, Per A. (1987): «– Barrikadene må ned», Aftenposten Aften, Oslo, 10. november.

[39] Harbo, John (1991): «Våger vi tro det er fred?», Aftenposten Morgen, Oslo, 6. juli; Harbo, John (1990): «Barrikadene rives i Beirut», Aftenposten Morgen, Oslo, 17. november.

[40] Yassin, Nasser (2012): «Sects and the City: Socio-Spatial Perceptions and Practices of Youth in Beirut», i Are Knudsen og Michael Kerr (red.) Lebanon after the Cedar Revolution. London: Hurst & Co, ss. 203–17.

[41] Akar, Hiba Bou (2010): «Dissecting Utopia along Religious Lines: Spatial Construction of the Other in Beirut, Lebanon», i Traditional Dwellings and Settlements Review, 22(1), ss. 55–56.

[42] Hanf, Theodor (2007): «E Pluribus Unum? Lebanese Opinions and Attitudes on Coexistence», Letters from Byblos (14). Byblos: International Centre for Human Sciences.

[43] Marot, Bruno og Yazigi, Serge (2012):«The Reconstruction of Beirut: Sowing the Seeds for Future Conflicts?», métropolitiques.eu (Lest 15. januar 2014): http://www.metropolitiques.eu/The-reconstruction-of-Beirut.html

[44] Fielding-Smith, Abigail (2008): «House of the City», Now Lebanon, Beirut, 28. oktober (Lest 15. mars 2014): https://now.mmedia.me/lb/en/reportsfeatures/house_of_the_city; Maysam, Ali (2009): «A Museum for Collective Healing», Now Lebanon, Beirut, 12. juni (Lest 15. mars 2014): https://now.mmedia.me/lb/en/reportsfeatures/a_museum_for_collective_healing; «Beit Beirut Website», http://www.beitbeirut.org

Hva gjør parkerte biler når vi ikke er der?

Av: Bent Sigmund Olsen

En av tekstene fra Replikk #31: Transport

Det står parkerte biler overalt. Kjører man bil parkerer man like mange ganger. Så lenge det er parkeringsplasser nok tenker vi ikke mer over den saken. Men på hvilke måter parkerer vi? Hvordan oppstod parkeringen som vi kjenner den i dag? Og ikke minst: Hva gjør parkeringsformene med oss og våre omgivelser?

Biler er bygd for bevegelse, dyrket for fart, likevel tilbringer de mesteparten av tiden sin med å stå stille. Parkering er et av det moderne samfunnets minst glamorøse fenomener. På den ene siden er parkeringsplassene nesten alltid blant byer og tettsteders minst sjarmerende steder, på den andre siden er selve handlingen å parkere som regel bare en parentes i kjeden av aktiviteter en bilist foretar seg i løpet av dagen. Verken på et overordnet byutviklingsplan eller på et individuelt plan er parkeringen målet, og om det så er snakk om på det økonomiske eller på det følelsesmessige og sosiale planet investeres det så lite som mulig i parkeringen.

Parkeringsplassen er en en landskapstype hvis utseendemessige og bruksmessige karakteristika er sterkt beslektet med veien, og parkeringsplassen tilhører også i likhet med veien en en geografisk sone hvor det er bilen og ikke mennesket som har definisjonsmakten. Parkeringsplassen er del av bilens infrastruktur og det den amerikanske byplanleggeren Ronald Horvath kalte maskinrom:

Machine space, or territory devoted primarily to the use of machines, shall be so designated when machines have priority over people in the use of territory. Automobile territory in modern American cities exemplifies the concept of machine space.[i]

Til tross for at vi har vært igjennom over hundre år med massebilisme, er språkbruken rundt bilen fremdeles relativt unyansert. Parkering er ikke noe unntak. Garasje og parkering erkjernen, de øvrige uttrykkene er variasjoner av disse:Parkeringsplass, lukeparkere, parallellparkere, fellesgarasje, familiegarasje, dobbeltparkere, gateparkering, parkeringshus osv. Denne språklige enkelheten bidrar til å skape en forflatningseffekt som forsterker parkeringens tilsynelatende monotoni, og forkludrer vår evne til å se variasjonene i parkeringsformene og dybden i det sosiale spillet som omgir parkeringen.

Det er mange parkeringsrelaterte fenomener som kunne vært nevnt: Bilistenes fargerike forhold til parkeringsregler og parkeringsvakter, kvinners manglende evne til lukeparkering, den urbane russen og rurale råneres bruk av parkeringsplassene for å spille ut sine interne ritualer og så videre. Men her skal vikonsentrere oss om parkeringens hverdagslige gråhet; om parkeringsplassen (parking lot), gateparkeringen, privatgarasjen og parkeringshuset. Dette er fire av de viktigste parkeringsformene i Norge, og sammen sier de mer om samfunnet de er del av enn hvite striper på svart asfalt skulle tilsi.

