Category Archives: Leder


Leiar #38: Grenser

«Frontiers are indeed the razor’s edge on which hang suspended the modern issues of war or peace, of life or death to nations.»
– George Curzon, 1907

Winston Churchill skrytte visstnok på sine eldre dagar av at han skapte emiratet Transjordan, dagens Jordan, med eit pennestrøk ein vårdag i 1921. Då den dåverande koloniministeren teikna opp grensene til den nye staten, skal han ha fått hikke medan blyanten strauk over ørkenområda mot sentral-Arabia. Hikka fekk det til å rykke i grenseneven til Winston og førte dimed til det snåle hakket ein ser på Jordan sine grenser mot Saudi-Arabia i dag. Hendinga, og hakket, er på engelsk kjend som «Winston’s hiccup».

Historia er sjølvsagt berre reinspikka vrøvl, både fordi grensa ikkje vart etablert før fem år seinare, og fordi sjølv ikkje britane var so likesæle når det kom til etablering av grenser. Dét var til gjengjeld franskmennene i Nord-Afrika, då dei teikna opp grenser mellom koloniane sine i Sahara-ørkenen, grenser dei såg på som interne og administrative.

Ei verd delt inn i overlappande og uklåre grensesonar nærma seg slutten. Ein stad måtte grensene gå, og det i form av strekar ein kunne stige over. Grensene ein ser på verdskarta er likevel ikkje like, korkje i utsjånad eller funksjon. Nokre eksisterer knapt anna enn på papir, medan andre er fysiske murar, stengde og uvenlege. Statsgrenser er difor meir enn berre strekar på kart. Dei endrar seg, skapar nye identitetar og endrar politiske situasjonar. Etter første verdskrig fekk ein 20 000 kilometer med nye grenser i Europa. I dag bygger EU ned sine eigne interne grenser samstundes som fleire og fleire steinar blir lagt på dei ytre. Sjølv ideen om kva grenser er, endrar seg. Medan varer flyt friare over landegrensene, stenger dei same grensene visse folk ute. REPLIKK” har intervjua den amerikanske grenseforskaren Joshua Hagen om grensene si notid og framtid.

Definisjonar og innhald i omgrep kan endre seg over tid, mellom anna når det kjem til definisjonar av regionar. Eit døme på dette er den eurosentrisk nemninga Midtausten. Før første verdskrig kalla ein delar av regionen for Nærausten for å skilje området frå den dåverande ideen om Midtausten og Det fjerne austen. Kva ein meiner med Midtausten i dag varierer nesten frå person til person, og mange blandar saman religion, etnisitet og geografi når dei omtalar regionen. Nokre liknande problemstillingar finn ein i forsøka på å definere Europa for, til dømes, tusen år sidan. Kva, og ikkje minst kven, skulle eigentleg inngå i Europa, og kvifor? Terje Breigutu Moseng går nærmare inn på historieskriving i mellomalderen, og Liudprand av Cremona sitt forsøk på å skrive ei historie om «heile Europa».

Overlappande krav til eitt og same territorium har ofte ført til politisk spenning, konflikt og krig. For Noreg sin del har den mest problematiske og konfliktfylte grensa sidan andre verdskrig vore den mot Russland. Medan landgrensa vart avklart tidleg på 1800-talet, vart ikkje grensa til havs avklart før i 2010. Noreg og Russland vart då samde om ei ny grenseline i Barentshavet og Polhavet ved å dele eit førti år gamalt problem i to. Den norske grensa mot Russland var under den kalde krigen òg eit skilje mellom to økonomiske system, men då Sovjetunionen klappa saman fekk ein friare handel over landegrensene. Maja Finnes Sollid skriv om korleis ein meir tilgjengeleg marknad og institusjonell utvikling i Russland byr på problem for vestlege og norske aktørar.

Noreg sitt forhold til Russland har fleire kompliserte sider. Under den kalde krigen var Noreg den einaste staten i NATO som delte grense med Russland, noko som sette dei norske styresmaktene i ein litt spesiell situasjon der ein trengde eit venleg forhold både til aust og vest. Ragnhild Eitungjerde Høyvik har skrive om korleis Noreg brukte kulturdiplomati som balansepolitikk.

Grenser er ikkje berre statsmakt og skilje mellom territorium. Meir abstrakte grenser kan vere like merkbare, ikkje minst i det offentlege ordskiftet. Her er grensene for kva som er greitt å seie høgt omskiftelege og i kronisk endring. Natalie Milde og Hjørdis Maria Longva i REPLIKK” har diskutert offentleg diskurs og skandinavisk debattkultur med Hilde Sandvik, kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende.