Parkeringsplassen på Jonsvollkvartalet

I 2007 ble Jonsvollkvartalet i Bergen revet etter lang tids kamp. Et kvartal med til dels veldig gamle trehus måtte vike for planer om et hotell som senere ble til planer om et nytt bankbygg. Men aller først kom parkeringsplassen. Jonsvollkvartalet var satt i et klassisk urbant pausemodus. Små, gamle trehus ble erstattet med en stor flekk asfalt delt inn i en hvitmalt matrise av parkeringsfelt.

Den midlertidige parkeringsplassen i Jonsvollkvartalet er et skoleeksempel på hva urbanisten Jane Jacobs mente da hun beskrev parkeringsplassen som en anti-urban form, et tilbakevendende resultat av ødeleggelse. Som om det er nødvendig å rive ned byen for å redde den. Parkeringsplasser skaper grenser, skriver Jacobs, og i byer skaper grenser destruktive nabolag. Hun skriver: «Massive single uses in cities have a quality in common with each other. They form borders, and borders in cities usually makes destructive neighbors.»[ii]

Parkeringsplassen tilhører samme type byrom som containerhavner, jernbanespor, fotgjengertunneler, men også store parker og kontor- og universitetsområder etter stengetid. Steder hvor ensidig bruk og/eller monoton form skaper liminallandskap hvor en uforutsigbar kombinasjon av anarki og kjedsomhet setter den omkringliggende byens siviliserende kvaliteter under press.

Noen ganger er konsekvensene direkte truende: Parkeringsplasser skaper ødemarker som selv på dagtid kan være tomme for mennesker. Dette er ekstra merkbart i innelukkede parkeringshus. Så sent som i høst har innbrudd og hærverk på parkerte biler i Grieghallens kjelleranlegg vært en gjenganger i nyhetsbildet.[iii] For bileiere kan dette være sjokkerende og plagsomt, men samtidig er det en utilsiktet effekt av måten man bygger parkeringsplasser på – man skaper gode forhold for nettopp denne type handlinger.

Parkeringsplassen er et av de få stedene hvor man kan beskylde de andre for å være usiviliserte uten at man risikerer å bli beskyldt for å være en snobb. Det å være sivilisert betyr å behandle andre som fremmede og å smi sosiale bånd i kraft av distansen samtidig som en beskytter andre fra å oppleve en selv som en byrde[iv] . Selve uttrykket sivilisertkommer fra det latinske uttrykket civitas som opprinnelig betydde de ritualer, følelser og overbevisninger som tar form i byen, the city [v].
Sivilisert framferd spiller mindre rolle på en parkeringsplass enn ellers i byen, noe som av og til kan ha en en underfundig komikk over seg. Bilister kan være hensynsløst territorielle når de først har fått parkert bilen sin. Undersøkelser viser at en gjennomsnittlig bilist bruker 32 sekunder på å kjøre avgårde fra parkeringsplassen sin. Men hvis noen andre biler venter på at plassen blir ledig, tar det 7 sekunder lenger før de kommer seg avgårde.[vi]

Gateparkering på Landås

Den bergenske bydelen Landås strekker seg omtrent fra Haukeland sykehus og videre oppover mot Nattlandsfjellet før den ender blant høyblokkene på Mannsverk. Mesteparten av bydelen ble utbygd fra 1950 – 1970. I sin bok Byplanen – En historie om utviklingen av Bergen by beskriver Hans-Jacob Roald Landås som et pioneerområde innen norsk funksjonalistisk arkitektur.[vii] I etterkrigsårene var det et skrikende behov for boliger og det offentlige var en aktiv pådriver i å få etablert nye boligområder. På store deler av Landås ble det bygd funksjonalistiske lavblokker i mur, riktignok økte høyden betydelig mot slutten av utbyggingsfasen, og spesielt blokkene på Mannsverk fremstår som ruvende selv i dag.

I et intervju med Bergens Tidende i etterkant av lanseringen av boken, fremhever Hans-Jacob Roald Landås som en av Bergens mest gjennomtenkte og best planlagte bydeler.[viii] Det er ikke en urimelig påstand og nettopp derfor sier også parkeringsforholdene på Landås så mye.

I Norge var forholdet mellom mennesker og bil 1:22 i 1950, i Sverige var den 1:12 og i USA 1:3. Først etter at rasjoneringen ble opphevet i 1960 ble bilen allemannseie i Norge. I løpet av de neste tyve årene ble biltettheten like høy her som i andre europeiske land.[ix] Bilismen var ikke bare en inspirasjonskilde for arkitekter og byplanleggere, men skapte også muligheter for nye etterkrigsbydeler som nettopp Landås i Bergen og Lambertseter i Oslo. Bilen var grunnleggende i norsk etterkrigsarkitektur, men det var først og fremst den kjørende bilen man var opptatt av. At bilen også skulle stå stille var man ikke like nøye med ta hensyn til.

Gateparkering har stort sett vært den eneste muligheten for de fleste i bydeler som Landås, og denne formen for parkering regnes som en av de opprinnelige parkeringsformene:

It was assumed initially that motor-powered vehicles would merely replace horse-drawn vehicles. As with carriages and wagons, it was assumed that barns and livery stables would suffice for overnight auto and truck storage, and that motor vehicles in use during the day would be accommodated at curbside whenever and wherever the need arose. With the coming of mass-produced cars, however, old ways of thinking and doing quickly became obsolete.[x]

Siden motorvognene både kunne ta mer og mer last og kjøre stadig fortere, trodde man en stund også at antall kjøretøy på veien ville reduseres. En kommentator i det amerikanske tidsskriftet Horseless Age skriver så sent som i 1912:

Each motor truck replaces several horse-drawn rigs, so the total number of vehicles on the streets may reasonably be expected to decrease, even allowing for the natural increase in the amount of business done.[xi]

I etterkant er det lett å smile litt over denne fremstillingen, men bilene som står parkert gatelangs over alt på Landås er et vitnesbyrd om at til tross for all sin framsynthet og teknologioptimisme, så var man så sent som på 50- og 60-tallet ikke helt forberedt på hverken den kvantitative rekkevidden av den fremvoksende bilismen eller den sosiale dynamikken biler skaper selv når de står parkert.

På Landås er det de parkerte bilene, kanskje i enda større grad enn de kjørende bilene, som bidrar til å omdanne rolige og lite trafikkerte sidegater til maskinrom. Dette er verst i de gatene som har fortau. Fortauene skaper en tredeling av gaten hvor fotgjengere dyttes inn en smal sone i veikanten, mens bilen tar resten.

Man kan kanskje argumenter for at gateparkeringen på steder som Landås har element av sosialt samspill, i det minste mellom de av beboerne som har biler, en slags pseudo-offentlighet kretsende rundt et fellesprosjekt om maksimering av begrensede parkeringsressurser og at dette samspillet forsvinner når bilen settes inn i en garasje eller på reserverte plasser. En dårlig parkering kan tross alt okkupere og frata plassen fra flere naboer. I nabolag hvor beboerne har hverandre på armlengdes avstand ender dette fort opp som et passiv-aggressivt samspill som ikke egner seg til annet enn å skape irritasjon. Det mest ekstreme uttrykket for dette kommer til syne i de smaleste gatene hvor den gateparkerte bilen tar seg til rette selv der det ikke er plass. Dette fenomenet er mest fremtredende i de eldre delene av Sandviken og Nordnes hvor parkerte biler sperrer veien for brannbiler og søppelbiler.[xii] I valget mellom sikkerhet og parkering velger mange det siste.

Familiegarasjer i Ytrebygda

Mens en parkeringsplass kan være inngjerdet eller åpen, så er garasjen en innelukket konstruksjon. Garasje kommer fra det engelske garage som igjen kommer fra franske garer som betyr lagringsplass. Ordet er beslektet med det engelske uttrykket warehouse og i det minste på engelsk kunne garasje fort blitt warage eller noe lignende. At man i stedet valgte et fransk ord sier noe om hvor eksotisk bilen var i starten.[xiii]

Necessity for Ruins skisserer J. B. Jackson garasjens historie i tre faser.[xiv] I det første stadiet, den romantiske garasjen, er bilen leketøy for de rike. Denne fasens garasjer var ofte arkitekttegnede konstruksjoner plassert et stykke unna hovedhuset. Garasjens loft inneholdt gjerne også en egen bolig for sjåføren (nok et fransk ord: chauffeur). Etter første verdenskrig blir bilen allemannseie også for den amerikanske middelklassen. Det sammenfaller med at den praktiske garasjen dukker opp. Dette var prefabrikerte skur knapt større enn bilen. Disse garasjene stod gjerne i bakgården. Etter andre verdenskrig kommer familiegarasjen. Disse garasjene er ofte integrert i boligen, gjerne med indre dør inn i huset. Selv der familiegarasjen er frittstående, er den gjerne utformet som liten kopi av hovedhuset med vinduer og i samme stil. Den store garasjedøren er ofte enkelt ornamentert og utgjør en del hjemmets fasade ut mot gaten.