Mennesket er glad i å sette grenser og dele verda inn i definisjonar, diagnosar og båsar. Det skapar struktur og kunnskap, men fører òg med seg skiljeliner der gråsoner ikkje alltid er velkomne. Det oppstår grenser mellom det tilsynelatande normale og det unormale. Nora Hjelmbrekke tek oss med inn i den svenske romanen Drömfakulteten, ein roman som utforskar gråsonene mellom det ekstreme, men normale, og det sjuke ved å sjå på livet og sinnet til ekstremfeministen Valerie Solanas.

Grenser er òg fysiske, spesielt i form av bakkar, berg og fjordar her på Vestlandet, noko som har ført til at vestlendingane har vore svært godt kjende med tunnelen, og dimed kvarandre. Maria-Rosa Doublet skriv om korleis fråfallet av administrative og kommunale grenser mellom Arna og Bergen har påverka dialektane i Ytre Arna i løpet av ein generasjon.

Ingenting skapar identitet som grenser. Berre spør nokon frå Sogn og Fjordane. Eg er frå Sunnfjord, ikkje Nordfjord eller gudsforlatne Sogn. Kvar ein kjem frå er tett knytt saman med grensene for staden, sjølv om ein ikkje eigentleg heilt veit kvar dei faktisk går. Eit av dei store statsprosjekta om dagen er den komande kommunereforma, personifisert gjennom kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner, der ein ynskjer å fjerne grenser mellom kommunar og slå dei saman til større einingar. Det er ikkje berre å fjerne eit fysisk skilje, og reforma kjem til å røre ved identiteten til mange. Marius Myklebust har sett nærmare på korleis tilhengarar og motstandarar av kommunesamanslåingar ser på kommunereforma.

Medan bønder framleis får romstere fritt med si eiga tid, og har arbeidsoppgåver som varierer med natur og sesong, fekk arbeidarane med industrialiseringa strikte arbeidstider der ein var på arbeid i eit spesifikt tidsrom. Ein fekk eit tydlegare skilje mellom arbeid og fritid. Joakim Valevatn utforskar korleis akkurat dette skiljet er ferd med å endre seg i møte med kunnskapssamfunnet, der vi kan forvente eit grenselaust arbeidsliv utan privatliv.

Det skjønnlitterære bidraget kjem frå danske Amalie Laulund Trudsø, som gjennom ein suite kortprosatekstar syner grenseflater i nære relasjonar. Kunstbidraget i dette nummeret av REPLIKK” er fotografi og akvarellar av Hanne Dale.

God lesing!
Magnus Halsnes
redaktør

, 20/11/2014. Category: Leder. Tagged: , .

LEDER

Replikks redaksjon har, like forutsigbart som at årstidene skifter, mistet noen av sine erfarne redaksjonsmedlemmer, og fått noen nye. Kanskje nettopp fordi Replikk preges av denne konstante gjennomstrømningen av nye driftige og engasjerte studenter låses Replikk sjelden fast i gamle spor, men revitaliseres og utvikler seg i stadig nye retninger. Samtidig forsøker vi å bevare og bygge videre på de visjoner og den innsatsen som tidligere redaksjoner har lagt ned.
 
Også i dette nummeret av Replikk leverer vi tekster av høy akademisk kvalitet. Vi har hentet tekster både fra de unge og lovende, og fra mer rutinerte skribenter. Som ellers finner du at vi kretser rundt et bestemt tema. Denne gangen er temaet Amerika, og vi har stilt enda strengere krav enn tidligere til skribenter rundt temavalg. Dette, nettopp fordi du som leser skal vite akkurat hva du får – tekster om Amerika.
 
Er AMERIKA en tilstand heller enn et kontinent? Vi har latt oss fascinere av dette spørsmålet, og drivkraften bak denne utgaven har vært ønsket om å formidle andre fortellinger om Amerika, stemmer som vanligvis ikke når frem i det offentlige ordskiftet. Våre skribenter har tatt oppgaven. I den store utvandringen til Amerika hvor Den gamle verden ble forlatt, representerte dette kontinentet en drøm om et bedre liv i immigrantenes søken etter lykke. Amerika fremstod som manifesteringen av en europeisk visjon, en ny verden – et mulighetenes landskap. Amerika er noe mer enn USA, både i sin geografiske, språklige og kulturelle utbredelse. Amerika er ikke bare subprime-lån og finanskrise, presidentvalg og kampen mot terror.
 
Søken etter, og utfordringen av, de rådende oppfatninger om Amerika(er) foregår i dette nummeret gjennom andre linjer, på skråplanet og via omveier – hele tiden drevet fremover av overbevisningen om at det fortsatt finnes flere fortellinger om Amerika…
 
FAGKRITIKK har vært et av akademias særpreg, men hvilke kår har den i dag? I etterdønningene av kvalitetsreformens gjennomstrømningsproblematikk har Replikk ønsket å sette søkelyset på fagkritikkens virksomhet og betingelser. Gis det rom for kritisk ettertanke rundt eget fag i en studiehverdag preget av strengere krav om effektivitet og studieprogresjon? For å mobilisere studenter til selv å reflektere rundt disse problemstillingene, utlyste vi en tekstkonkurranse med temaet fagkritikk. På vegne av redaksjonen vil vi med dette gratulere vinneren av konkurransen.
 
Her finner du også teksten Ha mot til å kritisere faget ditt, der Helge Jordheim på oppfordring av Replikk drøfter fagkritikk i lys av Kants dannelsesideal. Vi vil også benytte anledningen til å takke vår høyst kompetente jury som kastet glans over prosjektet ved å ta seg tid til å lese gjennom de innsendte bidrag og kåre en vinner. Takk til Frode Molven, Cathrine Holst, Erling Sandmo, Hilde Sandvik, Bjørn Christer Ekeland og Anne Lise Fimreite.
 
KUNSTBIDRAGET Yellow Swans er et samarbeid mellom Replikk og det abonnementsbaserte fanzineprosjektet Distribusjon. Du finner det som et eget hefte bakerst i tidsskriftet.
God fornøyelse!
 


 
 

Leder

VI HAR LAGET EN ANNERLEDES UTGAVE AV REPLIKK. Redaksjonen har vært gjennom store utskiftninger, og nå er det bare minner, én og annen kaffekopp og selvfølgelig et anselig antall utgaver igjen etter dem som i sin tid revitaliserte det bankerotte tidsskriftet. Plutselig var det opp til oss, nykommerne, å føre arbeidet videre, og sette vårt preg på Replikk. Så hva mener vi skiller #23 fra tidligere utgaver? Vi har i enda større grad forsøkt å favne et bredere spekter av tekster og sjangre. Som vanlig trykker vi flere bidrag fra unge kunstnere, og håper vi er et godt utstillingsvindu for forskjellige visuelle uttrykk. Blant annet bidrar fotograf Hilde Jørgensen med tekst som en integrert del av kunstverket «Hunter`s Game», i tillegg til at vi presenterer et utdrag av masteroppgaven til kunstneren Adriana Alves. Andre litterære sjangre enn den akademiske artikkelen er også viet større plass. Her finnes både essay og lyrikk, samt kortteksten «Alt var så smått» av Agnes Ravatn. Å bruke selvskrevne dikt som en del av doktorgradsavhandlingen er uvanlig, og det er spennende å kunne få trykke «Women on the Shore” av Peter Atakuma Agbodza, Phd i african studies. Likevel, noen ting er som de «alltid» har vært: også denne gangen samtaler vi med en sentral skikkelse i moderne samfunnsforskning. Israelske Shmuel Eisenstadt er intervjuet i forbindelse med utdelingen av Holbergprisen 2006. Akademisk boikott av Israel har lenge vært på dagsorden, derfor var det underlig at verken jury eller prisvinner ble utsatt for kritikk på dette grunnlaget. Spørsmålet rundt hvorvidt en representant for israelsk akademia burde motta en slik æresbemerkning kom aldri opp, og Eisenstadt kunne innkassere både 4,5 millioner kroner og akademisk anerkjennelse. Med kommentaren fra den anerkjente palestinaaktivisten Ebba Wergeland håper vi å få utløst en debatt rundt dette temaet. Wergeland forklarer i sitt innlegg hvorfor Eisenstadt ikke burde fått Holbergprisen, mens Eisenstadt i samtale med Simen Øyen redegjør for de teoretiske poengene som gjorde at han faktisk fikk den. Temadelen for denne utgaven har fått navnet ”Utenfor”. Akademia og media har lang tradisjon for å rapportere fra det etablerte samfunnets randsoner, og vi skal selvsagt ikke være dårligere. Hanne Thuens artikkel «Produksjonen av rom og normative geografier» tar for seg identitetsdannelse blant homofile i by og bygd, og kunstneren Adriana Alves rapporterer fra sin samtid og slår fast at hun ikke føler seg hjemme der. Hedda Høgåsen-Hallesby forteller om fremmedgjøring av kvinneskikkelser i moderne vestlig litteratur og opera, mens Torgeir Überg Nærland i sin artikkel «Dansebandfeber» belyser et ellers akademisk underrapportert felt. Hvem er utenfor og hvorfor? Ungdom tar til barrikadene i København og kjemper for retten til å være annerledes, mens velgermassen til FrP føler seg oversett i en verden de mener dyrker outsiderne, bohemene og kunstnerne. I FrPs verden er ”folk flest” et offer for en elitekultur, til tross for at de selv representerer en fjerdedel av befolkningen. Ungdommen i København føler sin kultur truet av liberale kapitalister, samtidig som ungdomskultur og kulturutrykk nyter status i media, akademia, og blant kultureliten. Det hele virker paradoksalt. Samtidig er det forståelig. Når ungdom ser sine øvingslokaler og konsertscener knust av gravemaskiner, er kanskje følelsen den samme som når ”folk flest” ser jazz-festivaler få millionstøtte av staten, og landspressen heller vier plass til 120 Days enn Jenny Jensen. Og utenfor dette igjen står akademia og dømmer og analyserer. God lesning!