Familiegarasjen er den dominerende garasjetypen i dagens norske eneboligstrøk. Det er ikke bare bilen som blir oppbevart her: Hageutstyr, sykler, uteleker, frysebokser, verktøy og ikke minst en ofte betydelig mengde gammelt skrot som eierne ikke har hjerte til å kaste riktig ennå. Garasjen er blitt samlingspunkt for både for de praktiske og det nostalgiske; dels verktøyskrin og dels en familiesaga fortalt i form av gamle leker, sykler, møbler, inventar og annet løsøre etterlatt av tilværelsen.

Mens den parkerte bilen på Landås omdanner gatens offentlige rom til et maskinrom hvor bilen har hegemoni, integrerer familiegarasjen den parkerte bilen inn i det sosiale liv til resten av hjemmet.

Parkeringshus i Bergen sentrum

Byutviklingen i Bergen har gradvis fjernet gateparkering og mange av de større parkeringsplassene fra sentrumskjernen. I stedet har man med vilje komplisert sentrumsveinettet for å minske gjennomfartstrafikken[xv] og etablert flere større parkeringsanlegg i utkanten av bykjernen. Typisk for denne utviklingen er omdanningen av den store parkeringsplassen i Christies gate ved Lille Lungegårdsvann til den bilfrie Festplassen og etableringen av Klostergarasjen, det underjordiske parkeringsanlegget på Nordnes.
Denne politikken har også ført til at parkeringsplassen er blitt bilismens akilleshæl. Mens den midlertidige parkeringsplassen på Jonsvollkvartalet var et eksempel på parkeringsplassen som anti-urban form, så er Fylkesmann Lars Sponheims inngripen for å begrense tilretteleggingen av permanente parkeringsplasser i tilknytning det kommende bankbygget i Jonsvollkvartalet et eksempel på hvordan parkeringsplassen er blitt et sårbarhetspunkt for bilismen.[xvi] Dette er utvilsomt en fornuftig politikk. Det bidrar til å skape et bedre, og mer harmonisk bysentrum. Likevel er det noe som skurrer.

I boken Lots of Parking, som handler om amerikansk parkeringshistorie, beskriver John A. Jakle og Keith A. Sculle blant annet parkeringshusets utvikling. Her finner man paralleller med familiegarasjen. I likhet med familiegarasjens tidlige romantiske garasje er de opprinnelige parkeringshusene som kommer i årene 1890-1920 relativt elegante bygninger med skikkelige fasader som ikke skiller seg negativt ut sammenlignet med nabobygningene. Innvendig rommer parkeringshuset en rekke tjenester ut over parkeringen: bilvask, verksted, bilforhandlere, batteriladestasjoner, bensinstasjon osv. Siden det stort sett er de rike som eier biler i denne perioden har parkeringshusene ofte pauserom for sjåførene. Parkeringshusene hadde også en annen beliggenhet enn i dag, ideelt lå de ofte i nærheten av velstående nabolag.[xvii]

Parkeringshusets storhetstid er tiåret frem mot den store depresjonen. Parkeringshusene blir mer effektive, i denne perioden utvikler man en mer rasjonell plassutnyttelse for å maksimere antall parkerte biler og minimere tiden som går med til inn- og utkjøring. Innvendig vil dagens bilførere nå kjenne seg igjen, utvendig derimot ligner 20-tallets amerikanske parkeringshus fremdeles på hotellene, kontorbyggene og kjøpesentrene som omgir det.[xviii]

Mens de tidlige parkeringshusene var en del av nabolaget, ikke bare rent plasseringsmessig men også utseendemessig, blir parkeringshuset etter andre verdenskrig vurdert som en del av veien. Trafikkmengden, de kommersielle mulighetene og det positivistiske verdensbilde er for overveldende. Arkitektoniske og estetiske hensyn spiller nå nesten ingen rolle lenger:

Emphasis on traffic as the keystone in garage design installed those studying traffic scientifically and as authorities on its effects everywhere – traffic engineers – in primary roles on the team creating and evaluating almost every garage. Scientific understanding was their objective because it seemed a widely shared cultural faith that science afforded greater security than other paradigm. By implication, traditional architects were supplanted as too impressionistic.[xix]

Det typiske parkeringshuset som kommer ut av dette følger fire hovedprinsipper: «open deck, sloped floors, self-parking and clear-span construction.»[xx] Dette er i hovedtrekk også representativt for det typiske norske parkeringshuset, Bygarasjen er ett eksempel.