LEDER

VI BLIR FÆRRE OG FÆRRE studenter igjen i redaksjonen i det som en gang var et student-tidsskrift. De fleste av oss begynner å bli ferdige med gradene våre og noen av oss har måttet ta seg ordentlige jobber – og da stort sett i administrasjonen ved Universitet i Bergen. Fra å være skarpsindige skribenter og frie tenkere, er vi nå omgitt av saksbehandling og kansellispråk. All vår omgang med tekst er av det byråkratiske slaget. Jeg håper ikke dette har fått en uheldig innvirkning på tidsskriftets innhold.

I forrige Replikk hadde vi Habermas som tema der vi gjorde et poeng av hvor utilgjengelig teoriene hans kan fortone seg og at ingen andre enn de innenfor akademia ville kjent igjen Habermas spaserende gatelangs i Bergen. Denne gangen har vi valgt å trekke frem en annen filosof av høyeste tverrfaglig interesse: Friedrich Nietzsche. Nietzsches’ filosofi kan også være vanskelig tilgjengelig. Heller ikke mange ville kjent igjen Nietzsche på gaten, og de få som ville kjent han igjen, hadde blitt svært overrasket fordi Nietzsche har vært død i over 100 år. I dette nummeret presenterer vi et utdrag fra den første norske oversettelsen av ”Morgenröte”. Videre tilbyr vi en artikkel av Helene Lazaridis om Lorentz Dietrichson, Norges første professor i kunsthistorie. Her beskrives Dietrichsons reiseskildringer og hvordan fortellingen blir til i møtet mellom nåtid og fortid, det nære og det fjerne. Vi har videre en artikkel som omhandler og modifiserer synet på den amerikanske kulturimperialismen. Amerikansk populærkultur består av så mye mer enn Hollywood og Mikke Mus. Dette er i utgangspunktet artikler basert på master/hovedfagsprosjekter i samsvar med vår intensjon om å formidle arbeid innenfor humaniora og samfunnsvitenskapene. Alternativet er ofte at slike avhandlinger blir liggende i en mørk bibliotekskjeller. Nå er det mange oppgaver og avhandlinger som har det best i en mørk bibliotekskjeller og som dermed bør forbli der. Likevel håper jeg at de artiklene vi har trukket frem utgjør et representativt utvalg av aktuell forskning på master- og hovedfagsnivå.

En siste artikkel som jeg vil trekke frem, er ”Det liberale dilemma II” av Petra Hedberg. Denne artikkelen er aktuell i forhold til en debatt som har pågått i Klassekampen denne sommeren med utgangspunkt i en kronikk Gunnar Skirbekk hadde i Dag og Tid. Oppsummert i en setning tar denne debatten for seg norske intellektuelles befatning og stilling til politisk Islam og hvordan være tolerant mot det intolerante. Og dette leder meg til nok et allment poeng i disse tider. Når den britiske innenriksministeren John Reid, i forbindelse med antiterror-operasjonen på Heathrow den 9. august, uttalte at tradisjonelle oppfatninger av individuelle friheter og rettigheter er utdaterte når vi i det 21. århundre står ansikt til ansikt med en stadig økende terrortrussel, får jeg uhyggelige assosiasjoner til Georg Orwells 1984.