Det er en eiendommelig forskjell mellom hvordan privatsfærens garasjer utvikler seg til familiegarasjen som nærmest innlemmer bilen inn i familielivet, samtidig som det offentlige rommets parkeringshus går motsatt vei.  Det beste trikset man så langt ser ut til å komme opp med er enten å gjemme parkeringsplassen under jorden som i Nordnesparkeringshuset eller pakke den inn i en fasade som ligner de omkringliggende kontorbygningene, slik som parkeringshuset på Fortunen. Men dette løser ikke det grunnleggende problemet med parkering i byen.

Det er fint at de parkerte bilene er i ferd med å bli ryddet bort fra den bergenske bykjernen, men hvorfor må de bortgjemte parkeringsanleggene fremdeles være så preget av grå betong? Hvorfor må de akustiske forholdene være så dårlige? Hvorfor er lyset i parkeringshusene enten alt for dunkelt eller alt for skarpt? Hvorfor må det være så vanskelig å finne tilbake til bilene sine, mens så fort man setter seg inn og begynner å kjøre så er det plutselig masse piler som viser vei? Hvorfor må parkeringhusene i det hele tatt være så totalt utrivelige steder for fotgjengerne på vei til bilene sine? I Bergen av alle steder? Her, hvor parkeringsplassene har blitt fjernet på Torgallmenningen og Festplassen, slik at disse plassene har gjenoppstått som store, åpne sosiale allmenninger med lange tradisjoner i byens historie. Hvorfor forsøker man ikke å ekspandere den siviliserende kraften i disse store allmenningene inn i parkeringsanleggene? Fordi parkeringen tilhører ikke byen, men veien,

Parkering er noe som skjer når vi ikke følger med

Parkeringsplasser er blant bilismens største påvirkninger på landskapet. De skiftende holdningene til parkering i byer viser også hvordan bilens status har forandret seg. Byplanleggingen har forlengst passert det punktet hvor man for alvor har skjønt at parkeringsplassen har en destruktiv side som må temmes, ikke bare i kraft av trafikken som leder frem til den, men også i kraft av parkeringsplassen selv. Men denne innsikten har tilsynelatende lammet den fantasien som normalt ville gjort et forsøk på å omforme parkeringshusene slik at de i større grad kan stemme overens med de idealene som man forsøker å fremme i byens øvrige offentlige rom. Selv om den nå er mindre synlig på gateplan forblir parkeringsplassen et av byens fremmedgjørende grenselandskap. Dette står i kontrast til det som har skjedd i privatsfæren, hvor familiegarasjen vever den parkerte bilen inn i hjemmet. Der ute, ytterst i forstedene, er bilen en hund.


[i] Horvath, Ronald J. (1974), ”Machine space”, i Geographical Review 64, s 167-188

[ii] Jacobs, Jane (1992), The Death and Life of Great American Cities, New York: Vintage Books , s. 257

[iii] Se for eksempel: Bergens Tidende 24 nov. 2010, Ny bilherping i GriegPark,http://www.bt.no/nyheter/lokalt/NybilherpingiGriegPark-1200583.html

[iv] Sennett, Richard (1992), Intimitetstyranniet, Oslo: Cappelen, s 14.

[v] Ibid, s. 11

[vi] Jakle, John A og Sculle, Keith A (2004), Lots of Parking, Charlottesville og London: University og Virginia Press, s. 109

[vii] Roald, Hans-Jacob (2010), Byplanen – En historie om utviklingen av Bergen By, Bergen:Scandinavian Academic Press, s. 153

[viii] Bergens Tidende 29 des. 2010, Byen med de mange planene, http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Byen-med-de-mange-planene-1219837.html

[ix] Ibid., s. 143

[x] Jakle & Sculle (2004), s. 19

[xi] Ibid., s. 19

[xii] Se f.eks Bergens Tidende 22 april 2010, Rødt kort for parkering,http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Roedtkortforparkering-832525.html

[xiii] Jackson, J B (1980), The Necessity for Ruins, s. 104, Amherst: The University of Massachusets Press

[xiv] Ibid., s. 104

[xv] Roald (2010), s. 273

[xvi] Se f.eks Bergens Tidende 28.10 (2010), Sponheim vil ikke firehttp://www.bt.no/nyheter/okonomi/Sponheim-vil-ikke-fire-1182858.html

[xvii] Jakle & Sculle (2004), s. 114-116

[xviii] Ibid, s. 128

[xix] Ibid, s. 140

[xx] Ibid, s. 144

Next page →