Dette dreier seg ikke bare om grunnleggende rettigheter, men om et fremvoksende fiendebilde som det er grunn til å advare mot. Orwell skriver i 1984 om de tre kontinentene Oceania, Eurasia og Øst-Asia som vekselvis og jevnlig enten er i krig med hverandre eller i forbund med hverandre. For 20 år siden var det Sovjet, og det som ble kalt kommunisme, som utgjorde et fiendebilde. Idag er det hovedsaklig de arabiske statene og det som blir kalt politisk Islam. Uansett, her håper jeg Replikk kan fremstå som – i det minste – et lite bidrag til en kritisk offentlig diskusjon og dermed nyansere virkeligheten i en tabloid hverdag.

Simen A. Øyen, redaktør

Uoppnåelig anerkjennelse?

Hvem andre enn de som er tungt inne i akademia hadde kjent igjen Habermas på gaten, spaserende på Fisketorget eller sittende på Fløibanen, da han var i Bergen for å holde seminar og motta pris i slutten av november? Slik sett er Holbergprisen for de få å glede seg over. De kritiske stemmene kan ha rett i at prisen er for eliten.

Prisen har blitt kritisert for å styrke føydale og uheldige maktstrukturer i den akademiske verden ved å peke ut storheter som Kristeva og Habermas, som allerede har høstet mye anerkjennelse internasjonalt før de kom til Bergen. Kritikerne hevder at prisen understreker anerkjennelseskulturen og genidyrkelsen som råder på universitetet. Men hva hadde universitetet vært uten den bratte og tunge teoretiske bakken opp mot anerkjennelse?

De fruktbare ringvirkningene av prisen er interessen som blir vekket for vanskelig, nesten utilgjengelig, men viktig teori. «Vanskeleg å gripe og halde fast, ikkje minst for dei som vil nagle han (Habermas) til bestemte posisjonar, eventuelt for slik å kunne lære seg ein standard-kritikk av «haber-maset»! A moving target. Den som vil vere på hogget, må vere med. Og det inneber ei stadig oppdatering på dei siste vendingane i dei siste verka.» Se Skirbekk s. 12.

Å formidle og skape større interesse for human- og samfunnsvitenskapene i samfunnet generelt, bør ikke alltid handle om å forenkle i utgangspunktet kompliserte teorier.

I dette nummeret av Replikk forventes det derfor en hel del av leseren. Det er overhodet ikke lagt ned arbeid i å forenkle Habermas. Temadelen består av tre unike (i norsk sammenheng) komponenter. Først et ekstraordinært intervju med Habermas gjort for Replikk av Simen Øyen; fulgt av tre kritiske poeng knyttet til lesning av Habermas, skarpt formulert av Gunnar Skirbekk. Til slutt essayet Eine politische Verfassung für die pluralistrische Weltgesellschaft, som er ellevte og siste kapittel i Habermas’ nyeste bok Zwischen Naturalismus und Religion: philosophische Aufsätze (2005) oversatt til norsk av Es-pen Ingebrigtsen.

Når de ovennevnte bidragsyterne tar fatt på Habermas’ univers gjennom samtale og oversettelse, viser dette at anerkjennelseskulturen ved universitetet ikke er så vanskelig å trenge inn i som det hevdes. Habermas er et stort navn, en internasjonal størrelse, men han er slett ikke uoppnåelig, i hvert fall ikke for dem som vier seg en porsjon forkunnskap. Konklusjonen står ved lag, Holbergprisen er elitistisk og innholdet i denne utgaven av Replikk er krevende.

Georg Johannesen skrev i artikkelen Holberg og essayet (1994) at essayet er aristokratisk på avsendersiden, men demokratisk på mottakersiden. Historisk skal essayet ha oppstått som en selvbevisst og eliteorientert genre. Det var i sin opprinnelige form et kort prosastykke skrevet om de aller største emner, skrevet for en ideell leserkrets med best mulige forkunnskaper. Når man leser Habermas merker man fort at viten forutsettes like mye som det meddeles. Han behandler leseren som svært kunnskapsrik; mottakeren forventes å være skarp. Gjennom å forvente at alle lesere er intellektuelle smigrer essayisten leseren og provoserer frem modenhet og selvtenkning.

Å forvente innsikt, nysgjerrighet og innsatsvilje av leseren er i ferd med å bli en mangelvare i den norske medievirkeligheten. Et studentdrevet universitetstidsskrift bør motvirke en slik utvikling.

Ingrid Birce Muftuoglu, redaktør

Next page →